Med konen til Synnalandshornet og Vasskarbolten (25.04.2019)

© Atle Solholm

Jeg hadde to ganger tidligere besøkt Synnalandshornet, én gang alene, og én gang sammen med yngste datteren (se turbeskrivelse fra 29.09.18), og begge gangene hadde jeg også tatt turen innom Vasskarbolten, som jeg vil si er verdt å avlegge et besøk når man først tar turen innom Synnalandshornet. Første gangen jeg var der tok det en del tid å finne "bolten", andre gangen gikk jeg nesten rett på den, siden jeg da visste hvor den var. Når har min kone flere ganger bedt om at jeg må ta henne med på turer tilpasset hennes vanskelighetsgrad (det er først de siste par årene hun har begynt å gå litt i fjellene), og da har jeg tenkt på Vasskarbolten som et ikke for vanskelig fjell å ta henne med på.

Vi kjørte til Brattvågen, og parkerte på P-plassen akkurat ved demningen ved enden av Synnalandsvatnet, og gikk derfra. Vi gikk samme veien som jeg har gått de to foregående gangene jeg har vært her. Første del av turen går på grusvei, og deretter følger man en nokså grei tursti nordover paralellt med Samfjorden etterhvert som man klatrer oppover. Stien krysser i og for seg flere våte/myrlendte partier, men det er snekret og lagt ut lave plankebroer de fleste steder man ellers risikerer å bli våt på beina, så stien er helt grei å gå på. Man får etterhvert en fin-fin utsikt over sentrum av Brattvågen. Deretter vender stien vestover, og man passerer først en antenne og deretter en trigonometrisk mast, før man når toppen. Synnalandshornet har ikke primærfaktor på mer enn 35 meter og det er Heimste Synnalandsheia som er den egentlige toppen på dette fjellet, men Synnalandshornet er såpass godt synlig i terrenget, at denne toppen likevel er mer kjent.

© Atle Solholm

Fra toppen på Synnalandshornet gikk vi sørover i retning Heimste Synnalandsheia, men omtrent midtveis mellom de to toppene tok vi av mot høyre, over stein, mose og lyng, og lokaliserte Vasskarbolten. Da jeg sist var ved Vasskarbolten med ene datteren vår, blåste det kraftig, og ingen av oss turte gå utpå. Denne gangen våget jeg meg imidertid utpå selve "bolten", og min kone fikk tatt noen fine bilder. Vi la så kursen tilbake til stien, og fortsatte i retning Heimste Synnalandsheia. Vi brydde oss ikke om å gå opp på selve toppen av "Heia", men passerte like ved, på vår ferd ned mot Store Hestevatnet. Vel nede ved Store Hestevatnet gikk turen østover langs vannet frem til kanten som skiller Store Hestevatnet fra Synnalandsdalen. Herfra bærer det nokså bratt ned igjen mot Brattvågen. Et langt parti går stien nokså bratt i helt rett linje nedover; stien ligger her oppå ei rås av løsmasse som er lagt der, og jeg antar dette er løsmasse som er lagt der for å dekke og frostsikre rørledninger tilhørende Brattvåg Vassverk. Denne delen av turtraséen er som nevnt bratt, og det blir en viss belastning på knærne å gå ned der. Mot slutten kan man imidlertid velge å ta grusveien i stedet, hvilket vi gjortde, og kort etter var vi nede igjen, krysset demningen og var tilbake ved bilen.

© Atle Solholm