Til Frostadtind via Høgsætra og Engsetbotnen (15.12.2018)

© Atle Solholm

Frostatinden er ikke så fælt høy, og sånn sett et fint fjell å starte topptursesongen. Nå ble riktignok dette min tredje skitur denne sesongen, for den første snøen kom allerede i oktober, men så forsvant den igjen, pluss at jeg reiste til Etiopia og var der en måneds tid, og dermed så ble det bare én tur på Geitenibba og ett forsøk på Alnestinden før jeg nå altså bestemte meg for å ta en tur på Frostatind. Jeg hadde én gang tidligere vært på Frostatinden, men det var til fots, og da gikk jeg en helt annen rute. Jeg prøvde meg på en skitur dit opp sist vinter også sammen med yngste datteren, men da var tåka så tett oppå der, at vi snudde et lite stykke før vi kom opp på toppen.

Denne gangen var det eldste sønnen min som heiv seg på og ville være med. Vi kjørte inn til Storesætra i Engesetdalen, parkerte like etter å ha kjørt av opp mot Høgsætra, spente på oss telemarkskia, og labbet oppover. Vi hadde ikke gått mer en ca. 20 meter før vi så at vi hadde havnet på en litt annen trasé enn det jeg hadde tenkt. Jeg hadde egentlig tenkt å følge den ”vanlige” fjellryggen opp til Frostatinden, men siden vi hadde tatt av før brua, var vi nå på vei opp mot Høgsætra og Engsetbotnen. Men sønnen min, som hadde gått denne traséen en gang på sommerstid, og mente det slett ikke var noen dårligere tur enn opp lang ryggen på andre sida av Engsetbotnen. Det gikk uansett ikke an å krysse over elva her vi var nå, for den rant nede i et juv, så vi fulgte tråkket opp til Høgsætra, hvor vi tok til høyre i retning Svartevatnet. Det er de siste årene anlagt vei helt fram til Svartevatnet, og det var godt med snø på veien. I tillegg hadde noen godt her med truger nokså nylig, så sporet var lett å følge.

© Atle Solholm

Oppe på åskammen ovenfor Engsetbotnen krysser veien den ene av to stier fra Nakkedalen til Frostatind. Omtrent her forsvant trugesporet ut mot venstre (muligens mot toppen av Høgsalen), men herfra var stien til Frostatind godt merket med røde stikker, og i tillegg var det klarvær og ikke en sky på himmelen, så vi hadde uansett god oversikt over fjellene og hvor vi skulle. Traséen vi fulgte ble nå en anelse brattere, og vi måtte vippe opp hælbøylene på skiene våre. Vi hadde kommet oss nokså sent av gårde denne dagen, og sola var etter hvert godt ned. Ute på høyre hånd, hvor sola var gått ned bak fjellene ved Barstadvika og Vartalstranda, fikk vi et vakkert skue med nesten orange himmel bak fjellene.

© Atle Solholm

Litt før man når toppen på Frostatinden, kommer man først opp til en knaus som er en anelse lavere. Det er imidlertid ikke mange høydemetrene man må ned igjen for så å gå opp på selve Frostatinden, så vi brydde oss ikke med å ta av oss skinnfellene. Opp til varden på Frostatind kom vi oss uansett. Vi fikk tatt noen bilder, men postkassa var frosset igjen, så vi fikk ikke skrevet oss inn i boka. Man ser for så vidt at varden ikke er plassert på det høyeste punktet på Frostatind. Det står en mindre varde borte på toppunktet, men vi følte på en måte at vi allerede var opp, og gadd ikke gå bort til den andre varden bare for 6 høydemeter.

Ned igjen valgte vi den traséen vi egentlig hadde tenkt å benytte både opp og ned. Den traséen vi hadde fulgt på vei opp var ganske slakk første partiet fra Høgsætra, så vi så for oss at det kunne bli en del staking om vi skulle ta denne veien ned igjen også. Langs den fjellryggen vi nå fulgte ned igjen hadde imidlertid mye av snøen blåst bort, så vi randt vekselvis i puddersnø og på hard skare, og vi måtte hele tiden se oss for så vi ikke kjørte over stein og ødela skia. Med tente hodelykter var riktig nok dette ikke noe problem, men vi skjønte vi var heldige som hadde tatt "feil" trasé på turen opp, ettersom snøforholdene der var såpass mye bedre. Uansett, nedfarten gikk raskt, og det var ikke mange minuttene før vi var nede igjen ved bilen.

© Atle Solholm