Til Synnalandshornet og Vasskarbolten (29.09.2018)

© Atle Solholm

Noen dager er været rett og slett for dårlig til at man får lyst til å legge ut på de virkerlig lange turene, og dette var en slik dag, med regn og blest. På slike dager kan korte turer være tingen: Man tar en rask tur opp på et lite fjell, og kommer seg raskt ned og hjem igjen til en varm dusj. Jeg hadde lest et innlegg om Synnalandshornet og Vasskarbolten i Facebook-gruppa "Toppturer i Nordvest" noen uker tidligere, og hadde tenkt jeg skulle lete opp stedet. Et google-søk etter Vasskarbolten resulterte i mitt første møte med Peakbook, hvor JonMA hadde skrevet denne artikkelen:

https://peakbook.org/no/tour/281470/Vasskarbolten.html

Jeg lette opp Vasskarbolten allerede 22.9.18, og da lette jeg en stund før jeg fant den. Jeg var akkurat i ferd med å gå rett forbi den for andre eller tredje gang, da det plutselig gikk opp for meg at den måtte være rett bak noen små bjørketrær som stod rett foran meg. Desverre gikk endomondotrackingen min ad undas denne dagen fordi mobiltelefonen min ikke tålte regnet og fuktigheten, og dermed hadde jeg ikke noen gps-tracking/posisjon å dele eller legge ut fra turen. Men nå visste jeg i hvert fall hvor "bolten" var, så når yngste datteren var hjemme helgen etter, og været igjen var slik at de høyeste fjellene ikke fristet, spurte jeg henne om ikke hun hadde lyst til å være med opp på Synnalandshornet og bort til Vasskarbolten.

© Atle Solholm

Som sagt, så gjort. Vi satte oss i datterens bil, og kjørte til Brattvågen. Vi parkerte ved demningen i nordre enden av Synnalandsvatnet, fulgte grusveien oppover fjellsida, tok av fra veien der det var skiltet mot Synnalandshornet, og fulgte stien nordover, paralellt med Samfjorden. Man får etter hvert ganske god utsikt over Brattvåg sentrum fra denne stien, men så svinger stien vestover, og utsikten blir mot Hildre i stedet. Vel oppe på toppen av Synnalandshornet, la vi ferden sørover mot Heimste Synnalandsheia, og litt forbi halveis dit, tok vi vestover mot Vasskarhamrane. Denne gangen visste jeg hvor Vasskarbolten lå, og vi gikk nokså rett på denne. Jeg fikk datteren til å ta et bilde av meg med "bolten" i bakgrunnen, men det var vått og glatt på steinene, og i tillegg blåste det kraftig, så ingen av oss gjorde noe forsøk på å gå ut på "bolten", det får bli til sommeren en gang når været er bedre.

Fra Vasskarbolten tok vi oss tilbake til stien mellom Synnalandshornet og Heimste Synnalandsheia, passerte "heia" uten å ta oss tid til å gå opp på selve toppen, og kom ned til Hestevatnet. Derfra tok vi til venstre, og fulgte stien østover og ned igjen til Synnalandsvatnet hvor vi hadde bilen stående parkert.

Billedgalleriet nedenfor viser 1) Bjørketrærne som gjør at man ikke så lett får øye på Vasskarbolten, den ligger bak disse trærne. 2) Vasskarbolten i all sin prakt. 3) GPS-trackingen fra 22.9.18, da jeg ikke helt visste hvor Vasskarbolten lå, og måtte lete en stund for å finne den (grunnet fuktigheten og det dårlige været, blacket endomondo-trackingen min ut omtrent da jeg fant "bolten"). 4) GPS-tracking fra turen 29.9.18 da jeg besøkte Synnalandshornet og Vasskarbolten sammen med yngste datteren. Denne gangen visste jeg hvor Vasskarbolten var, og gikk omtrent rett på den.