Remmemstinden - opp nordøstryggen og ned Brastadryggen (24.10.2015)
| Start point | Remmemsdalen Parkering (190m) |
|---|---|
| Endpoint | Remmemsdalen Parkering (190m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 4h 39min |
| Distance | 12.2km |
| Vertical meters | 1,897m |
| GPS |
|
| Ascents | Bjørnetua (518m) | 24.10.2015 |
|---|---|---|
| Brustinden vest (1,022m) | 24.10.2015 | |
| Brustinden øst (998m) | 24.10.2015 | |
| Remmemstinden (1,090m) | 24.10.2015 | |
| Visits of other PBEs | Remmemsdalen Parkering (190m) | 24.10.2015 |
Dette var en tur jeg var nødt til å ta, fordi tanken på den var blitt til en besettelse inne i hodet mitt. Jeg og eldstesønnen hadde gått oppover Heia og et godt stykke oppover nordøsteggen på Remmemstind tidligere på året en gang. Da gav vi oss på det, for det var i bratteste laget. Imidlertid klarte jeg aldri helt å gi slipp på tanken på nå toppen via denne ruta, og denne helgen var jeg tilbake.
Jeg var nå begynnt å bli såpass kjent i området, at jeg tok stien direkte fra Hellandseter opp mot Heia. Det som lokalt kalles Heia, er ikke et eget fjell, men bare en slags forlengelse av Remmemstinds nordøst-rygg nedover mot Hellandseter og Remmemseter. Det stikker frem et par knauser på denne ryggen, men ingen av dem har primærfaktor på mer enn en meter eller så, og derfor er heller ikke Heia avmerket som et eget fjell på noe kart jeg har sett.
Heia går til ca. 800 m.o.h., da blir åsryggen markant brattere å følge, og det blir dessuten veldig bratt ned på begge sider. Herfra og oppover snakker man om nordøsteggen. Og smal som en knivsegg blir virkelig denne fjellryggen; enkelte steder er den så smal at du føler du balanserer med et stup på hver side. Nede til venstre ligger Remmemsvatnet, og nede til høyre et myrlendt område med flere små tjern.
Fra ca. 900 m.o.h. blir nordøsteggen ekstremt bratt, og her må man klyve. Selve eggen er her såpass krevende at den lå utenfor hva jeg var i stand til av klyving, men det går en trasé med med synlige spor til høyre for eggen, og opp bratte fjellet ved siden av eggen. Oppover her gikk turen videre. Noen steder måtte man lete etter noe å holde seg i, og skulle man miste taket, kan man fort komme til å skli flere hundre meter nedover.
Følelsen i det man kommer opp platået omring toppen av Remmemstind er ubeskrivelig. Man kjenner et slags euforisk rush gjennom kroppen. Oppe ved varden ble det litt mat, og så navnet i boka. Turen tilbake tok jeg ned Brastadryggen. Et kort stykke fra toppen av Remmemstind passerer man en liten knaus som enkelte kaller Brustinden. Jeg passet på å legge turen over denne, slik at jeg skulle kunne si at jeg hadde vært der, men personlig må jeg si at jeg regner ikke denne "tinden" som et eget fjell i det hele tatt; den har ikke rare primærfaktoren, og for meg er dette fortsatt Remmemstind, som bare er litt ujevn på toppen...
Jeg fulgte Brastadryggen ned til Brastadvatnet. Det blåste godt denne dagen, og et par steder var det så luftig at jeg omtrent krøp på alle fire for å være sikker på ikke å blåse av fjellet. Nede fra fjellryggen, skar jeg nokså rett nedover mot Bjørnetua. Vardfjell hadde jeg vært på før, så jeg brydde meg ikke om å gå oppom denne knausen. Fra Bjørnetua bar det videre ned til Fjellhammarsetra, og derfra gikk det radig ned igjen til bilen på parkeringsplassen i Remmemsdalen.
User comments