Lodalskåpa, Brenibba – Josten på langs (04.05.2017)
| Start point | Jostedalen (332m) |
|---|---|
| Endpoint | Fjærland (42m) |
| Characteristic | Expedition |
| Duration | 68h 17min |
| Distance | 72.4km |
| Vertical meters | 2,918m |
| GPS |
|
| Ascents | Brenibba (2,017m) | 04.05.2017 |
|---|---|---|
| Lodalskåpa (2,082m) | 04.05.2017 |
Tidenes mai-høytrykk over Sør-Norge ble utnyttet på best tenkelige måte når fire turklare fedre, naboer og kompiser satte kursen mot Sogn for å gå på ski. Allerede i mai 2016 var planen om å gå på ski over Jostedalsbreen lagt og invitasjoner utsendt og bekreftet. Nå skal det sies at én av gutta måtte trekke seg og ny fjerdemann i laget hang seg på tre dager før avreise over ett glass vin, men likevel er det ganske beskrivende for livssituasjonen vår og hvor (lite) flinke vi er til å planlegge at nesten alt utstyr og forberedelser til turen ble gjort siste uka!
Torsdag formiddag klokka ti var bilene fylt til randen med ski, sekker og utstyr og vi satte kursen mot Vestlandet og snøen. Vi ankom Fjærland, rutas endepunkt og satte igjen en bil der. Litt skifting til turutstyr og flytting av saker over til bil nr to før vi reiste videre via Sogndal (og en diiiger kjøttkakemiddag på caféen der og litt innkjøp av mat) og opp i Jostedalen. Fåbergstølen, here we come! Vi hadde lest oss opp på rutevalg og historier fra tidligere kryssinger av breen og var veldig usikre på om det var mulig å gå på ski fra bilen, eller om vi måtte ta skia på sekken en stund før vi kom til snøen. Men straks etter tunnelen, omtrent ved Bjørnstegane var det slutt på brøytet vei. Der sto tråkkemaskinen etter vinterens skisporproduksjon, og det ble dermed til at vi måtte ta på skiene ca to og en halv kilometer tidligere enn planlagt. Greit nok, da slapp vi i hvert fall å bære skiene på sekken i denne enden av breen.
Vi hadde egentlig en opprinnelig plan om å gå bare et lite stykke forbi Fåbergstølsgrandane og inn i Stordalen denne første dagen, slå opp teltet og på en måte komme i gang – halv ti, kanskje klokka ti var satt som grense for denne dagen. Dels også for å lette fredagens tur, som ville bli tøff med mange høydemeter. Men vi kom oss ikke av gårde fra bilen før kvart over åtte, så dette ville bli en sen kveld. Det var lett å finne veien, himmelen var helt klar, sola skinte fremdeles på toppene og månen var kommet frem. Det var dessuten lett å følge sporene til andre som hadde gått på ski der.
Nederst i Stordalen var det mye mer krattskog enn vi hadde sett for oss, det ble først litt enkel omgåing av trær og buskas, men etter hvert møtte vi også elva, som her nede har mange løp. Elva løp på kryss og tvers. Vi krysset elva på de snøbruene vi tok sjansen på, men litt lengre opp i dalen var det slutt på snøbruer, elva ble for bred, og vi måtte søke opp i sør-vest-siden av dalen for å unngå å bli bløte. Vi ønsket ikke her å ta av skiene for å krysse og gikk derfor heller over trær og busker og knotet egentlig ganske mye oppi sida for å unngå elva.
Klokka gikk fort og etter hvert var klokka blitt mange og vi var egentlig ganske klare for å finne oss en fin teltplass. Det var imidlertid lettere sagt enn gjort, vi rotet på oppi sørsiden av dalen, og nede i dalbunnen hvor det var flatt og fint kom vi ikke uten å krysse elva. Så da rotet vi rundt oppi der da, helt til klokka ble elleve. Endelig fant vi et sted vi kunne slå opp teltet, det gikk heldigvis ganske fort. Vi hadde jo tjuvtrent på å sette opp det nye teltet hjemme i hagen før vi dro, så rutinene satt ganske bra. Likevel tar det tid å varme vann til middag, så vi var først i posene ca halv ett.
