Opp Nordryggen til Gjuratinden (12.08.2021)
| Start point | Rabben (178m) |
|---|---|
| Endpoint | Rabben (171m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 7h 24min |
| Distance | 13.7km |
| Vertical meters | 1,776m |
| GPS |
|
| Ascents | Gjuratinden (1,712m) | 12.08.2021 |
|---|---|---|
| Gjuratinden nordtoppen (1,705m) | 12.08.2021 | |
| Visits of other PBEs | Rabben (163m) | 12.08.2021 11:55 |
Gjuratinden kan bestiges enten via nordryggen eller sørryggen. Det vanligste er, så vidt jeg forstår, å nå toppen fra sør; for dette skal visstnok være hakket enklere. Imidlertid krever tilgangen fra sør at man først krysser Hoem-breen for å komme opp på sørryggen, og nå om sommeren kan det være litt tricky å krysse over fra bre til fast fjell, ettersom en hel del av isen kan være smeltet bort fra undersida av breen, slik at brekanten inn mot fjellet kan være underminert med store hulrom innunder.
Jeg fikk litt tidligere på sommeren et tips fra en kar jeg hadde vært i kontakt med på Messenger, om at det imidertid var fullt mulig å bestige Gjuratinden fra nord; og han sammenlignet vanskelighetsgraden med klatringen opp sydryggen på Bispen. Bispen har jeg tre ganger besteget via sydryggen, og det var ikke så avskrekkende; i hvert fall ikke de siste to gangene, så dermed bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk også på Gjuratinden.
Jeg kjørte til Isfjorden, og videre inn til Grøvdal, og derfra like inn til Rabben [160 m.o.h.], et lite hyttefelt lengst nord i Søredalen. Rett før Rabben var det tilrettelagt med en fin parkeringsplass. Det var uproblematisk å finne den riktige stien; i starten følger man bare skiltingen til Svartvassbu og Hoemsbu, og der stiene til disse to destinasjonene skiller lag, tar man til høyre og følger stien mot Hoemsbu. Stien går relativt bratt oppover til en hengedal, som på kartet er angitt som Nyheia. Deretter dreier stien gradvis mot høyre, samtidig som den bratner til igjen på nytt. På 1097 m.o.h. kommer man til et vakkert vatn med en bre rett ovenfor (Bilde #8). Hverken breen eller vatnet er navngitt på kartene fra Statens Kartverk, men de ligger akkurat ved foten av Nyheitinden, så jeg gjetter igrunnen på at de kalles Nyheivatnet og Nyheibreen.
![Bilde #10: Utsikt mot Gjurafjellet [1448 m.o.h.] og Nordre Gjurafjellet [1385 m.o.h.], og med Isfjorden i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211110_618bdeb63cb6e.jpg?p=xtralarge)
Litt før jeg kom opp dit, da jeg var på kanskje omkring 800 m.o.h., møtte jeg et par som var på vei ned igjen fra Gjuratinden. De hadde gått både opp og ned via Hoemsbreen og sørryggen. Vi slo av en prat, og jeg nevnte at jeg var tenkt å forsøke meg på nordryggen; hvorpå de spurte om jeg hadde med meg tau til rapellen ned fra toppen. Det hadde jeg ikke. Jeg hadde lest at man burde ha med seg tau for å kunne rappellere ned igjen de øverste meterne fra toppen, men jeg hadde fått inntrykk av at det bare gjaldt når man skulle ned igjen på sørryggen, og siden jeg hadde tenkt å gå nordryggen begge veier, hadde jeg ikke tatt med. Jeg forsikret dem imidlertid om at jeg ikke kom til å gi meg i kast med å klatre opp et sted jeg ikke ville kunne komme ned igjen, og så ønsket vi hverandre god tur videre.
