Gråhøe (22.04.2023)
| Characteristic | Backcountry skiing |
|---|---|
| Duration | 10h 00min |
| Distance | 35.8km |
| Vertical meters | 1,518m |
| GPS |
|
| Ascents | Gråhøe (2,014m) | 22.04.2023 |
|---|---|---|
| Søre Gråhøe (1,908m) | 22.04.2023 |
Det var lenge siden gjengen hadde brukt fjellskiene, de siste årene har toppturingen bestått av fotturer og dette ønsket jeg å gjøre noe med. Dermed ble Gråhøe, 2014 blinket ut som turmål – en utmerket skiturtopp. Vi hadde satt av to potensielle helger i april og siden den første helgen måtte forkastes pga dårlig vær, var vi overmåte glade når helge-alternativ 2 så ut til å bli riktig så bra.
Etter en overnatting på hytte i Gålå, dro vi av gårde i grålysningen retning Billingen og startstedet. Mye av skiprepp og pakking var klargjort kvelden i forveien, så vi brukte ikke mange minuttene fra vi var parkert til vi var klare til å gå, ca kvart på ti. Vi hadde egentlig planlagt å gå oppover på østsiden av Store Føysa, men ble enige om heller å forsøke vestsiden – det så bedre ut med tanke på snøforholdene. Vi fulgte sommerveien opp forbi hyttene og krysset deretter Torda på bru før bakkene virkelig tar til. Jeg utfordret mine nye langfeller maksimalt og måtte le når jeg kunne gå rett opp bratte skrenter på over 45 grader. Virkelig artig!
Selv om det var tidlig på morgenen, kjente vi godt på varmen og det var ikke lenge før vi måtte gjøre lettelser i antrekk. Svetten sprutet av oss og det ble tidlig klart at solkrem som rant ned i øynene skulle bli ett av dagens større problemer. Det andre skulle bli gnagsår. Det var vi sånn noenlunde forberedt på, med plastring og teiping etter alle kunstens regler. Likevel tok vi noen innlagte tekniske pauser der sånt kunne justeres litt. Mens vi teipet og spiste sjokolade så vi dagens eneste andre skigåer, en kar som gikk motsatt vei på østsiden av elva, trekkende på en pulk.
Såpass tidlig på morgenen var snøen fast og fin og det var fint å kunne gå oppe på snøen uten gjennomslag. Strålende skiforhold her! Vi jobbet oss gradvis oppover høydemeterne og kikket med fascinasjon ned på hvordan Føysa har gravd seg dypt ned i terrenget, der den renner i bunnet av et dypt juv. Fra Billingen på 750 moh og opp til ca 1200 moh går det jevnt oppover, men så slaker det gradvis ut. Vi diskuterte kort om vi skulle gå over til kortfeller eller skismurning. Muligens hadde vi tjent på det, men vi gikk uansett såpass rolig og pent innover at vi mente det ville bare bli styr og tapt tid vi ikke vinner på litt raskere ski, så vi fortsatte ufortrødent videre på langfeller. Vi ville uansett måtte ta på langfellene den siste kneika opp til Gråhøe.
Etter å ha passert 1250 moh, der Føysa deler seg i et nordvestgående og et nordøstgående løp (egentlig motsatt, siden vi gikk oppover elveleiet), skled vi ned til elva og krysset den akkurat i deltaet. Ikke noe problem her, kun en enkel skrent å forsere opp på andre siden. Deretter var det bare å fortsette oppover Skarvedalen mot Skarvedalshytta. Vi begynte nå å kjenne på sulten, men ble enige om å holde ut opp til hytta og spise i solveggen. Vi så skispor i alle retninger, og særlig oppe i fjellsidene var det massevis av skispor etter tidligere nedkjøringer. Mens vi gikk oppover dalen, hørte vi flere drønn fra snøen under oss, der lagdelte partier satte seg. Veldig slakt oppover her så ingen risiko for skred, men likevel setter disse plutselige buldringene en støkk i oss. Ingen tvil om at det er store krefter i sving i et skikkelig skred.
Klokka ett når vi Skarvedalshytta og vi unner oss en skikkelig pause med varm lunsj og soltilbeding i den varme veggen. Gråhøe dukket opp for ikke så lenge siden og vi kan endelig se dagens turmål, en topp som av mange regnes som Norges mest utilgjengelige, der den krever lang anmarsj fra alle kanter og dessuten er mutters alene i Reinheimen over den magiske 2K-høyden. Drøyt tre kvarter senere farter vi videre innover dalen i et parti som er veldig slakt i noen kilometer, før det drar seg til i de siste bakkene opp til toppen. Vi tar ut en kurs i rett østlig retning og krysser tvers over flere vann – det fine med å gå på ski.
Så passerer vi 1600 moh og bakkene begynner for alvor igjen. Jarle har fått los og drar sakte men sikkert fra oss andre, som forsøker å bare holde et noenlunde jevnt tempo oppover, unngå å bli altfor gjennomvåte av svette (sjanseløst), dytter foten så langt frem i støvelen som mulig for å unngå smertene fra en sår hæl (sjanseløst igjen), og konstaterer at høyden stiger jevnt og trutt. Vi peiler oss inn på 1908-toppen først og tar en ørliten seierspause der, nyter utsikten litt, og konstaterer at vi nå er omtrent jevnhøyt med Skarvedalseggi på motsatt side av dalen (1961 moh). Der står det en stor svart rektangulær kasse av noe slag, trolig noe hjelpemiddel for gjetere eller røde kors.
