Til Jønshornet med min sønn (22.10.2016)


Start point Melbøsætra (100m)
Endpoint Melbøsætra (100m)
Characteristic Hillwalk
Duration 6h 34min
Distance 12.7km
Vertical meters 1,626m
GPS
Ascents Jønshornet (1,419m) 22.07.2016
På toppen av Jønshornet.
På toppen av Jønshornet.

Jønshornet er en fjelltopp som mange på Sunnmøre har vært på, og som det gjerne prates og fortelles om; og er man bosatt på Sunnmøre, er det ikke usannsynlig at man før eller siden får spørsmålet ”Hva, har du ikke vært på Jønshornet?” Og slik gikk det til at også jeg og eldste sønnen vår satte kursen mot Barstadvika denne oktoberdagen i 2016. Vi tok ferge fra Sunde [Solevågseidet] til Festøy, kjørte fra Festøy til Barstadvika, hvor vi tok av til venstre. Vi hadde på forhånd lest en turbeskrivelse i en bok om fjellturer på Sunnmøre, så vi visste det skulle finnes en parkeringsplass oppe ved Melbøsætra, som var anlagt slik at det var lett å starte turen derfra.

På vei oppover mot Jønshornet, med utsikt ned til  Barstadvika og Storfjorden.
På vei oppover mot Jønshornet, med utsikt ned til Barstadvika og Storfjorden.
Vi nærmer oss det siste bratte stykket opp på Jønshornet.
Vi nærmer oss det siste bratte stykket opp på Jønshornet.

Stien vi fulgte til fjells var godt merket. Den første delen gikk gjennom skog, men vi kom relativt raskt opp på snaufjellet, hvor vi fikk Rametinden på venstre hånd, og etter hvert som vi fortsatte oppover, krøp Jønshornet, eller Ramoen som fjellet også kalles, fram i all sin majestet. Ranetinden er liksom bare for en ”småtopp” å regne når man har tenkt seg på Jønshornet, så vi brydde oss ikke om å gå helt opp på toppen der, enda man passerer forbi like nedenunder. Men fjellet har nok fin utsikt over store deler av ytre Storfjord, og er antagelig verdt en bestigning en annen gang.

Her brattner det til opp mot selve Jønshornet.
Her brattner det til opp mot selve Jønshornet.
Traséen opp mot Jønshornet passerer blant annet gjennom denne renna. Hjørungfjorden i bakgrunnen.
Traséen opp mot Jønshornet passerer blant annet gjennom denne renna. Hjørungfjorden i bakgrunnen.

Det var først etter å ha passert Rametinden at vi virkelig følte vi stod ved foten av Jønshornet. Fra turboka som min sønn hadde liggende hjemme, hadde vi forsøkt å memorere traséen opp det bratteste partiet, for den går litt i sikk-sakk, og man taper fort en del tid dersom man skulle ende opp med å prøve seg fram. Det viste seg imidlertid at dette strengt tatt ikke hadde vært nødvendig, ettersom veien var såpass godt merket som den var. Det var kommet litt nysnø på fjellet, og når vi kom opp i høyden, hadde det lagt seg is på sølepyttene, eller ”pøytene” som det gjerneheter på Sunnmøre.

På vei oppover. Rametinden til venstre i bildet, og Festøykollen langt bak.
På vei oppover. Rametinden til venstre i bildet, og Festøykollen langt bak.
Et parti med litt klyving, og hvor noen har montert kjetting for å gjøre det litt enklere. Selv tenkte jeg imidlertid dette var litt juks på en måte, og unnlot å bruke dem...
Et parti med litt klyving, og hvor noen har montert kjetting for å gjøre det litt enklere. Selv tenkte jeg imidlertid dette var litt juks på en måte, og unnlot å bruke dem...
På vei mot toppen.
På vei mot toppen.

Vi måtte gå forsiktig det siste stykket opp mot toppen, for isen gjorde at det var glatt. Steinene var stort sett tørre, men det hadde lagt seg is på de som var fuktige, og skulle man skli og falle oppi her, kunne det fort bære lukt utfor fjellsida. Men vi nådde da toppen etterhvert, skrev oss inn i boken, tok noen bilder, og fikk i oss litt mat før vi vendte nesen hjemover igjen. Rett før vi nådde toppen, møtte vi et par som hadde gått opp fra Molladalen, og som tenkte seg ned igjen der vi hadde gått opp. Vi kunne naturligvis valgt å gå ned igjen der de hadde gått opp, men vi begynte å bli slitne, og tanken på å skulle gå flere kilometer til fots langs veien nede i Barstaddalen for å kommetilbake til bilen fristet ikke.

Utsikt fra Jønshornet. Hjørungfjorden med Hundeidvika i forgrunnen, og Storfjorden i bakgrunnen.
Utsikt fra Jønshornet. Hjørungfjorden med Hundeidvika i forgrunnen, og Storfjorden i bakgrunnen.
Også fra toppen av Jønshornet, men i en annen retning. Her sees Randers Topp i bakgrunnen.
Også fra toppen av Jønshornet, men i en annen retning. Her sees Randers Topp i bakgrunnen.

Veien ned igjen ble med andre ord stort sett den samme som vi hadde fulgt til fjells. Der hvor stien løper over ryggen på Rametinden , men litt sør for selve toppen, forsøkte vi oss på å unngå å måtte klatre opp igjen ved liksom å følge høydekurvene på kartet, men der vi da endte med å gå var det langt mer ulendt, så dette sparte vi slett ikke noen krefter på, og man kan si vi lærte at det ofte er en grunn til at stien går der den går. Det begynte å bli nokså seint på året, og vi hadde brukt litt tid på turen, så sola gikk ned en stund før vi var nede igjen ved bilen, men vi hadde hver vår lykt med oss, så det bød ikke på noen vansker. Mot slutten var det stort sett unnabakke, og dermed økte tempoet litt igjen. Snart satt vi i bilen på vei hjem igjen, fornøyde med å vite med oss selv at nå kunne vi ved leilighet fortelle dem som ville høre at nå hadde vi også vært på Jønshornet.

På vei ned igjen. Ranetinden sees i forgrunnen og Festøykollen bak til høyre.
På vei ned igjen. Ranetinden sees i forgrunnen og Festøykollen bak til høyre.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.