Rundtur mellom Åndalsnes og Innfjorden (01.08.2021)

Start point	Vikdalen Kraftstasjon (186m)
Endpoint	Vikdalen Kraftstasjon (180m)
Duration	8h 16min
Distance	18.1km
Vertical meters	1,891m
GPS

Ascents	Brøttfonntinden (1,171m)	01.08.2021 08:29
	Mannen (1,156m)	01.08.2021 08:29
	Svartebottstinden (1,207m)	01.08.2021 08:29
	Ølmannstinden (1,161m)	01.08.2021 08:29
	Nordre Ølmannstinden (1,027m)	01.08.2021 08:29
Visits of other PBEs	Vikdalen parkering (175m)	01.08.2021 08:29

Bilde #1: Ved Svartebottsvatnet [519 m.o.h.], med Nonshaugen [1194] og Soggefjellet med nord- og sørtoppen [hhv. 1335 og 1357 m.o.h.].

Bilde #2: Fra første del av klyvingen opp på Svartebottstinden, med utsikt mot Nonshaugen, Soggefjellet, Setergjelstinden [1436] og Trollklørn [1701 m.o.h.].

I fjor sommer, i slutten av august måned, gikk jeg hele fjellkjeden på vestsida av Isterdalen til endes på én dag. Jeg startet da oppe ved Trollstigen turistsenter, og endte opp i Åndalsnes drøyt 18 timer senere, se turbeskrivelse her: Hiking the Entire Length of Isterdalstindane Mountain Range. Imidlertid startet jeg litt for sent på dagen, slik at jeg måtte gå i med hodelykt i mørket siste delen av turen, og dermed endte opp med et par omveger for å unngå for bratt klyving i mørket. Helt siden jeg gikk denne turen, har jeg ønsket å gå den én gang til, og da forsøke å komme ned mot 12 timer på hele turen; og jeg har tenkt ut fire grep som kan hjelpe meg med å korte ned på turen:

Jeg må ha en GPS-fil med en tidligere tur til Dronninga ferdig nedlastet på min Garmin Explorer Pluss, slik at jeg går rett på hovedtoppen på Dronninga, og ikke ender opp for langt nord, slik at jeg taper tid på å måtte gå tilbake til hovedtoppen slik som sist.
Jeg går denne gangen øst for de bratte stupene på vei ned fra Karitinden/Karihaugen til Svartebotsvatnet, og ikke på vestsiden av dem slik som sist.
Jeg klyver direkte ned fra Ølmannstinden i retning Nordre Ølmannstinden, selv om det er ganske bratt der (for det er uansett ikke så bratt som ned fra hovedtoppen på Dronninga, og i dagslys burde det ikke være noe problem å komme seg ned den veien.
Jeg starter mye tidligere fra Trollstigen enn sist, slik at jeg er rimelig sikker på å kunne gjennomføre hele turen i dagslys, og da kan jeg også velge den raskeste, men noe brattere traséen ned fra Setnesfjellet.

Bilde #3: Første del av renna opp sørsida av Svartebottstinden.

Bilde #4: Samme renna litt høyere oppe. Vegetasjonen blir gradvis mer sparsom.

Bilde #6: Svartebottsvatnet. Utsikt fra en knaus ved siden av renna jeg fulgte oppover.

Med bakgrunn i det som her er nevnt, hadde jeg denne søndagen bestemt meg for å ta en tur der jeg rett og slett gjorde litt research med tanke på en ny tur langs hele Isterdalsrekka senere en gang, for eksempel til neste år. Det viktigste jeg ønsket å finne ut, var om det var mulig å gå direkte ned fra Ølmannstinden i retninig nord eller nordvest, da dette ville kunne korte betydelig ned på tiden; og i tillegg til dette ønsket jeg å prøve ut midtryggen fra Svartebottsvatnet opp på Svartebottstinden, for på denne måten å slippe å gå gjennom den tjukke skogen der jeg fikk så mange hoggorm-bitt sist jeg gikk der.

Bilde #7: Siste del av ryggen opp mot toppen av Svartebottstinden [1207 m.o.h.].

Bilde #8: Toppvarden på Svartebottstinden i sikte.

Bilde #9: Mot toppen av Brøttfonntinden [1171 m.o.h.].

Bilde #10: På toppen av Ølmannstinden [1161 m.o.h.].

Jeg kjørte inn til Innfjorden i Rauma kommune, og parkerte oppe ved Vikdalen Kraftstasjon, som ligger på ca. 180 m.o.h. Derfra gikk jeg den helt vanlige stien opp til Svartebottnen og Svartebottsvatnet [519 m.o.h.]. Det går en sti langs nordsida av Svartebottsvatnet, og denne fulgte jeg til omtrent midtveis på vannet; og så la jeg kursen strake veien opp ei renne som gikk oppover mot toppen på Svartebottstinden. Denne renna var helt grei å følge oppover, så det ble til at jeg gikk i denne til jeg var på omtrent 1000 høydemeter, og så ble det til at jeg fulgte ryggen som løp på vestsida av renna derfra og opp til toppen.

