Tverrådalskyrkja (18.08.2019)


Duration 11h 00min
Distance 31.2km
Vertical meters 1,903m
GPS
Ascents Steinkollen (2,018m) 18.08.2019
Tverrådalskyrkja (2,088m) 18.08.2019
Søre Tverrådalskyrkja (2,034m) 18.08.2019

Fjorårets topptur med kollegene i Uniconsult blåste til alt overmål bort, så i år var planen å gjøre et nytt forsøk i Breheimen. Når jeg ser tilbake på mine turer i Breheimen, har jeg egentlig ganske dårlig statistikk rent værmessig. Med unntak av noen fantastiske dager når vi gikk Josten på langs i 2017, får jeg stort sett bare elendig vær. Men sånn er det kanskje når man må sette av helgen lang tid i forveien – så også i år.

Helgen opprant og værvarselet var alt annet enn lystig, en stor nedbørsfront var på vei sørfra og skulle treffe hele Sør-Norge i helgen. Typisk, tenkte jeg. Men i år var det ikke 26 sekundmeter som i fjor, vi skulle få ti sekundmeter i rabatt i år. Vi ble enige om å prøve, så til fjells bar det. Fredagskvelden ble vi enige om å snu litt rundt på programmet. Værvarselet så adskillig bedre ut på søndagen, så da ble vi enige om å utsette gromtoppen til gromværet og heller bare se om vi kunne klare en bonustopp eller to på lørdagen. Jeg hadde nemlig spart en Holåtind eller to til en slik anledning!

Lørdag morgen gikk vi dermed av gårde i passe rolig temp i retning Sottjønnin og Tundradalskyrkja. Regnet ville imidlertid ingen ende ta, Goretex-plaggene fikk seg en skikkelig test i dag (og de falt helt gjennom), og når vi etter hvert ankom Tundradalsbandet og fremdeles hadde et godt stykke igjen til første Holåtind, ble vi enige om at dette ikke lenger var særlig stas. Alle var søkk gjennomvåte og iskalde, og vi så ingen grunn til å trasse på videre bare for å nå en topp som vi uansett ikke ville sett noe som helst fra. Alle steiner var såpeglatte også, og det var alt annet enn moro på tur. Holåtindene (heretter: Høljetindene) vant denne gangen også. Men til gjengjeld kom vi da ned igjen til Sota Sæter tidlig ettermiddag, og vi kunne dermed bruke masse tid på å være sosiale – fullstendig mot normalt (vi pleier å ramle inn hoveddøra i det kjøkkenet er ferdig med oppvasken og kokken sitter klar for hjemreise med nøkkelen i tenninga).

Sju blaute bikkjer på tur i regn - regn - regn!
Sju blaute bikkjer på tur i regn - regn - regn!

Så ble det søndag og Tverrådalskyrkja skulle til pers. Men at det skulle striregne i det vi sprang mellom hyttene på tunet for å få i oss litt frokost var en strek i regninga! Skulle det aldri lykkes, da? Vi krysset fingrene for at Yr skulle få i hvert fall litt rett og kom oss av gårde med fullpakkede sekker ca kvart på ni. Fine stier opp fra Sota Sæter, enkelte steder har de laget små broer for å krysse de våteste partiene. Det går radig gjennom skauen og opp i høyden i retning Fortundalsbreen. Stien holder godt og vi går på jord og gress omtrent opp til drøyt 1200 moh før terrenget glir over i stein og ur. Det er lett å finne den T-merkede ruta og vi gleder oss over at skylaget stadig trekker rolig opp og vekk. Sikten blir gradvis bedre, og selv om vi får smake litt på litt lett yr denne formiddagen også, er vi vær-optimister i dag.

På vei oppover lia i nydelig vær. Flere av oss tok sjansen på shorts i dag, og det var helt innafor.
På vei oppover lia i nydelig vær. Flere av oss tok sjansen på shorts i dag, og det var helt innafor.
Marianne og Ola tar seg tid til en kort pust i bakken opp fra Sota Sæter og Liavatnet i bakgrunnen.
Marianne og Ola tar seg tid til en kort pust i bakken opp fra Sota Sæter og Liavatnet i bakgrunnen.
Det bærer innover Tverrådalen og etter hvert Steindalen langs Tverråi og vi ser fortoppen til Tverrådalskyrkja. Vi skal ikke direkte opp der, men rundt på venstresiden og opp normalruta fra øst.
Det bærer innover Tverrådalen og etter hvert Steindalen langs Tverråi og vi ser fortoppen til Tverrådalskyrkja. Vi skal ikke direkte opp der, men rundt på venstresiden og opp normalruta fra øst.

