Til Trollkyrkja, Trolltindan, Stordalstinden og Blåfjellet (19.10.2019)  

© Atle Solholm

Helt i begynnelsen av oktober, la ei av damene i Åndalsnes og omegn turlag ut bilder i Facebook-gruppa Toppturer i Nordvest, fra et besøk turlaget hadde hatt i Trollkyrkja og på Trolltindan like ved Elnesvågen. Jeg lot meg fascinere, og bestemte meg for å ta turen selv, og denne lørdagen realiserte jeg planene. Jeg tok bilen til Vestnes, så ferga over til Molde, og derfra kjørte jeg over til Fræna, tok av mot Eide, og fant parkeringsplassen på Sylteeidet, hvor skilt angir at herfra går stien til Trollkyrkja. Traséen opp til Trollkyrkja starter som en grus/traktorvei, men går over i tursti omtrent der den krysser elva. Videre går stien dels gjennom bjørkeskog og dels gjennom granskog, før den til sist komme opp på snaufjellet. Stien følger på en måte dalføret langs høyre side av Trolldalselva, og flere steder kan man se vakre fosser og stryk i elva.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Man får øye på den nederste grotteåpningen litt før man er helt framme ved Trollkyrkja, og utenfor grotta er det oppført et skilt med litt informasjon om stedet. Jeg begav meg innover i grotta straks jeg hadde studert ferdig skiltet på utsida. Det var mørkt der inne, jeg hadde egentlig tenkt å ha med meg hodelykt, men den hadde jeg glemt hjemme, og dermed hadde jeg ikke annet lys med meg enn ”lommelykta” på mobiltelefonen. Men det gikk greit, det; batteriet på telefonen lyser lenger enn man skulle tro, i og med at det er en LED-lampe det er snakk om.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Grotta er steinete innvendig, og man må klyve litt for å komme over noen av steinene, men det er aldri snakk om vanskelig klyving. Om lag ti meter inne i grotta, klyver man opp en liten skrent, og så svinger grotta skarpt til høyre. Man kan stort sett gå tørrskodd gjennom denne nederste grotta, for bekken eller elva som renner gjennom den, renner stort sett langs ene grotteveggen. Etter ytterligere noen meter svinger grotta så til venstre igjen, man passerer en stort stein som nesten blokkerer passasjen nede ved grottegulvet, men den lar seg passere på høyre side, så det er ikke nødvendig å klyve over. Videre innover i fjellet går grotta i en slakk høyresving, før den åpner seg opp i et stort grottekammer, kalt lagunen. Til dette kammeret slipper dagslys inn gjennom en åpning i "taket", og bekken faller som en foss inn i grotten gjennom den samme åpningen (Bilde #4 og #6). Det som slår en er det vakre hvite fjellet som danner både tak og vegger i grotta, og de hvite steinene - i ulike størrelser - som dekker gulvet.

© Atle Solholm

Det er bekken/elva inne i fjellet som har gravd ut disse grottene, av en marmor-åre som ligger inne i fjellet. Fjellet utenpå er stort sett granitt, slik at det har en viss styrke til tross for at det er blitt hulet ut. Likevel sies det at det var 4 grotter for 100 år siden, men at den fjerde grotta senere raste sammen. Fra Lagunen, dvs. "kirkerommet" i den nederste grotta, behøver man bare gå et par meter tilbake den veien man kom inn, og så ta en sidegang opp til venstre; og med littegrann lett klyving, kommer man så opp i friluft og dagslys igjen. Fra denne åpningen går det så en sti opp til den midterste grotta. I inngangen til denne grotta er det plassert en stige, for å gjøre den lettere tilgjengelig for turfolk og turister (Bilde #5). Her klatrer man bare ned stigen, og går 5-6 meter innover i fjellet, og så er man inne i hovedkammeret i den midterste grotta; som gjerne kalles katedralen. Også her slipper både dagslys og vann inn gjennom en åpning høyt oppe, og gir et fargespill i marmoren, som har ført til at veggen bak fossen i denne grotta gjerne kalles altertavla.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha besøkt den andre grotta, fortsatte jeg oppover på stien til høyre for grotteinngangen, og man kommer da opp på et platå litt ovenfor grottene. Følger man stien mot venstre over platået, passerer man etter noen meter to synlige hull i bakken. Det første av disse er fullt av stein, så her går det ikke å klatre ned. Det neste hullet er imidlertid nedgangen til den tredje grotta, og her gikk det greit å klatre ned. Denne grotta ser mer ut som en labyrint innvendig. Man kommer først ned i et nokså stort rom, men herfra går det ganger i hvert fall i tre retninger, noen store nok til at man kan gå i dem bare man bøyer nakken litt; andre er det kun mulig å krype gjennom. Grotta man først kommer ned i virker ganske tørr, men beveger man seg litt nedover i gangene finner man fort bekken, som herfra renner ned i de to grottene nedenfor. Taket i grotta blir imidlertid lavere og lavere hvis man forsøker å følge bekken nedover, og vannet er kalt, så hvis man ønsker å utforske bekken der den renner ut av denne grotta og ned i den neste, så bør man nok ha med seg våtdrakt. Det hadde vært spennende å utforske denne grotta nærmere, men jeg hadde som sagt glemt å ta med meg hodelykt, og hadde bare "lommelykta" på mobiltelefonen min; så jeg ble ikke værende mer enn kanskje 5 til 10 minutter i denne grotta før jeg gikk videre, og av samme grunn fikk jeg heller ikke tatt noen bilder i denne grotta.