Dag 2 – Oppstigningen og Vestlandsdronninga
Alle våknet bare passe uthvilte. Litt ynkelig med søvn denne første natten, selv om samtlige hadde med oppblåsbare underlag er det steinhardt sammenlignet med den komforten soverommet hjemme kan tilby. Likevel, humøret på topp og vi gleder oss til endelige å komme skikkelig i gang med denne turen vi har snakket om i ett år snart. Litt skydekke først på dagen, men helt vindstille. Solen skulle bryte gjennom i løpet av noen timer og det var egentlig bare helt greit å slippe solen først siden det nå ville bli mye slitsom motbakke. Nå hadde vi gjort unna det som var av skogsterreng og vi kunne virkelig slippe oss løs oppover dalen. Labyrinten var over, nå var det snø og åpen dal som gjaldt før vi skulle inn på Lodalsbreen etter hvert.
Fremdeles var det enkelt å følge sporene til noen som hadde gått der tidligere. Sporene pekte imidlertid motsatt vei, det var skøytespor, så her var det tydeligvis noen som hadde vært på dagstur til Kåpa eller noe slikt. Vi startet å gå klokka ni, og allerede ti måtte vi frem med den høye solfaktoren. Ingen vits i å tøyse med smøringen, sola begynte å virke kraftig, så vi la på tjukt med 50. Her, godt inne i Stordalen, får vi fin utsikt til Brenibba som kneiser fint høyt over oss. Den skulle vi besøke dagen etter, hyggelig å hilse på den allerede.
Snaut elleve begynte bakkene for alvor og vi kom inn på den nederste delen av breen. Denne nederste delen av Lodalsbreen har ikke noe fall, så her var det ikke noen sprekker å snakke om, bare en fin hvit snøbakke som vi måtte opp. Inkludert brefallet Småttene, som ligger lenger opp på breen etter at den har svingt i vestlig retning, er det 900 høydemetere som nå skulle forseres før sekkene kunne tas av og teltet kunne slås opp.
Vi lunsjet midt på breen, omtrent akkurat der du første gangen får øye på Lodalskåpa. For en kul topp! Lunsjene våre var tidkrevende, dryge, kaloririke og helt perfekte. Kos skal det være på tur! For øvrig gikk bakkene veldig fint. Smil fra øre til øre og selv om sekkene er tunge er ikke bakken helt krise-bratt og det går jevnt oppover med oss. Rundt halv tre ankommer vi brefallet Småttene og den første usikkerheten skal avdekkes. Må vi frem med tauet, eller er det gode forhold? Strålende forhold var fasiten. Massevis av snø og enkelt å finne trygg passasje opp brefallet. Utrolig stilige istårn og sprekker som vi koser oss med å beskue fra trygg avstand, her har veldige krefter virket. Vi ser dessuten et par som er i ferd med å kjøre ned Lodalsbreen på motsatt side, de har nok kommet fra Erdalen.
Vi passerer Småttene og jobber oss deretter videre oppover breen i retning av Ståleskaret der vi har planlagt teltplass nummer to. Bakkene opp her er lengre enn man skulle tro, toppen nås på en måte «aldri», breen krummer litt og vi får aldri riktig øye på toppen, jeg er tom for vann i vannflaska og tyr til snøspising for å døyve det verste behovet – gidder ikke finne frem smelteutstyret her like før teltplassen. Til slutt når vi Ståleskaret, snaut klokka fem. Vi dumper sekkene og jeg rusler opp til smeltevannsbekkene fra fjellsiden og drikker begjærlig. Herlig iskaldt vann!
Vi tar en lang og deilig rast, spiser godt med mat og samler krefter til neste etappe for dagen – opp på Lodalskåpa. Nå er den jo i høyeste grad innen rekkevidde, snaut 400 høydemeter til og bare noen få kilometer å gå. Mens vi gjør klar sekkene for en kjapp tur (les: legger igjen nesten alt utstyret unntatt litt snacks, fotoutstyr og sikringsutstyr) ankommer paret vi hadde sett tidligere på dagen. De hadde riktignok godt fra Erdalen og var ute i samme ærend som oss: Plukke noen topper og gå Josten på langs. Hyggelig med litt selskap, da! Snaut halv sju var vi i gang igjen, først bratt opp i siden, litt traversering frem og tilbake før vi kom opp på ryggen. Deretter var det bare å følge korteste veien mot toppen. Først passerte vi første fortopp på venstre siden, litt ned og deretter opp igjen mot andre fortopp som passeres på høyre siden. Lodalskåpa er flott fra denne vinkelen og vi ser nå klart den spisse formasjonen nordvest for toppen som markerer innsteget. Her snur to av gutta i følget, de hadde fått nok og bestemte seg for å returnere, mens jeg og Frode har lyst til å fullføre bestigningen.
