Til Gullfjellet (914) i tåke og regn (01.05.2019)
Start point | Hausdalen Parkering (94m) |
---|---|
Endpoint | Hausdalen Parkering (94m) |
Characteristic | Hillwalk |
Duration | 5h 20min |
Distance | 15.1km |
Vertical meters | 1,752m |
GPS |
Ascents | Gullfjellet (914m) | 01.05.2019 |
---|---|---|
Visits of other PBEs | Hausdalen parkering (94m) | 01.05.2019 |
Dette var en ad-hoc-tur som jeg og ene datteren la ut på da vi begge hadde fri fra jobb 1. mai. Vi bestemte oss for å dra på tur først mens vi satt og spiste litt sen frokost samme dag, og vi brukte ikke lang tid på å planlegge, for da ville vi bare kommet oss enda senere av gårde. Vi hadde hørt folk i Bergen og Hordland snakke om Gullfjellet, og tenkte at "dit drar vi". Vi søkte opp Gullfjellet her i Peakbook, og fant et fint kart med GPS-tracking som vi avfotograferte. Hausdalen så ut til å kunne være et fint utgangspunkt, så vi satte oss i bilen til min datter, og kjørte dit. Det vi ikke la merke til, var at den høyeste toppen på Gullfjellet her i Peakbook heter Gullfjelltoppen, og at kartet jeg hadde avfotografert fra en dataskjerm med mobilkameraet kun tok oss til Gullfjellet 914. Det var tabbe og lærepenge nummer 1 denne dagen.
Når vi ankom Hausdalen var været ikke så aller verst, og vi fikk med én gang øye på de to fjellkjedene vi kunne velge mellom for enkelt og greit å komme oss opp på Gullfjellet. Vi bestemte oss for den nærmeste av de to, og så fulgte vi grusveien i retning Brekkedalen, mens vi ivrig kikket etter en sti vi kunne følge opp på fjellkammen til venstre. Vi møtte en dame med barnevogn som var ute og gikk tur på, og spurte om det var noen sti opp på fjellkammen, men hun visste tydeligvis ikke, og svarte benektende. Så da tok vi like godt og satte avsted rett oppover ei steinur som ledet oppover i skogen på fjellryggen. Dette var tabbe og lærepenge nummer 2. Dette rutevalget førte oss naturligvis rett opp på fjellryggen, og gav flere steder i og for seg god trening i å klyve, men vi måtte kjempe oss gjennom kratt og småskog, og det tok oss bortimot en halvtime å komme oss opp til den fine stien som kommer opp fra høyre, og som følger fjellryggen videre oppover. Hadde vi fulgt grusveien 800 meter videre, ville vi sett stien som førte opp i fjellsida, og vi hadde kommet oss raskere opp på fjellet.
Straks vi kom innpå stien, fikk en kjempefin tur oppover langs fjellryggen. Det var oppholdsvær, og utsikten var fin. Omtrent da vi var på høyde med fjelltoppen Toro, tetnet det imidlertid til med tåke, og det begynnte å regne litt intermitterende. Ifølge kartet jeg hadde avfotografert, og ifølge Norgeskart-applikasjonen som datteren hadde på mobiltelefonen, var det imidlertid nå bare noen få km opp på Gullfjellet, så vi valgte å fortsette. Fra Toro-toppen førte stien ned i et dalføre, men her løp den sammen med en sti som var merket med store varder, og hvor vi til tross for at tåka tetnet til, stort sett kunne se fra den ene varden til den neste. Nå merket vi for alvor at det ennå ikke var sommer på fjellet. Det var surt og kalt, og vi måtte stadig krysse partier med snø som fortsatt lå der.
Norgeskart-applikasjonen til datteren var fin å ha. Den fortalte oss hele tiden hvor langt det i luftlinje var til Gullfjellet 914. Stien vi fulgte passerte nokså nær toppen, men uten at vi passerte noe skilt som viste vei til toppen. Plutselig indikerte Norgeskart-app'en at vi var forbi toppen, hvilket var litt forvirrende for oss ettersom vi ikke hadde sett noen topp, men ved hjelp av app'en på datterens telefon og høydekurvene på Google maps på min telefon, klarte vi da å lokalisere toppen og ta oss fram dit. Det var en skuffende topp. Ikke var det noen ordentlig varde på toppen, og ikke var der noen postkasse med bok som man kunne skrive seg inn i. Det eneste som var der var restene etter en helt ødelagt varde. Vi stusset litt over at dette skulle være Gullfjellet som Hordalenningene er så stolte av, men forstod selvsagt sammenhengen bedre samme kveld da jeg satt og studerte kartene på Peakbook nøyere, og oppdaget at Gullfjellet 914 ikke var toppen på Gullfjellet.
Vi hadde egentlig tenkt å ta oss ned igjen fra fjellet via Gullfjelltjørnane og Søre Gullfjelltoppen, men straks vi hadde gitt oss i vei oppdaget vi at den stien ikke var merket med varder, og med den tette tåka som var, kom vi til at det da var tryggest å gå tilbake samme veien som vi var kommet opp. Vi gikk feil ett sted, og da hørte vi kraftig lyd fra et fossefall som vi kom til måtte være Gullfjellfossen, men vi kunne ikke se noen foss på grunn av tåka. Vi sjekket GPS-trackingen på Endomondo-App'en min, og tok oss tilbake til stien vår. Ved Hestebotnen passet vi på å ta av på stien oppover mot toppen Toro, slik at vi holdt oss til den stien vi nå mente å kjenne. Littegrann forbi Toro kom vi igjen under skydekket, og kunne lettere orientere oss ut fra terrenget. Vi fulgte nå stien nedover langs fjellryggen igjen, og nå der stien forlot eggen og gikk ned fjellsida på venstre hånd, valgte vi stien og ikke krattskogen der vi var kommet opp. Vel nede fra fjellet fulgte vi så grusveien tilbake til parkeringsplassen hvor bilen stod og ventet, og derfra kjørte vi hjem.
Da jeg senere på kvelden satt og studerte kart over området, så jeg at det ikke var mer enn ytterligere ca. 3 km til Gullfjelltoppen. Hadde vi vært klar over det, hadde vi antagelig fortsatt, men det var like greit at vi ikke gjorde det, for da hadde vi kommet så gruelig seint hjem, og vi skulle begge på jobb neste dag; og da var det greit å ikke komme så altfor seint i seng.
User comments