Dyrhaugsryggen (15.08.2015)

Det er alltid mye latent usikkerhet for hvorvidt en fjelltur skal bli en suksess eller ikke og i Norge spiller været en særdeles viktig rolle i den forbindelse. Usikkerheten er desto større når både turmål og turdato må spikres fire-fem måneder før turen skal gjennomføres, og slik sommeren har vært i 2015 var ikke forhåpningene store om gromvær akkurat vår turhelg. Men etter hvert som dagene gikk den siste uka virket det lovende, og når lørdagen endelig kom slo høytrykket ut i full blomst. Griseflaks, men vel unt vil jeg si!

Ni turglade og fjellklare konsulenter skvatt opp med hanen, rundt kl 7. Eller, det er vel riktigere å si at seks av oss sto opp da, mens de tre siste, som hadde valgt et litt kortere turalternativ, tok seg litt bedre tid på morgenen. Noenlunde uthvilte var vi vel etter en natts søvn i fellesrom i Sveitservillaen på Turtagrø, selv om snorking fra en eller flere ukjente stjal litt av skjønnhetssøvnen. Jeg lot sminken og hårgeleen ligge og pakket sekken med tilnærmet «full pakke». Sele, slynger, øks, 60 meter solid hyssing og en liten bunke med isenkram havnet nederst i sekken sammen med en ekstra ulltrøye og goretex’en. Noen brødskiver og en solid dose med kalorier pakker vi også med – kan jo ikke risikere å gå ned i vekt på turen!

Dyrhaugsryggen sto for tur. Mange går denne tur-retur, men siden jeg synes det er artigere å få til en runde, la vi anmarsjen inn i Ringsbotn og planen var da å komme oss opp i skaret mellom Søre Dyrhaugstind og de nordlige Midtmaradalstindene. Vi var alle skjønt enige om at anmarsjen og returen er den minst interessante delen av turen, så vi «juksa litt» og kjørte bilen de fire minuttene det tar å kjøre opp til Ringsbotn. Dermed sparte vi hundre høydemetre og sikkert førti minutter med traving på asfalten.

08.30 var vi av gårde. Tempen var brukbar selv om skylaget fremdeles hindret sola i å bryte gjennom. Greit nok det, vi skulle uansett plukke mange høydemetre de neste timene, så vi trengte ikke noen tropevarme akkurat nå uansett. Fra bilen, ned over betongdemningen over Ringselvi, og deretter i lystig og rolig gange innover i dalføret. Store og Midtre Ringstind ruver foran oss som stolte monumenter innerst i Ringsbotn og vi kan nesten ikke vente med å komme oss litt opp i høyden. En flokk med kyr har også forvillet seg inn her til tross for et litt glissent beite. Men fem flotte reinsdyr som vi også får øye på har bedre forutsetninger i dette landskapet. Terrenget endres gradvis men tidlig fra sti på gress og jord til mer steinete lende og snart er det til dels storsteinet ur vi legger bak oss. Nordlendingen blant oss, som er vant til et litt annet form for underlag fra Finnmarksvidda, klarte ikke å dy seg og syntes terrenget var unødvendig kronglete – om enn presentert med et litt mer fargerikt ordforråd.

Etter hvert som vi kom innover i Botn, starter vi å vinne høyde oppover venstresiden av dalen. Ruta er til dels vardet og et tydelig tråkk viser hvor de fleste har gått. I tillegg hadde jeg sporloggen fra tidligere turer å gå på. Likevel ble vi nok litt for ivrige og tok høyde litt for tidlig. Dermed fant vi nok ikke optimalt rutevalg når det begynte å bratte seg til oppover mot Ringsbreen. Mats var skikkelig på hugget og satte av gårde opp en renne. Jeg tenkte at «jøss, det var ikke småtteri, den renna der er ikke for pingler». Ukjent med Mats’ kaliber i fjellene ble jeg lettere imponert og fulgte etter. Deretter tok vi to forskjellige valg. Han en noe brattere variant opp til venstre og jeg traverserte skrått til høyre mer i retning av normalstien. Plutselig befant jeg meg helt alene, Mats var tydelig inspirert og langt foran meg i bakken, mens de andre glimret med sitt fravær nedi ura. Jeg la fra meg sekken, plystra litt og sonderte litt nedover igjen. Det var ikke lett å høre noe, for vinden hadde tatt seg opp her. Gislefoss hadde spådd 18 sekundmeter, og selv om det ikke ble så galt var det likevel betydelig vindsus som tok brodden av all roping. Men jeg fant nå gjengen igjen noen titalls høydemetre på nedsiden av der Mats spratt opp, og gjennom ivrig gestikulering fikk jeg geleidet de i riktig retning. Mats dukket plutselig opp også nedi der, det viste seg at han hadde gått seg fast og traversert ned igjen til de andre.