Vi sklir bort til innsteget og bytter ut ski og staver med stegjern og isøks. Deretter gyver vi løs på den bratte oppstigningen til toppen. Her er det nok over 50 graders stigning, men snøen er myk og kram og det er lett å sparke trinn. Vi har også møtt flere par som har vært på toppen, så denne tinden fikk masse besøk i dag. Snaut halv ni når vi toppen, litt mindre enn to timer etter at vi startet. Vi kan kose oss med flott utsikt og kveldssol, fin temperatur og bare et lite lett drag i lufta. Fantastisk vær så høyt og så tidlig i mai.
Deretter starter nedstigningen. Vi tar det med ro, sørger for å bruke trinnene godt og kommer oss trygt ned. Deretter er det bare å returnere til et ferdigoppslått telt. Nå hadde imidlertid kvelden kommet, og det som tidligere var kram snø var blitt til halv-hard skare, så vi måtte vise en del forsiktighet i nedkjøringene. Men veldig artig å ha vært der! Tilbake i teltet ble det mer mat og snacks, fullt klesskift og noe godt i koppen.
Dag 3 – Brenibba og Josten-kryssing
Som de andre dagene våkner vi mellom seks og sju etter en natt uten altfor mye søvn. Alle sier de knapt har sovet, men siden alle har snorket seg gjennom natta er nok det en sannhet med modifikasjoner. Realiteten er nok at vi våkner mange ganger fordi vi ligger vondt, men glir inn i søvnen igjen adskilllige ganger hver natt. Vi er uansett brukbart uthvilte og klare for en ny dag, dagen for de store avstander, og været er helt enormt. Maken til vær skal du lete lenge etter! Dette er dagen da mesteparten av Jostedalsbreen skal gås, vi vet det blir en lang dag men akkurat hvor lang er fremdeles uvisst.
Først er planen å raske med seg den andre totusenmenters toppen i området, så når vi har gått en snau time legger vi fra oss sekkene og setter av gårde på en kjapp avstikker for å få med oss toppen. Denne oppstigningen er veldig enkel, vi går med ski på beina hele veien og når toppen uten noen vanskeligheter. Alle fire på denne toppen, strålende vær, vindstille igjen og super utsikt herfra også.
Vi renner tilbake til sekkene. Her «smører vi om». De av oss som har kortfeller, bytter ut langfellene, mens jeg skjærer av den bakerste tredjedelen av mine feller som nå er helt utslitte og uansett må kastes når jeg kommer hjem. Vi får dermed merkbart bedre glid, selv om det sikkert kunne vært like fint å gå med ordinær skismøring herfra. Ti på tolv går vi videre, nå er det slutt på toppsanking, nå skal vi gå breen på langs.
Det er fortsatt strålende vær, knallblå himmel, varmt og vindstille. Vi nyter skituren som i første etappe er tenkt til Kjenndalskruna hvor vi har planlagt lunsj. Først skal vi over et lite høydedrag og deretter ned en slak bakke før vi kommer ut på bresletta hvor Kjenndalskruna står. Jostein har merkbart bedre glid enn oss andre, han hadde investert i en litt raskere kortfell enn det vi andre hadde, og gled klart i fra oss. For øvrig var det digg å kjenne litt på nedoverbakkene som det ikke hadde vært altfor mange av hittil. Ti over ett slår vi oss ned for lunsj, det blir mer vannsmelting, vannkoking, solkremsmøring og generelt rolig og behagelig liv i halvannen time. Vi stresser ikke her, alle bare nyter!
