Halvmarathon på Emblemsfjellet i Ålesund (17.07.2020)

© Atle Solholm

For dem av oss som ikke bare går turer i fjellet, men også driver og løper litt, så går det an å plukke med seg noen ikke altfor høye topper når man likevel er på løpetur. Jeg har de siste syv årene ukependlet mellom Bergen og Ålesund, og pleier hver å få meg en løpetur over Rundemanen i løpet av arbeidsuka i Bergen; mens jeg i løpet av helga hjemme pleier å ta meg en fjelltur enten på Sunnmøre eller i Romsdalen. Når så sommeren kommer, pleier jeg å ta meg noen løpeturer om morgenen de stedene vi reiser på ferie, og jeg har funnet ut at det er en glimrende måte å bli kjent med geografien og omgivelsene på nye steder. Denne sommeren ble det imidlertid, på grunn av Covid-19-pandemien, ikke noen feriereise på oss; og de ukene vi skulle ha vært i Canada, ble hjemme på Sunnmøre i stedet. Det har tidligere hendt at jeg har tatt løpeturer både på Ellingsøya og på Vigra, men på Emblemsfjellet hadde jeg så langt aldri vært på løpetur; og jeg var ikke så godt kjent der oppe heller, for jeg hadde tidligere bare vært der på noen få fotturer (og én gang på skitur, kan jeg huske fra tenårene). Denne sommeren bestemte jeg meg for å legge mine ukentlige løpeturer til Emblemsfjellet, eller Spjelkavikfjellet som det også kalles. (Av en eller annen grunn har jeg alltid vært vant til å kalle dette fjellmassivet for Emblemsfjellet, selv om jeg bodde på Åsestranda og på Åsemulen de årene av oppveksten da jeg bodde i Ålesund). Turen jeg pleier å løpe over Rundemanen i Bergen er på mellom 14 og 15 km, så jeg tenkte at dersom jeg startet med ca. den distansen, så kunne jeg gradvis øke turlengden littegrann, og så forhåpentlig avslutte med en halv fjellmarathon en dag før sommeren var over.