Vi passerer 1380 og vi må krysse breelva som renner nedover mot Tverrådalen. Regnet fra dagen før har sørget for at elva er velvoksen og vi må jobbe litt for å finne en noenlunde tørr passasje, men med noen velplasserte små-sprang er fem spretne gaseller trygt over på andre siden. Vi turer på videre oppover forbi Steindalstjønnin og koser oss med utsikten både i retning av Tundradalskyrkja som er stolt herfra og videre i retning Fortundalsbreen som vi snart skal ut på.

Steingåing (evt -hopping) av breelv. Alltid like spennende.
Steingåing (evt -hopping) av breelv. Alltid like spennende.
Fortundalsbreen i sikte, snart klart for stegjern. Tåka er i ferd med å lette litt også, og når vi kom opp på breplatået så vi stortoppene i Hurrungane i sør.
Fortundalsbreen i sikte, snart klart for stegjern. Tåka er i ferd med å lette litt også, og når vi kom opp på breplatået så vi stortoppene i Hurrungane i sør.

Vi kommer opp til breen og finner frem stegjern som virkelig kommer til sin rett på blåisen her. Med jern går det jevnt oppover mens vi prøver å unngå de dypeste bekkene med smeltevann som sildrer mellom iskrystallene. På kort tid har vi lagt nye hundre høydemeter bak oss og vi finner land igjen på ca 1600. Stegjernene havner i sekken igjen og vi starter på den siste motbakken opp til toppen. Skikkelig storsteinet ur her og vi søker mot ryggen så langt nord vi kan gå. Spredte varder viser vei hele veien oppover og et langt parti rundt 1700 er det bare slake sva med spredte småstein. Vi har godt feste på svaet og bakken legges raskt bak oss. Det skal være litt brattere når vi nærmer oss toppen og det bratner litt til etter 1800, men uten at det blir vanskelig på noen måte. Her er den gule trekanten i «Bibelen» kanskje litt overflødig, men i striregn er det nok adskillig verre. Tinderangling på våte steiner er natt og dag sammenlignet med tørt føre.

Klyving i storsteinet ur på vei opp mot toppen. Fortundalsbreen nede til høyre, mens fonna til venstre er hengebreen i østveggen på Tverrådalskyrkja.
Klyving i storsteinet ur på vei opp mot toppen. Fortundalsbreen nede til høyre, mens fonna til venstre er hengebreen i østveggen på Tverrådalskyrkja.
Toppen av Tverrådalskyrkja. God stemning.
Toppen av Tverrådalskyrkja. God stemning.

Tåka som har ligget som et slør rundt Tverrådalskyrkja i hele dag er i ferd med å lette fullstendig og vi skyver skylaget oppover og foran oss mens vi vinner høyde. Vi ser nå godt terrenget mot Søre og Steinkollen som kommer litt senere på dagen. Men først Gromtoppen! Den når vi litt over ett, etter drøyt fire timer med støvler på beina. High fives og litt velfortjent sjokolade. Vi brenner av litt batteri og fyller minnebrikkene med fotos før vi begynner å sondere litt videre mot de to neste toppene. Først kommer et lite høydepunkt som også har fått en liten varde, men som på ingen måte er noen tellende topp (bare 5-6 meters skar) før det begynner å bli bratt for alvor. Ned til høyre, retning vest, er det blankskurte og steile fjellvegger lukt ned i evigheten, mens det på motsatt side er litt snillere men der også svært ubehagelig å trille ned. Best å holde seg øverst på ryggen, altså. Så da tar vi det med ro, finner gode tak, aker oss fremover der det trengs og går baklengs ned de bratteste takene. Dermed kommer vi trygt ned i skaret mot Søre og rusler enkelt videre opp til den.

På vei ned sør-ryggen til Tverrådalskyrkja til bandet mot Søre. Tørt og fint klyvefjell og ingen store vanskeligheter.
På vei ned sør-ryggen til Tverrådalskyrkja til bandet mot Søre. Tørt og fint klyvefjell og ingen store vanskeligheter.
Fra toppen av Søre tilbake mot Tverrådalskyrkja. Den fine profilen kom godt til sin rett herfra.
Fra toppen av Søre tilbake mot Tverrådalskyrkja. Den fine profilen kom godt til sin rett herfra.

Topp nummer to nås snaut halv tre. Her koser vi oss ordentlig. Utsikten tilbake til Tverrådalskyrkja er formidabel og særlig ryggen vi akkurat har gått ned er utrolig morsom å kikke tilbake på. Skikkelig tøff profil og fjellet fremstår i all sin prakt. Vi kikker også ned på både Fortundalsbreen, som har noen drøye sprekker i den øverste delen, og en nordlig utløper av Harbardsbreen som vi skal bruke som exit litt senere på dagen. Den ser veldig gjestmild ut og vår antakelse om en enkel retur på bre har kommet ett skritt nærmere å bli oppfylt. Vi har imidlertid én topp til før vi kan stikke av gårde, og siden den er «frivillig» i så måte at de som ikke vil opp på den kan få slippe fordi det er en avstikker, tar tre av oss beina fatt og gamper opp bakken mens sekkene ligger igjen i skaret. Tre av oss når toppen av Steinkollen før de to siste har rukket å finne frem kaffen. Ikke spesielt minneverdig topp, denne kollen. Flott utsikt, bevares, men denne kulen kan aldri bli noe mer enn et kryss på en liste når den har så flotte naboer.