Etter lunsj starter motbakkene mot Høgste Breakulen, det høyeste punktet på selve Jostedalsbreen. Vi ser jo topp-punktet i horisonten, men vet lite om hvor lang tid vi vil bruke opp dit. På en måte kan det være fint å se hvor man skal, men det kan også være litt demotiverende å gå mot et punkt som kan virke evig-langt unna uten å komme nærmere i det hele tatt. Det var litt sånn her, den ene «bakketoppen» etter den andre ble inntatt, og så kom det bare en ny. Her snakket vi om hvordan det ville være å krysse Grønland, og vi var nok alle skjønt enige om at det er en tur som ikke frister all verdens. Etter drøyt to timer i rett gange sakte oppover hele veien nådde vi endelig Høgste Breakulen. Nå var klokka blitt fem! Det var kanskje litt sent, vi var jo faktisk bare halvveis på dagens etappe. Nå hadde vi riktignok vært innom Brenibba, men en rask hoderegning tilsa at vi nok hadde skitur til minst halv ti, pauser ekskludert. Denne informasjonen virket på to måter: En av gutta fikk blod på tann, her skulle det peises på. En annen av gutta ble litt demotivert og fikk seg en liten knekk. Dermed ble det strekk i laget og en liten diskusjon om hvor fort vi skulle gå. Dette skulle jo tross alt være en kosetur, så den diskusjonen landet vi fort. Fartsfantomet ble dyttet bakerst i feltet, så hadde vi kontroll på farten.
Strekningen mot Kvitekoll er også passe drøy, først litt ned på sletta nedenfor Høgste Breakulen, deretter først flatt og dernest sakte oppover og en ny flat slette. På slutten av denne sletta måtte vi igjen benke oss ned for å smelte vann, så da fikk vi en ny rast her på ca en time. Her var det aldeles nydelig å slappe av mens sola stekte. Her var det fremdeles et lite drag i lufta, men straks vi passerte Kvitekoll og kom inn i dalsøkket på nordvestsiden av Kvitekoll ble det i realiteten helt vindstille siden den lille vinden som blåste ble utlignet av farten vår. Dermed ble det fullstendig sauna inne i dalsiden, så varmt har jeg aldri opplevd å gå på ski før – det var helt ubegripelig hett, og svetten formelig sprutet siden vi tross alt var kledd for skitur på vinter, ikke bading på sommertid. Men så begynte motbakkene oppover mot Ramnane og da fikk vi vinden fra siden og det ble straks kaldere ettersom klærne nå var blitt våte av svette. Det svingte litt av temperaturen her nå, som klokka var passert åtte.
Ramnane var egentlig en litt rar greie. Fra nordøst, hvor vi kom fra, er den knapt synlig – den virker mest som en liten ubetydelig steinhaug. Men straks du har passert den må man ned 50-60 høydemetere og fjellet kommer mer til sin rett. Hvorfor det heter «Ramnane» vet vi ikke, men vi registrerte i hvert fall en ravn i luften, så kanskje dette er et tilholdssted for denne fuglearten? Ved Ramnane tok vi en pep-talk og var enige om at vi både var slitne og litt forsynt, men det var et ønske om å komme frem til Bings Gryte før kvelden og når vi kikket på kartet konstaterte vi at det bare var «over sletta, over haugen og ned på andre siden til Gryta». Kanskje det kunne være innen rekkevidde på en drøy time? Alle var i hvert fall motiverte for å fortsette, så da gjorde vi det.
Så viste det seg selvfølgelig at strekningene på Jostedalsbreen som vanlig var lengre enn de virket på kartet, så både oppoverbakken var litt lengre enn forventet og «slalombakken» som Frode forventningsfullt hadde sett for seg på andre siden enn så lenge glimret med sitt fravær. Når vi kom opp på toppen av åsen var det på ingen måte «ned på andre siden», men derimot en laaaaang og slak slette som riktignok gikk nedover, men det var frustrerende nok ingen slalombakke. Jan-Trygve maste om hvor i all verden denne «Vifta» var blitt av og stemningen var litt mer trykket nå. Nå var vi rimelig slitne i hele kroppen, sekkene var i ferd med å bli tyngre enn noensinne og beina var også bra møre nå. Samtidig ble kveldslyset helt utrolig magisk. Først herlig lange skygger og landskapets konturer som trer frem bra, dernest en super solnedgang som varte og rakk. Så oppe i alt slitet kjenner jeg på takknemligheten for å kunne være i dette flotte landskapet og oppleve dette lyset.