© Statens Kartverk

© Google Maps / Google Earth

24. juni - 17,4 km

Den 26. juni dro jeg derfor på den første av tilsammen 4 løpeturer på Emblemsfjellet. Jeg parkerte ved nedre ende av skiheisa i Spjelkavika, og startet i et relativt rolig jogge-tempo oppover grusveien derfra. Jeg passerte snart hoppbakkene, og fortsatte videre oppover. Jeg følte turen gikk greit, og kunne etterhvert øke tempoet noe, selv om motbakken var hard. Der veien mot Høgkubben og øvre ende av skiheisa tar opp til høyre, fortsatte jeg rett fram i retning Geitnausa, men så tok jeg til høyre litt lengre frem, der det går en sti som er skiltet Bigtonhytta (Bilde #4). Været var fint denne kvelden, og utsikten formidabel (Bilder ##5 og 6). Oppe ved demningen tok jeg til høyre, og fulgte stien langs vestsiden av Strokevatnet. Straks man har passert Strokevatnet, får man plutselig en fabelaktig utsikt utover Emblems-sida av fjellet, og jeg kunne se "Kubbane", inklusive [Emblems-] Høgkubben i det fjerne. Det kan være nyttig å være klar over at dette fjellet har to Høg-kubber, som ikke ligger så veldig langt fra hverandre; slik at når folk på Emblem snakker om Høgkubben, så mener de en helt annen topp enn det folk i Spjelkavika mener når de snakker om Høgkubben (se kart / Bilder ##3 og 4). Her i Peakbook er dette løst ved at Emblems-Høgkubben er kalt Høg-e-kubben, mens Spjelkavik-Høgkubben bare heter Høg-kubben; men i virkeligheten brukes disse to skrivemåtene litt om hverandre av lokalbefolkninga både på Emblem og i Spjelkavika, og på skiltet oppe på toppen av Emblems-Høgkubben, er navnet stavet uten den nevnte "e"-en (Bilde #14). Fra Strokevatnet går turen nedoverbakke helt ned til Røssevollvatnet. Det er litt myrlendt enkelte steder, men på disse stedene er det gjort en formidable jobb med tilrettelegging med planke-broer som man kan både gå og løpe på (bilde #10). Røssevollvannet er på en måte todelt, med et litt smalere parti som skiller de to delene, og akkurat her er det ei bru i betong (Bilde #11), som man kan krysse over på. Straks man er på andre sida av brua, tar man til venstre, og følger en grusvei langs vannet. Når man nærmer seg enden av vannet, kommer man til ei langstrakt demning (Bilde #12), som man kan løpe på; og straks man har passert denne, begynner oppstigningen mot Høg-e-kubben.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Toppen på Emblems-Høgkubben er 461 m.o.h., mens toppen på Spjelkavik-Høgkubben bare er 450 m.o.h. I tillegg har Emblems-Høgkubben en primærfaktor på 102 meter, og har derfor ei rød kartnål her i Peakbook, mens Spjelkavik-Høgkubben bare har en primærfaktor på 60 meter, og derfor bare har ei grønn kartnål. Emblemshøgkubben ligger på en fjellkjede med flere andre topper (derav flertallsnavnet "Kubbane"), men Høg-e-kubben er den høyeste av dem. Jeg løp oppover til jeg nådde den høyeste toppen, hvor jeg tok meg tid til litt bilder, og så fortsatte jeg videre langs denne kubbe-rekka i retning Østremsetra. Like før man når Østremsetra, kommer man inn på stien som går fra Emblem til Vasstrandegga, og her tok jeg til venstre. Etter få meter deler stien seg imidlertid på nytt, og da tok jeg nok en gang til venstre, og fulgte en gammel, nokså gjengrodd skogsvei, som går langs Langvatnet, et vann beliggende mellom Kubbane og Vasstrandegga (Bilde #16). Ved enden av vannet gikk jeg først feil, jeg lurer på om ikke jeg havnet i en trasé som prepareres som langrennsløype om vinteren; men så fikk jeg øye på en smal grusvei på andre sida av en bekk, og dermed så hoppet jeg over bekken, og fulgte grusveien opp igjen til demningen i vestenden av Langvatnet. Jeg fulgte så denne demningen til endes, og fant der en sti som førte vestover i retning Bigtonhytta og Geitnausa. Imidlertid førte stien ut i et nokså myrlendt dalføre, der stien ble mindre og mindre tydelig, og til slutt mistet jeg den. Den myrlendte dalen var imidlertid relativt smal, og oppe ved vannskillet midt i dalen var bekkene såpass små, at det ikke var noe problem å krysse dalen. På andre sida av dalen satte jeg så kursen mot Geitnausa, og etterhvert fant jeg da noen nye stier som jeg kunne følge fram til denne toppen. Turen fra Geitnausa og ned igjen til bilen var grei; dels fordi jeg har gått den delen av turen før, og dels fordi det nå var unnabakke resten av turen...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