Sammen igjen tok vi en liten påfyllingsrast, og holdt oss deretter mer samlet på resten av turen. Etter to og en halv time var den verste motbakken ferdig og vi kom oss opp på oversiden av Ringsbreen. Heretter var det mye snøgåing før vi etter hvert forhåpentligvis skulle opp på ryggen. Vi tok på gamasjer og fant frem øksa og jeg pekte ut ruta videre, først noenlunde jevn stigning, fulgt av et noe slakere parti og deretter bratt opp den siste kneika i snørenna opp mot Sørtoppen. Det var skarpt i snøen og solbrillene kom derfor også opp av sekken etter hvert. På vei mot renna løsna et skikkelig is-skred i veggen mot Soleiebotntind, og vi fikk til gangs høre hvorfor Hurrungane har fått navnet sitt.

Jeg gav noen instrukser om bruk av øks i bratte snøbakker og startet deretter på den verste mota. Snøen var myk nok til at vi kunne etterlate oss tydelige spor, men fast nok til at den ikke rant vekk under beina. En skikkelig såle av is og hardpakka snø og med 5-20 cm med gangsnø på toppen var helt optimale forhold. Jeg tok teten opp bakken og sparket spor og trinn til de andre. Etter hvert som vi sikk-sakket oss oppover i bakken stilnet vinden og varmen slo til for fullt. Svetten rant og krampa var nært forestående mens jeg hadde Marianne maksimalt tre centimeter bak meg hele veien og pusha tempo, så da var det bare å holde ut. Aller bakerst gikk to meter Anders elegant og plystra i ferdig oppgåtte trappetrinn, og akkurat da var verden litt urettferdig. Vel, bakken ble lagt bak oss og vi kom oss helskinnede i land på ryggen helt uten snev av nestenulykker og plutselig åpnet det seg en tindeverden av dimensjoner. Ahhh, endelig på en fjellrygg igjen – det forjettede land!

Her tok vi dagens første lunsj og tenkte at nå går det trolig ikke mer enn 20 minutter før vi når dagens første topp. Jeg visste det var et lite crux på veien mot toppen, men lite om hva som ventet. Spent på hva ryggen skulle by på av utfordringer gikk vi etter hvert videre. Vi kom ganske raskt til en liten hammer. Kikket litt nærmere på den, og det syntes som det «enkleste» stedet opp var en ganske uskjermet renne opp på høyre siden av hammeren. Det var flere tak, men de var klønete plassert og litt utilgjengelige uten litt bruk av fantasi, så her var det flere som fikk ubehag. Ålreit, da bruker vi tau, så er vi trygge. Jeg la kameraet i sekken og jabbet meg opp fullstendig uten tanke på stilkarakter. Ikke fryktelig komplisert, men litt lang avstand mellom takene som også kunne være litt vanskelig å få øye på gjorde det litt mer trøblete. Dessuten var det flere av steinene vi brukte som tak som truet med løsrivelse når som helst og det gir en ekstra dimensjon til det hele.

Jeg anla standplass og sikret opp de andre, skjønt «sikret» er et tvetydig ord. Det var nok flere i reisefølget som mer ble «heist opp» enn sikret. Men som sagt, ingen av oss var veldig opptatt av stilkarakter akkurat her, det viktigste var å komme opp uten ulykker. Selv om Lena satte seg litt fast med sekken på ryggen, og derfor klatret uten sekk, gikk denne vanskeligheten veldig greit. Personlig følte jeg at de største vanskelighetene var knyttet til kramper som nå var et vedvarende problem. Sparking av trinn hadde tydeligvis tæret bra på lårmusklene, og nå truet de med fullstendig kollaps. Prøvde meg med litt uttøying og da fikk jeg samtidige kramper i leggene, så nå var det nødvendig å gjøre de riktige tingene. Fant en litt annen arbeidsposisjon og drakk en bråte med vann og dermed slapp de litt, heldigvis.