Vi jobber oss deretter opp den siste kneika. Høyden forseres ved å legge inn noen romslige svinger for å strø høydemetrene utover avstanden slik at det ikke blir for bratt eller slitsomt. Men først når vi passerer 2000 kan vi se varden på toppen av platået og ganske snart står vi alle ved varden. Årets første topp er nådd og det er gratulasjoner og bildetaging og snacks-spising. Mens vi koser oss i knallværet, blir vi alle skjønt enige om å droppe nabotoppen Gråhø (1943). Hælene var for vonde og dagen hadde gått fort. Vi nådde toppen ti over fire og skulle tross alt helt ned igjen også! Da kunne vi heller kose oss med den ene toppen vi fikk. Og hvilken flaks vi hadde med været! Fremdeles var det skyfritt og vindstille!
Nå var det klart for nedkjøring, og vi ble alle enige om å beholde langfellene på en stund til. Vi hadde kjørt ned 50 høydemeter fra 1908-toppen og det gikk da fort nok. Ned fra Gråhøe ville det gå mye fortere og det var det ingen av oss som var klare for, så da kunne fellene fungere som bremser. Utfor gikk det og fort nok gikk det også. Vi lagde noen drøye svinger nedover fjellsiden, men dette var bare skikkelig gøy. Usannsynlig slitsomt å stramme alt av stabiliserende muskulatur og flere av oss sleit med kramper i lår og hoftebøyere. Det fikk bare være, det var jubelrop og smil hele veien rundt!
På 1600 moh stanset vi ved en steinrøys og skiftet fra langfeller til kortfeller / skismurning, for nå var det behov for bedre glid ut på flata. Jeg merket imidlertid fort at kortfeller også ble for mye i snøen som nå var blitt god og mjuk og jeg måtte kaste kortfellene også. Det ble rett og slett altfor slitsomt å stake i den trege snøen. Uten feller gikk det glatt som bare det, men på den lange flata tilbake til Skarvedalshytta var det heller ikke bare-bare uten noe feste, så returen her var tyngre enn ventet. Det gikk uansett betydelig fortere enn det hadde gått opp tidligere på dagen.
Vi var blitt enige om å ta østsiden av Føysa hjem igjen, rett og slett for å få en rundtur heller enn å gå i egne spor tilbake igjen. Ikke lenge etter at hytta var tilbakelagt penset vi derfor i noe mer sørlig retning og så om vi kunne følge sporene til pulke-mannen tidligere på dagen. Så ser jeg til min forskrekkelse at jeg har mistet mobiltelefonen min! Vi ser om vi kan ringe den, men uten dekning går jo ikke det, så da ble det bare å traske tilbake mot hytta for å se om den kunne ligge i sporet. Jeg visste at jeg hadde brukt den rett før hytta for å ta et par bilder, så så langt kunne det jo ikke være. Lang historie kort, vi fant telefonen bare 40-50 meter fra der vi kastet sekkene og snudde for å finne den, men jeg rakk helt tilbake til hytta og litt til før jeg snudde igjen, så her rotet jeg skamfullt bort drøyt 20 minutter på tøys!
Returen var lengre enn vi husket at vi hadde gått innover. Riktignok går det jo nedover, så vi utnytter jo høydene og at det er enklere å gå, men vi bruker likevel mye krefter på denne etappen. Særlig sliter vi med bakglatte ski, der vi går uten feller for å ha glede av god glid i de slake nedoverbakkene. Dessuten er snøen nå delvis pillråtten etter solsteik hele dagen og vi sliter også med betydelig gjennomslag. Stedvis nærmest vasser vi i 20 cm snø og vi søker etter fast underlag på et gammelt scooterspor. Men endelig passerer vi de slake slettene rundt 1350 moh og vi kan begynne å glede oss over de lengre bakkene nedover mot Vesle Føysa. Her må vi legge inn svinger igjen for å unngå for høy hastighet nedover, men det går veldig fint. Varmen er nå veldig påtrengende, og vi har måttet gjøre ytterligere lettelser i antrekk. Her tar vi igjen på feller for å få brems ned de kommende bratte bakkene ned mot Billingen. Vi ser nå veien nede i dalen så nå er det bare sjarmøretappen igjen. Før vi kommer ned i skauen legger vi igjen inn lange drøye svinger for å begrense hastigheten, men etter hvert må vi forholde oss til spredte trær, busker og steiner.
Vi sikter oss inn på stisystemene som går parallelt med elva og finner raskt rødmerkingen. Her går det inn i skauen og dette skal igjen bli spennende. Snøen er her ganske råtten og vi sliter med å ploge mellom trærne. Flere ganger går vi skikkelig på trynet, men heldigvis går det bra hver gang. Jeg begynner å kjenne at kneet ikke liker denne behandlingen og bestemmer meg etter hvert for å ta av skiene og gå til fots ned det verste stykket. Her tråkker jeg ned til knes for hvert skritt og det er håpløst å jabbe seg nedover dette stykket. Etter mye slit er vi likevel endelig nede ved Billingen seterpensjonat og vi pakker skiene og stavene og rusler det siste stykket på veien tilbake til parkeringen.
Ganske nøyaktig ti timer etter avmarsj er vi fremme ved bilen igjen, solbrente men blide. En fantastisk dag er bak oss. Etter hvert blir det klart at sju av åtte hæler er redusert til sår. Ingenting du har lyst til å putte i stive støvler med det første, så turdagen som var planlagt dagen etter ble forkastet. Det gjorde ikke så mye, vi fikk en helmax lørdag.
User comments