Etter å ha passert vatnet og breen som jeg nevnte ovenfor, krysset jeg et par elve- eller bekkefar, og siktet meg inn på nordryggen av Gjuratinden. Det var mens jeg krysset tvers over dette dalføret, at det plutselig gikk opp for meg at denne fjelltoppen faktisk lignet et geitejur med to spener, bare at det er snudd på hodet. Hvorfor Gjuratinden i dag skrives med en G helt først i navnet vet jeg ikke, men jeg kan ikke skjønne annet enn at navnet skriver seg fra det faktum at fjellet ser ut som et geitejur, og at riktig stavemåte derfor burde være Juratinden. Når jeg kom bort til ryggen gikk det først relativt bratt oppover. Deretter flatet ryggen ut litt, før det igjen bar bratt oppover; og nå ble det såpass bratt at jeg var nødt til å klyve, i tillegg til at det også var ganske luftig enkelte steder. Det var spesielt ett punkt jeg måtte passere, hvor det var litt tricky; etter det var det i grunnen nokså grei skuring oppover.
![Bilde #15: Og bratt nedover også. Gjurafjellet [1448 m.o.h.] i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211111_618d66bec2b41.jpg?p=xtralarge)
![Bilde #16: Utsikt fra nordtoppen [1705 m.o.h.] bort på hovedtoppen [1712 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211111_618d67b4b762e.jpg?p=xtralarge)
Jeg fortsatte oppover fjellryggen til jeg plutselig var helt oppe, og skjønte at det var nordtoppen, dvs. den laveste av de to spenene jeg hadde siktet meg inn på. Litt før man når nordtoppen, går det en slags skrå hylle som man kan følge bort til hovedtoppen, men den hadde jeg oversett i forbifarten. Det gikk imidlertid helt greit å traversere bort fra nordtoppen til foten av hovedtoppen. Borte ved hovedtoppen var det igjen litt klyving for å komme helt opp. Når jeg kom opp dit var det imidlertid begynt å skye til, så jeg ble ikke lenge; jeg bare tok noen få bilder, og så kløv jeg ned igjen. Rundt to svære steiner der oppe hang det igjen en hel haug med rapellslynger etter andre besøkende; men det var ikke nødvendig å rappellere for å komme ned igjen den veien jeg var kommet opp, det var bare å sette seg ned, og så ake/klyve litt forsiktig ned igjen.
![Bilde #18: På hovedtoppen [1712 m.o.h.], med utsikt nordtoppen [1705 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20211111_618d68c7c396a.jpg?p=xtralarge)
På vei ned igjen peilet jeg meg inn på den skrå hylla jeg hadde bommet på på vei opp; og fulgte denne bort på eggen av nordryggen, og derfra kløv jeg ned igjen den veien jeg var kommet opp. Like før jeg var nede igjen ved det litt tricky partiet, møtte jeg en mann og en kvinne som var på vei opp den veien jeg nettopp hadde gått. Vi vekslet noen ord, og jeg fikk en slags følelse av at han antagelig var en slags fjellfører som tar med seg privatpersoner på slike turer. De gikk begge i klatresele og hadde med tau, men jeg hadde hjelm, og det hadde ikke de, så da følte jeg meg ikke så dum likevel... Nede på ca. 1400 høydemeter, krysset jeg på tvers over Nyhei-dalen igjen, og fant tilbake til stien mellom Hoemsbu og Rabben, som jeg så fulgte ned igjen til Rabben. På veien nedover passerte jeg et par karer som hadde gått helt fra Hoemsbu eller noe sånt. De hadde mye tyngre oppakning enn meg, så jeg hastet fort forbi dem. Veldig mye fortere enn dem gikk jeg nok imidlertid likevel ikke, for de nådde ned til parkeringsplassen ved Rabben mens jeg fortsatt drev og skiftet til tørre klær. De hadde planlagt å ringe etter drosje når de kom ned igjen fra fjellet, men så var det ikke mobildekning i dalen der nede ved Rabben; og så fikk de i stedet sitte på med meg ut til Åndalsnes sentrum.
User comments