Fra toppen var det bare å samle sammen kveilen og ture videre opp til Sørtoppen som var enkel herfra. Vi tok en pause på toppen, og nå kom heldigvis lårene til hektene igjen. Store Skagastølstind og hele Skagastølsryggen fylte hele synsranden i nord, sola var kommet i fullt monn, og vi var trygt og godt plassert på ryggen. Nå var livet virkelig verdt å leve! Først nærmere klokka to gikk vi videre mot de tre siste toppene på dagens rute. De forventede tjue minuttene var mangedoblet som følge av taubruk, men det gjorde ingenting. Ned i skaret var det små utfordringer bortsett fra en liten klyvepassasje. Opp mot topp nummer to, med det utrolig sexy navnet «Midtre Dyrhaugstinden, sør» var det heller ikke noen store vanskeligheter. Mye klyving og enkelte veivalg men aldri noen store problemer – men for all del, bratt og enkelte luftige passasjer. Deretter nådde vi dagens andre topp omtrent en halv time etter at vi forlot Sørtoppen.

Fra denne topp nr to mener jeg å kunne skimte en av våre kolleger på baksiden litt nedi bakken fra Store, men det kan også ha vært en varde eller en helt annen person så jeg lar det være med det. Etter en bråte med «Fjellfies», latter og annet fjas som hører med på sånne turer gikk vi løs på neste nedstigning, ned i skaret mellom de to midtre Dyrhaugstinder. Denne nedstigningen er stedvis bratt og også periodevis ganske luftig, men aldri spesielt vanskelig – alt handler om å finne de enkle veivalgene. Så da sprang jeg i forveien ned, sonderte terrenget og rigget meg deretter til med kamera for å fotografere seansen når resten av teamet skulle ned. Sånne bilder nedenfra kan bli ganske kule, men selv om det så ganske kult ut mens de holdt på, yter ikke fotos’ene virkeligheten rettferdighet. Her var gjengen ganske tøff synes jeg. Det gikk rolig og pent, men alle var flinke til å hjelpe hverandre med å fortelle om gode veivalg. Litt dirigering nedenfra og vips så var alle velberga ned dagens andre crux. Veldig morsomt klyveterreng dette, med fast og fint fjell. Og tørt, ikke minst!

De siste tre toppene har lave primærfaktorer, så det er ikke så veldig mye mer enn 10-20 meter skardybde før det går opp igjen til neste topp. Mange topper på få høydemetre passer meg utmerket. Mellom de to midtre toppene ligger det dessuten en liten knert av en topp som vi også måtte via på vår vei til «Midtre Dyrehaugstind, nord». Kvart over tre når vi tredje topp, og selv om vi har lovet hverandre dagens andre lunsj her, glemmer vi det og går videre etter en kort stopp. Nedstigningen i skaret går fint, litt ut i vestflanken her. Videre bortover mot Store Dyrhaugstind, dagens siste topp og også den høyeste varierer vi mellom å følge ryggen og gå litt nedi siden i vest. Vi finner gode rutevalg og vinner metere raskt. Så slår det oss plutselig at vi glemte å lunsje, så da slår vi oss ned på et lite platå som var relativt flatt og skjermet for vinden. Her inntar vi et bedre måltid, bestående av stadig tørrere brødskiver som skylles ned med store menger væske. Flere av oss super macciato’er og andre varme drikker begjærlig. Livet leker og smilene er store rundt oss. Nesten ubegripelig at vi skulle få så bra vær, da gitt!

Det siste stykket går greit oppover mot Stor-toppen. Marianne får tydelig los og tar teten oppover mot grom-varden. Snaut fire klokker hun inn ved et skikkelig byggverk av en varde. Resten av laget følger raskt etter. Her blir det gratulasjoner, fotos og mer munngodt. Litt felles posering og klatring på varden hører med til slike opplevelser.

Ruta videre er også noe krevende i begynnelsen, men vi finner raskt enkleste vei ned. Et av stedene er det et litt langt steg ned som krever at man går baklengs. Man henger dessuten over et mindre overheng og det gjør det vanskelig å finne gode steder å plassere føttene. Jeg syntes det var grei service å stå nedenfor å bruke egne hender til å styre føttene til turfølget mitt på trygge plasser og dermed kom vi videre uten ulykker. Videre var det kupert og stedvis bratt, men sjelden vanskelig. Etter kort tid kom vi ned til en varde med en postkasse fra Turistforeningen med en toppbok i. Marianne skrev oss alle inn i samlet følge, før det var klart for dagens gledelige høydepunkt: Akingen!