3. juli - 22,6 km

En drøy uke senere la jeg ut på en ny løpetur på dette fjellet. Igjen parkerte jeg mellom skiheisen og idrettslagets klubbhus, og vipset 20 kroner til idrettslaget slik man bør gjøre, før jeg begynte å løpe. Denne gang tok jeg grusveien til høyre etter drøyt en kilometer, og fulgte denne pent opparbeidede tur-/skogsveien opp til øvre ende av turheisen. Denne strekningen er en anelse lengre enn man gjerne tror, for man løper like langt vestover etter at man har tatt av fra krysset der skiltet viser vei mot stolheisa, som det man først løp østover for å komme opp til dette skiltet; men etter ca. 2,5 km (fra parkeringsplassen), så er man der hvor stolheisa ender. Der stolheisa ender, ender imidlertid også grusveien, men stien videre opp til toppen av Høgkubben (450 m.o.h.) er ikke så aller verst. Denne stien går dels over fjell, og dels gjennom myrlendte områder, men der den går gjennom myr, er det stort sett spikret sammen noen planker, som er lagt over myra, slik at man kan løpe eller gå på dem. Stien fra turheisa går først over Blindheimsfjellet (404 m.o.h.) eller Litlekubben, som jeg har sett at den også har vært kalt; og derfra går den videre opp til Høgkubben. Terrenget endrer seg egentlig ikke så veldig i løpet av denne strekningen, muligens blir det litt mer fjell og litt mindre myr etterhvert; og så er det litt mer bjørketrær akkurat i nærheten av turheisa, ellers er det mest lyng, mose og lav som vokser.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Høgkubben går det en ganske fin sti bortover mot Strøkevatnet (på enkelte kart er kalt Blindheimsvatnet). Er er det mindre myrlendt, men stien krysser enkelte bekkefar, hvor det etter mye regn, og under snøsmeltinga om våren, kan være temmelig vått. På denne strekninga er det stort sett noen planker å gå på, men det er lagt ut store steiner, slik at man kan passere de våteste stedene ved å hoppe fra stein til stein. Denne stien møter til slutt stien mellom Strøkevatnet og Røssevollvatnet, og der tok jeg til høyre nedover mot Røssevollvatnet, og fulgte så samme rute som sist over Kubbane (inklusive Emblems-Høgkubben) og nesten ned til Østremsetra. Herfra fulgte jeg så den vanlige stien opp til topps på Vasstrandegga, hvor jeg tok noen bilder, og studerte utsikten litt, før jeg startet på turen hjemover igjen. Den første kilometeren fra toppen på Vasstrandegga går lang fjellryggen bortover mot Gråsteinegga, og er den samme som siste biten av turen opp. Derfra fulgte jeg imidlertid en sti som går langs en fjellrygg som strekker seg fra Gråsteinegga og ned til vestenden av Langvatnet. Fra Langvatnet fulgte jeg denne gang grusveien som går fra demningen og ned til Vasstranda, for jeg tenkte at det ett eller annet sted ville gå av en sti opp til Geitnausa; og jeg holdt hele tiden øye med veikanten på venstre side, så jeg ikke skulle overse noen sti underveis, men det var ikke mye å se. Jeg fikk riktignok til sist øye på én eneste sti som gikk av fra grusveien oppover mot venstre, men da var jeg nesten nede på Vasstranda, så jeg valgte å fortsette ned dit, og så løpe bilveien tilbake til parkeringsplassen ved klubbhuset til Spjelkavik idrettslag.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

9. juli - 18,8 km

En knapp uke etter denne lange turen, la jeg ut på nok en løpetur på Emblemsfjellet. Denne gangen løp jeg først opp til Geitnausa, for jeg ville prøve å følge stien "tilbake" derfra til Langvatnet, for jeg tenkte det ville være nyttig å vite hvor den gikk med tanke på fremtidige løpeturer. På toppen av Geitnausa fant jeg så en sti som jeg fulgte østover. Den gikk i retning Vasstranda. Etter et kort stykke krysset den ei lita myr, og etter det ble den utydelig og mye vanskeligere å følge. Jeg klarte likevel å følge den et stykke nedover fjellryggen mot Vasstranda, men så forsvant stien helt, og det var ikke lenger noen sti å følge. Imidlertid hadde jeg passert en og annen plaststikke underveis, og jeg bestemte meg for å forsøke å følge disse i stedet, da de så ut til å lede i retning av Langvatnet, borte ved Vasstrandfjellet og Østremsetra. Jeg inbiller meg at disse plaststikkene markerer traséen som man kjører opp med trakkemaskin når man skal lage langrennsløype over fjellet om vinteren, så jeg antok det skulle være "safe" å følge disse. Imidlertid var avstanden fra ei stikke til den neste ganske stor, så når jeg nærmet meg den myrlendte dalen der jeg hadde mistet stien da jeg løp en runde i motsatt retning to uker tidligere, fikk jeg ikke lenger øye på noen flere plaststikker, så da måtte jeg gi opp å bruke disse som veiviser også. Været var imidlertid fint, og sikten god, så jeg løp bare i retning av den nevnte myra der jeg hadde mistet stien under den første løpeturen min. Rett før jeg kom ned til myra, kom jeg over et par gamle ruiner, og da jeg hadde krysset myra, oppdaget jeg at det var noen ruiner til på andre siden av dalen. I etterkant har jeg selvfølgelig leitet fram stedet på et kart, og funnet ut at dette er ruinene etter Gamle Emblemsetra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Herfra løp jeg så i retning Langvatnet. Jeg forsøkte å finne igjen stien jeg hadde fulgt sist, men det var ikke lett, men jeg fulgte et og annet dyretråkk som jeg fant, og hvilken retning jeg skulle løpe i visste jeg jo. Det viste seg at jeg løp for nær foten av Kubbane, dvs. [Emblems-] Høgkubben og et par-tre andre topper langs samme fjellryggen. Jeg kom jo fram til Langvatnet til slutt, men da var jeg kommet litt inn på sørsida av vatnet, så jeg måtte følge vatnet litt "tilbake" for å komme til demningen i vest-enden. Herfra fulgte jeg stien opp sørvest-ryggen på Vasstrandegga; men denne dagen løp jeg ikke helt bort til toppen på Vasstrandegga, bare opp dit stien møter stien fra Østremsetra, og derfra løp jeg ned igjen til andre enden av Langvatnet, og tok deretter stien over Kubbane. Jeg hadde egentlig tenkt å følge stien over Kubbane videre ned til Røssevollvatnet, og derfra forbi Bigtonhytta og ned igjen til parkeringen. På vei ned igjen fra [Emblems-] Høgkubben, kom jeg imidlertid over en sti som tok av mot høyre, og hvor det stod skiltet Geitnausa og Bigtonhytta. Jeg tenkte med meg selv at jeg kanskje ville finne en god sti over myra ved Gamle Emblemsetra hvis jeg fulgte denne stien, og la i vei, tilbake mot myra hvor jeg alltid mister stien. Denne stien var fin i starten, og nærmest brosteinsbelagt enkelte steder; men så ble den gradvis dårligere, og da jeg var oppe ved ruinenen igjen, var den helt borte. Nå tok jeg imidlertid bare peiling mot der jeg hadde kommet over på andre siden av dalen sist, og satte avsted over myra. Et lite stykke oppi heia på andre siden, fant jeg igjen en sti mellom lyng og mose, som jeg fulgte tilbake til Geitnausa; og derfra var det jo bare å følge den vanlige stien og veien ned igjen til bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