Bilde #11: På vei ned fra Ølmannstinden. Her er det nokså bratt ned, men fullt mulig å gå, selv om skydekket lå ganske så lavt.

Bilde #12: Plutselig kom jeg imidlertid under skydekket, og fikk øye på Romsdalsfjorden og Storvatnet [587 m.o.h.] i Sjølbotnen.

Bilde #13: Toppen på fjellknausen Mannen [1156 m.o.h.], egentlig en knaus på Setnesfjellet [1238 m.o.h.].

Bilde #14: Fjellryggen vestover fra Mannen smalner kraftig av, før det går bratt nedover mot Sjølådalen og Grisetsetra.

Fra Svartebottstinden [1207 m.o.h.] og bort på Brøttfonntinden [1171 m.o.h.] er det bare å følge stien, og det samme gjelder strekningen fra Brøttfonntinden og bort på Ølmannstinden [1161 m.o.h.], selv om stien her er litt mer utydelig, og noe bratt akkurat der man begynner på nedstigningen fra Brøttfonntinden. Fra Ølmannstinden og bort på Nordre Ølmannstinden [1027 m.o.h.] ble turen imidlertid noe mer tricky, fordi skydekket til dels var ganske lavt denne dagen, og jeg kunne ikke se fra Ølmannstinden bort på Nordre Ølmannstinden. Dermed endte jeg opp med å gå nokså rett vestover ned fra Ølmannstinden, mens jeg nok ville gått nokså rett nordvest ned fra Ølmannstinden dersom jeg hadde kunnet se Nordre Ølmannstinden der oppe fra (se kart og GPS-tracking). Et stykke nedi bakken der kom jeg imidlertid plutselig under skydekket, og skjønte at jeg hadde litt feil retning; og da rettet jeg selvsagt opp kursen.

Bilde #15: Her bærer det bratt nedover. Grisetsetra og elva Sjølåna til venstre i bildet.

Bilde #17: Utsikt fra vestryggen av Mannen nedover mot Romsdalsfjorden.

Bilde #18: Noe av den samme utsikta som på forrige bilde.

Jeg fulgte så ryggen opp på Nordre Ølmannstinden, og litt før toppen på Setnesfjellet, tok jeg så til venstre, og gikk bort på en topp som kalles Mannen [1156 m.o.h.], men som ikke er den "Mannen" som er kjent fordi den har drevet å rast ut. Fra mannen fulgte jeg så ryggen nordvestover igjen. Nå var jeg jo på nytt oppe i skydekket, og her visste jeg at det var ei bratt fjellside ned på hver side av ryggen jeg gikk på; så nå gikk jeg med mobiltelefonen i hånda, og brukte Bratt-app'en til å navigere med, og så dobbeltskjekket jeg innimellom med min Garmin Explorer Pluss. Ryggen jeg fulgte bratnet ganske så mye til etterhvert, men det hadde jeg forventet, for jeg hadde studert inklinasjonskartet over området ganske så grundig mens jeg planla turen dagen i forveien. Ved hjelp av Bratt-app'en kom jeg meg greit ned til Grisetsetra. Litt før jeg kom ned til Grisetsdtra, mens jeg fortsatt befant meg i nokså bratt terreng, kom jeg over et område hvor det krydde av Multer, men jeg hadde ikke med meg noe å plukke i, og dessuten hadde jeg allerede gått i såpass mange timer, at jeg ikke ønsket å forlenge turen ytterligere.

Bilde#19: Utsikt mot Sjølbotnen med Store og Lille Setervatn [hhv 588 og 589 m.o.h.].

Bilde #20: Det var rikelig med multer opp på ryggen fra Mannen ned mot Grisetsetra.

Bilde #21: Utsikt ned mot Grisetsetra [510 m.o.h.].

Bilde #22: Fortsatt utsikt mot Åndalsnes.

Fra Grisetsetra fulgte jeg i grunnen bare stien over fjellet tilbake til Innfjorden. Stien krysser elva litt oppi dalen, og går så oppover fjellsida, inntil den møter stien ned fra Grisetskolten oppe på ryggen mellom Grisetskolten og Ølmannstinden. Siste del av stien blir dermed den samme som man bruker til/fra Grisetskolten. Nede ved Griset i Innfjorden, fulgte jeg så skogsvegen mot venstre, ettersom jeg hadde sett på kartet at veien det fantes ei bru over Haugabottselva. Jeg fulgte brua over elva, og deretter veien på andre sida av elva opp til kraftstasjonen der jeg hadde bilen stående, og derfra kjørte jeg så hjem igjen.

Bilde #24: På vei opp mot ryggen mellom Grisetskolten og Ølmannstinden, med utsikt mot Sjølbotnen og Setrevatna.

Rundtur mellom Åndalsnes og Innfjorden (01.08.2021)

User comments