Vi hadde allerede fra starten på Turtagrø sett at snøfeltene strakk seg helt opp til denne varden, og nå skulle disse snøfeltene utnyttes til fulle. En retur på mer enn tusen høydemetre i steinur kan være utrolig slitsomt, men nå var det plenty med snø og det er en helt annen greie. Vi fant raskt ut at det var mindre slitsomt å småløpe enn å gå, og ganske raskt gikk det over i raskt løp og Marianne satte utfor i høyt tempo. Mats forsøkte aking på rumpa og det gikk over all forventning, så Lena fulgte på i samme stil. Plutselig hører jeg et primalskrik bakfra og der kommer Ola i full guffe i samme akebakken som Mats hadde kjørt opp. Ola gliser fra øre til øre mens han svinger den ene armen rundt over huet som en cowboy med lasso. Anders langer ut med syvmils-steg i lange svinger og latteren runger utover hele Dyrhaug. Dette var noe annet enn å måtte bremse ned hele bakken. Med ett er alle ti år igjen, og vi jubler mens vi løper nedover sida, søkende etter det ene snøfeltet etter det andre. Mats har funnet frem en plastpose til å ake på og farten øker enda mer. Innimellom må vi gå gjennom små områder med steiner før vi kommer over til neste snøfelt, og de områdene benyttes til å foreta lettelser i antrekk. Lue og jakke ryker først, deretter den ekstra ulltrøya.

Et av de siste snøfeltene var veldig bratte og vi var usikre på om det var helt lurt å kaste seg ut i det, men nå var vi så godt i gang at skitt la gå. Mats var uheldig der og klarte ikke helt å stanse. Noe bremsing ble det, men han braste inn i en stein som stakk opp av snøfeltet. Han fikk tatt imot det meste med beina, men fikk en liten skrape på leggen. Mens jeg sto og snakket med Mats om leggen kommer Marianne seilende ned snøfeltet på rompa, tilsynelatende ute av stand til å bremse så jeg snur meg og gjør klar til å ta imot. Panikken lyser i øynene så jeg plasserer beina stødig og klar til å ta imot en lettere oppjaget dame i utfor. Jeg får et godt tak i kroppen og setter på alle bremser med to stk Crispi størrelse fem-og-førr i full fiskebein så da stanser vi i løpet av et par meters seilas. Sånne glissader kan være ganske skumle, så det var vel litt heldig at det gikk såpass bra.

Når snøfeltene var bak oss, trasket vi gjennom gress og lyng ned mot stien fra Skagadalen og krysset elva på demningen. Så var det bare returtråkket ned til Turtagrø igjen. Feltet spredte seg og samlet seg igjen og vi gikk salige og blide nedover stien. Praten gikk stille nå, de fleste hadde nok med å fordøye inntrykk. Vi diskuterte mulighetene for en liten dukkert i elva på veien nedover og tenkte at jo nærmere Turtagrø jo mer sannsynlig. Men når vi endelig kom ned til Turtagrø var det mer fristende med sånt flytende man får i baren enn sånt flytende som kommer fra breen – selv om de trolig holdt noenlunde samme temperatur. Så droppet vi dukkerten og gikk inn på Tunet, hvor Lill-Ann, Merete og Klaus satt og gliste. De var bare kommet en halvtime tidligere, etter å ha kost seg glugg i hjel på sin tur. De hadde vært over to tusen, men nådde ikke helt opp til Stortoppen da det ble for luftig. Men det viste seg at det faktisk var Klaus jeg hadde sett ved varden tidligere på dagen. Vi lånte bilen til Lill-Ann og kjørte opp til inngangen til Ringsbotn og hentet de to andre bilene vi hadde satt fra oss tidligere, og deretter ble det bare kos resten av kvelden.

Nøyaktig ti timer ble det på tur og fire nye 2K-topper for egen del. Man kan planlegge et opplegg og en tur aldri så mye og tilrettelegge og forberede enda mer, og så har man noen ambisjoner om hvordan dette skal bli. Men denne turen toppet alle forhåpninger. Fjellet var fastere enn jeg hadde forventet, de klyvemessige utfordringene var akkurat passe for teamet og alle fikk prøve seg akkurat tilstrekkelig mye utenfor komfortsonen, tidsbruken var helt perfekt i forhold til å rekke middag og få en hyggelig kveld og selv om det hadde blåst mye i løpet av dagen ble det en strålende dag. Alt i alt en herlig tur med et herlig turfølge. Og dagen etter skulle vi toppe helga med rafting. Vellykket helg!