Først rundt ti på ti begynner bakkene å bli brattere og vi får øye på Gryta til Bing og tre-fire andre telt som står oppsatt på sletta. Passe ferdige sklir vi ned på sletta og finner raskt en teltplass hvor vi bare kjører på med de vanlige arbeidsoppgavene. Noen skifter raskt tøy, for nå var det blitt sent og kaldt, vinden hadde tiltatt (varselet tilsa mer vind dagen etterpå), mens et par andre jobber med teltet. Når endelig teltet er oppsatt og jeg kan krype inn for å skifte merker jeg hvor sliten jeg faktisk er. Heldigvis er Jan-Trygve, som nå har fått på seg alt han har av varme klær, klar for å kjøre smeltevanns- og kokevannsekspressen, så han produserer den ene Reale middagen etter den andre. To kopper toddy glir også rett ned før de fleste av oss dropper tannpussen og bare inntar soveposen med litt varmt i magen. Dette ble en lang dag, 33 kilometer og et uvisst antall høydemeter!
Dag 4 – Slalombakken og nedstigningen
Været har ikke riktig slått om, men vi har nå fått litt vind. Nordavinden har røsket litt i teltet i løpet av natten, men utover det er det fremdeles strålende sol fra knallblå himmel. Endelig våkner vi ganske uthvilte etter en god natts søvn. Kroppene fungerer noenlunde igjen etter gårsdagens langtur. For å slippe å stoppe så mye i vinden, sørger vi for at alle vannflasker er velfylte før vi pakker ned teltet. Dermed bruker vi litt lengre tid denne morgenen enn de øvrige, og de fleste andre teltene er pakket ned når vi sklir bort for å kikke nærmere på Gryta til Bing. Gøyal og fascinerende vindformasjon dette! Dernest starter vi på turens siste oppoverbakke. Vi skal opp ca 100 høydemeter til ca 1700 før det først flater ut og deretter starter gradvis brattere og brattere nedover.
Humøret er igjen godt og vi gleder oss til hva dagen kan by på. Når vi kommer opp på flaten kjenner jeg litt på det at «denne måten å gå på, slake bakker opp og ned og lange breflater med spisse tinder i horisonten, det var egentlig akkurat det jeg hadde sett for meg». Denne siste dagen definerte nok turen for meg, de to-tre første dagene ble litt annerledes med først buskas, deretter relativt bratte bakker til toppene, og dernest et slit på lørdagen. Men søndagen ble veldig fin. Jeg gikk også og tenkte på det at uten disse litt negative opplevelsene som fulgte med å bli skikkelig sliten, så blir da heller ikke de positive opplevelsene den store motsetningen. Det er jo nettopp avstanden mellom de flotte opplevelsene og de ikke fullt så flotte som gjør at vi oppsøker og ønsker de flotteste opplevelsene. Du kan ikke ha Yin uten Yang – eller noe sånt! Så dukker Supphellenipa opp i horisonten og det var en nydelig tind. Flere av våre turvenner over Josten var på vei opp til denne toppen kunne vi se, vi var derimot tilfredse med å betrakte den på litt avstand.
Oppe på flaten, bakkene har begynt å gå nedover igjen, og vi blir frakjørt av to karer fra Møre og Romsdal. De påpeker at «nå må dere kaste fellene, gutter – herfra er det kun nedover igjen». Litt småskeptisk til hvilken fart vi faktisk kommer til å oppleve uten den naturlige bremsen som følger av fellene, kombinert med et 30 kilos lass bak på ryggen, lytter vi likevel til de erfarne fjellfolk (som for øvrig har gått Josten 18 ganger). Fellene havner i sekken og vi skyter fart som en tom glassflaske nedover isen. Veldig mye artigere enn konstant staking i nedoverbakkene, men samtidig mye mer krevende for lårmuskler og konsentrasjonen som må være på topp nå. Nedover Supphellebreen dukker endelig slalombakken til Frode opp og gliset går nesten rundt huet mens han suser nedover bakkene med mobilen innstilt på videoopptak i hånda. Vi legger inn noen drøye svinger og forsøker å bruke breen i nesten dens fulle bredde for å unngå altfor bratte bakker. Vi opplever vel kanskje ett eller to små fall, men stort sett går nedkjøringen ut på Flatbreen veldig fint.