Søre Tverrådalskyrkja og storebroren Tverrådalskyrkja til høyre sett fra Steinkollen. Helt herlig!
Søre Tverrådalskyrkja og storebroren Tverrådalskyrkja til høyre sett fra Steinkollen. Helt herlig!

Alle fem finner sammen igjen og vi rusler i samlet tropp ned mot Harbardsbreen (eller egentlig Austre Kollebreen, som er en mindre brearm av Harbardsbreen), og vi søker oss ut på snø og is så tidlig som mulig for å skåne knær og lår. Stegjernene finnes frem igjen og vi tasser pent nedover fjellsiden og ut på breen som i begynnelsen har få sprekker. Vi kikker litt på noen morsomme steinformasjoner som breen har skapt før vi kommer ned til et parti mer flere og større sprekker. Selv om det er blåis overalt takket være en ny smeltesommer og vi har god oversikt, velger vi å binde oss inn i tau. Sikkerheten kommer alltid først. Dermed kan vi trygt og pent spasere flere hundre høydemetre jevnt og fint nedover.

Breformasjoner og smeltevannsbekker som renner slalom nedover.
Breformasjoner og smeltevannsbekker som renner slalom nedover.
Taulag nedover Austre Kollebreen mellom bresprekkene mot vann (1392).
Taulag nedover Austre Kollebreen mellom bresprekkene mot vann (1392).

Dernest begynner den minst spennende delen av en topptur, nemlig returen. Og med lang anmarsj blir det også en lang retur. Den starter med kryssing av en liten breelv (uten de store vanskelighetene) og deretter travers i siden av vann (1392) i storsteinet ur, før vi skal komme ut på en vardet sti nedover Tverrådalen. Vi snur oss og kikker opp på Tverrådalskyrkja en siste gang og registrerer den helt råe hammeren som møter de som følger nordryggen til topps. Dunder’n, for et fjell!

Travers i ura forbi vann (1392) med tilbakeblikk på vestveggen til Tverrådalskyrkja. Den tøffe profilen kommer veldig til sin rett fra denne siden, og klatrehammeren på nordsiden av toppunktet trer tydelig frem.
Travers i ura forbi vann (1392) med tilbakeblikk på vestveggen til Tverrådalskyrkja. Den tøffe profilen kommer veldig til sin rett fra denne siden, og klatrehammeren på nordsiden av toppunktet trer tydelig frem.

Før vi kommer ned i Tverrådalen møter vi et siste lite crux, bare for moro skyld. Stien går på vestsiden av elva ned fra 1392, og vi er på østsiden, og der er det litt brattere. Og ikke nok med det, glatte sva oversprinklet med vann. Vi hører elva buldrer under de store blokkene under oss mens vi forsiktig søker nedover fjellsiden. Så blir det bom stopp nedover og vi søker forsiktig på noen hyller i østlig retning. Glatte hyller dekket med våt mose og få grep gjør at vi finner frem noen meter med slyngebånd. Dermed sikrer vi gjengen over den verste hylla og vi kommer oss trygt ned til en bakke med litt gress og mose som vi effektivt bruker for å komme oss ytterligere nedover. Dermed er vanskelighetene bak oss og vi kan følge vardene nedover dalen.

Mosekledd hylle og en liten pust i bakken etter siste lille utfordring ned bakkene mot Tverrådalen. Herfra venter bare returmarsjen til Sota.
Mosekledd hylle og en liten pust i bakken etter siste lille utfordring ned bakkene mot Tverrådalen. Herfra venter bare returmarsjen til Sota.

Tempoet nedover dalen er noe roligere enn det var opp tidligere på dagen. Omtrent 30 kilometer i variert terreng har gjort sitt med lår og føtter, men det er helt greit. Vi har fått oppleve en skikkelig knallfin tur til et gromt fjell. Ankomst Sota Sæter snaut klokka åtte etter elleve timer på tur. Etter så mye regnvær dagen før og avlysning året før, synes vi det var vel unt å få en så bra tur når den endelig ble gjennomført. En rask dusj på Sota, en litt mindre rask burger på Lom og en lang kjøretur hjem til Oslo-området og i seng drøyt to. Lang men fin helg!

User comments

  • -
    avatar

    Herlig tur

    Written by mortenh 24.08.2019 08:52

    Ikke det vanligste rutevalget og lite pingling når Robert er på tur. Fint å se!

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.