© Atle Solholm

Fortsetter man vestover på stien etter å ha besøkt den øverste grotta, kommer man til Trolldalsvatna, som ligger lengre borte på platået der man også fant nedgangen til den tredje grotta. Disse vannene er spennende. Det største av dem har ikke noe synlig utløp på overflaten, og dreneres via bekken som renner gjennom grottene. Dette vatnet er uten tvil den største bidragsyteren til bekken inne i fjellet, selv om man i den øverste grotta også kan finne mindre bekker fra fjellsida ovenfor, som slutter seg til bekken fra det største Trolldalsvatnet inne i fjellet.

© Atle Solholm

Jeg passerte de to Trolldalsvatna, og begav meg opp på fjellryggen vest for disse. Det går en fin sti hele veien fra kanten nedenfor det minste Trolldalsvatnet og opp på denne ryggen. Jeg mistet stien et lite stykke fordi jeg ikke fulgte godt nok med, men så kom jeg innpå den igjen, og da gikk det veldig greit å følge stien videre. Oppe på denne fjellryggen delte stien seg så i to; én sti som fortsatte ned i Sleppskaret mellom Tverrfjella og Talstadhesten, og én som tok opp til høyre mot Trolltindan; som består av en rekke spisse tagger som troner ovenfor Trollkyrkja og Trolldalsvatna. Jeg tok stien oppover til høyre, ettersom målet for dagen var å besøke både Trolltindan, Stordalstinden og Blåfjellet. Stien jeg fulgte når denne Trolltindrekka i et skar omtrent midtveis mellom den toppen som her på Peakbook kalles Trolltindan Vest (832 m.o.h.) og den som bare kalles Trolltindan (887 m.o.h.), og herfra får man en fabelaktig utsikt i flere retninger, men kanskje er den aller best mot norvest, der man kan se like ut i Hustadvika (Bilde #13).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mens jeg var på vei opp til Trollkyrkja hadde jeg fått øye på de spisse taggene i fjellkjeden bak Trolldalsvatna, men nå hadde skydekket lagt nedpå dem, så nå så jeg bare fjellet og stien forsvinne opp i tåka. Stien så imidlertid brei og fin ut, så jeg tenkte det ikke skulle være noe problem å følge den selv om det var tåke her oppe. Hadde været vært bra, kunne man flere steder velge mellom å klatre langsetter selve eggen på denne fjellryggen, og å følge stien, som unngikk de bratteste partiene. Med den tåka som toppene nå lå innhyllet i, virket det imidlertid spennende nok å følge stien, hvilket jeg derfor gjorde. Det ble en artig tur, ikke bare ble den ene spisse toppen etterfulgt av den neste, men tåka la et slags mystisk slør over det hele, slik at man følte man var i en eventyrverden. Skarene mellom de ulike "taggene" i denne fjellrekka var ikke så veldig dype, og selv etter den siste "Trolltinden", den som her i Peakbook kalles Trolltindan Øst, var det ikke så veldig dyp nedstigning, før det bar oppover til toppen av Stordalstinden, som rager en anelse høyere enn Trolltindan.

© Atle Solholm

Fra Stordalstinden bar det imidlertid godt nedover, ned til ca. 750 m.o.h., før jeg kunne gi meg i kast med stigningen opp til Blåfjellet. Nå hadde tåka begynnt å lette en del, og jeg fikk fin utsikt mot Nåsavatnet og Eide (Bilde #24). Fra toppen av Blåfjellet la jeg nå kursen nedover mot Kvitåtindan. Det er mulig Kvitåtindan ser ut som en liten tinderekke når man står nede i dalen og ser oppover; det finnes sikkert en naturlig forklaring på hvordan denne knausen har fått navnet sitt. Den har imidlertid primærfaktor på maks 5 meter (om den har noen primærfaktor i det hele tatt), og arter seg mer som et platå når man kommer gående ned fra Blåfjellet. Fra dette platået tok jeg vestover ned i et dalføre, krysset elva Kvitåa, gikk opp igjen på andre sida av dalen, krysset over en annen liten knaus eller fjellrygg, før det gjennom bjørkeskog og barskog bar nedover fjellsida mot stien i Trolldalen, hvor jeg tidligere på dagen var kommet gående oppover på vei til Trollkyrkja. Straks jeg var nede på stien, la jeg kursen mot parkeringsplassen og bilen. Det begynnte etterhvert nå å mørkne, men jeg rakk heldigvis ned til bilen igjen før det ble så mørkt at jeg ikke lenger kunne se hånd for meg

© Atle Solholm