Fra Flatbreen og ned til Flatbrehytta er bakken igjen relativt bratt og dessuten ganske trang. Dessuten er det helt avsindig med snømengder i dette trange gjelet. Selv om vi forsøker å kjøre ned her også ved å bruke hele bredden, tryner vi gang på gang og kontrollen på de smale fjellskiene er ikke like god som den ville vært med randonee-ski eller tilsvarende. Etter hvert bestemmer vi oss for å ta av skiene og dra de ned etter oss det verste stykket. Deretter tok vi på skiene igjen og gikk de siste par hundre meterne bort til Flatbrehytta. Her tok vi turens siste lunsj, denne gangen innendørs. Vi kunne varme vann på propanbrenneren som sto i hytta, men cola-automaten vi hadde hørt om fra tidligere turer glimret med sitt fravær. Litt skuffende, det!
Nå sto det bare igjen det siste stykket ned til bilen som vi hadde parkert nede i Fjærland for noen dager siden. Herfra er det håpløst å gå på ski, så nå ble skiene festet på sekken. Så skjedde selvfølgelig det som ikke skal skje, nemlig uhell. Ved påtaking av sekken, som i praksis gjøres i en «rundkast-bevegelse» når sekken er såpass tung, synker venstrebeinet mitt nesten ned til hofta i den råtne snøen. Hele den nederste delen av beinet står altså bom fast i den pakkede sukkersnøen mens resten av kroppen fortsetter rotasjonen. Samtidig faller jeg bakover i bakken og jeg kjenner båndene i kneet (det som er av igjen av de fra tidligere allerede ødelagte båndene) rives og slites i. Brølet kan trolig høres nesten opp til Supphellenipa og jeg tenker at her stopper turen for min del – det er bare å ringe luftambulansen. Men det viser seg at smerten er relativt midlertidig, så etter noen minutter med hvile og tenking bestemmer jeg meg for å prøve igjen. To av gutta hjelper meg på med sekken, og ved ekstremt mye bruk av stavene starter jeg å stavre meg ned de siste tusen høydemeterne i pill råtten snø. Jeg kjenner at så lenge jeg er svært forsiktig og ikke bøyer kneet altfor mye, så går det på et vis. Men straks jeg stopper opp, stivner kneet så her gjelder det å holde jevnt tempo.
Maken til drøye snømengder skal du lete lenge etter. Flere ras har gått og småras gikk mens vi holdt på nedover siden der. Periodevis kjørte jeg stavene helt til bunns i den råtne snøen, bare håndtaket sto igjen. Snøen varte og rakk, men etter hvert kom vi ned på stien. Så da var det bare å følge den, rolig og pent hele veien ned. Jeg opplevde et par hendelser med kneet nedover, men det gikk heldigvis bra å komme seg ned. Kneet kjennes ikke 100 %, men jeg satser på at det blir brukbart igjen med litt hvile. Selv tok jeg meg en dukkert i smeltevannselva, de andre gutta gikk for våtserviett-løsningen og en skikkelig dusj ved ankomst hjemme.
Rent bortsett fra den siste uhellsvangre opplevelsen, var dette en skikkelig flott tur, en fantastisk opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Været var uten like, dagene opplevelsesrike, lunsjene behagelige, kveldene magiske og gutta helt topp. Så da var det bare å kjøre bilen tilbake til Jostedalen og turens utgangspunkt for å hente den andre bilen og deretter komme seg hjem igjen over hemsedalsfjellet. Mellom halv to og to var vi hjemme natt til mandag.
User comments
Artig å lese
Written by mortenh 05.05.2021 17:59Leste denne nå etter egen tur over. Var litt mere referansepunkter i lesningen da. Super tur!
Takk for sist!
Written by 2000turer 13.05.2017 00:16Vi vekslet noen ord lørdag morgen når vi skulle opp på Lodalskåpa.
Flott rapport og fine bilder! Det var virkelig magisk disse dagene oppe på breen!