17. juli - 22,7 km

Det nærmet seg nå slutten av den siste ferieuka mi for denne sommeren, så på kvelden den 17. juli satte jeg avsted i et forsøk på å få løpt en fin og sammenhengende halvmarathon-runde på Emblemsfjellet; slik jeg egentlig hadde hatt litt i tankene hele sommeren. Så nå bar det av sted fra parkeringsplassen ved skiheisa, opp grusveien til andre enden av skiheisa, og så over Blindheimsfjellet, Spjelkavik-Høgkubben, Emblems-Høgkubben, Vasstrandegga og Geitenausa (Se GPS-tracking på satelittbilder [Bilde#3] og det grønne sporet på kartet [Bilde #2]). Jeg tok bevisst rundturen mot klokka, slik at jeg skulle få myra mellom Langevatnet og Geitenausa mot slutten av turen, for skoene blir nesten alltid gjennomtrukket av vann når man krysser denne myra, så ved å løpe i denne retningen, og ikke motsatt; så slipper man å måtte løpe nesten hele turen med våte sko.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg forsøkte å løpe denne turen mest mulig sammenhengende, uten å stoppe opp for å ta bilder eller andre ting, så bildene jeg har brukt i denne turbeskrivelsen er fra de tre andre turene på dette fjellet denne sommeren. Været var fint, og kvelden var fin; og det blir jo ikke ordentlig mørkt på denne tiden av året, så det gjorde ingen ting at klokken var passert midnatt før jeg var nede igjen ved bilen. Et lite skår i gleden er det naturligvis at jeg brukte såpass mye som 4 timer og 40 minutter på turen, og altså mer enn dobbelt så lang tid på en halvmarathon som det de proffe bruker på en hel; men jeg trøster meg med at dette tross alt var en slags fjellmarathon, og så leker jeg meg med tanken på at jeg kanskje kan klare å forbedre tiden min littegrann til neste sommer, dersom jeg skaffer meg en løpesekk eller løpevest, slik at jeg kan få med meg for eksempel en banan eller to, og så litt saft og litt sjokolade; for det er ikke tvil om at man blir litt tom for energi etterhvert når man skal løpe en såpass lang tur over fjellet som dette.

© Atle Solholm

© Atle Solholm