Full klaff på Styggedalsryggen - nok en turrapport (29.05.2014)
| Characteristic | Alpine trip |
|---|---|
| Duration | 12h 00min |
| Distance | 25.1km |
| Vertical meters | 1,747m |
| GPS |
|
| Ascents | Store Styggedalstinden Vesttoppen (2,377m) | 29.05.2014 |
|---|---|---|
| Store Styggedalstinden Østtoppen (2,387m) | 29.05.2014 |
Videoklipp fra Vesttoppen:
Opptakt:
Jeg hadde egentlig planer om flere toppturer i Trollheimen, men underveis til Snota tikket en sms fra Morten Helgesen inn, med storplaner for onsdagsnatta; Styggedalsryggen. Dermed ble det med et besøk på Snota, før jeg satte kursen for Turtagrø på onsdag.
Jeg var tidlig framme i godværet, og så at en snøfonn sperret veien ned til Helgedalen. Derfor dro jeg til Turtagrø, hvor jeg fikk låne en spade, og etter en svett og drøy time med måking i solsteika, tok jeg sjansen med min store Opel Vivaro kassebil og braste i gjennom resten av fonna. Leverte så spaden på Turtagrø, og parkerte deretter i Helgedalen som første bil 2014.
Jeg spente skiene på sykkelen og tråkket inn i dalen, for å sjekke forholdene. Alt i andre sving lå det mye snø, så jeg satte igjen skia, og trillet formelig tilbake til bilen igjen. Rundt kl 18 la jeg meg i bilen, og ved hjelp av en sovepille fikk jeg 4,5 time søvn, før det dukket opp biler utenfor, og oppstemte stemmer vekket meg.
Nattlig avgang
Like over midnatt var alle samlet og klare til dyst, åtte mann i alt, og ekstra hyggelig syntes jeg det var at min sønn, Lars-Petter, også stilte opp! Noen syklet mens andre gikk på beina, men i bakkene opp fra Helgedalen var vi alle likestilt; ski og feller. Noen hodelykt trengtes ikke, for det var ganske lyst natta igjennom, og det var nær sagt også eneste dødvekt på turen for min del. Opp Styggedalsbreen – enkelt og greit – før vi svingte østover og opp bratta mot Jervvassbreen. Her ble det så bratt på slutten, at jeg tror alle tok skia i henda og tråkket opp de siste meterne. Mens vi ante en kommende soloppgang gikk vi lett sørøstover Jervassbreen, før vi like før et digert isfall skiftet til stegjern og isøks, og dannet et stort taulag. To av karene som var med skulle stå på randoski ned fra Jervasskaret; det fristet aldri meg.
Jervasskaret
Mens sola gikk opp over Galdhøpiggen begynte vi på brattene opp til Jervasskaret. Den digre tversgående sprekken som jeg hadde zoomet inn i går fra Sognefjellet, viste seg grei å komme over på vestlig side; altså slapp vi unna det bratteste partiet helt inne ved Jervasstind. Det ene stegjernet mitt løsna, så jeg tok det i hånda, men fortsatte egentlig komfortabelt oppover med isøksa i andre hånda. Det gikk overraskende greit, og mens sola så smått begynte å varme nådde vi skaret. Her ble det fotografering ved en monstersprekk, som nok blir en utfordring å komme over seinere i sesongen!
Klyving opp østegga på Styggedalstinden
Nå var det frokosttid, og deretter ble jeg (som vanlig) raskt utålmodig: Jeg påtok med å bære tauet videre, for å få fortgang i flokken, men mens de – alle som en - valgte den bratte snøbakken opp mot Styggedalstind Øst, ville jeg heller klyve på bart fjell.
Den første avsatsen var derimot såre grei å nå på snø, men så begynte brattegga å reise seg. Det var grei klyving et lite stykke, før jeg ble tvunget ut mot sørflanken. Her var det et kort utsatt klyveparti med solid toerklatring, som ikke ble gjort lettere av at jeg hadde tauet rundt nakken, stegjerna i den ene hånda og isøksa i den andre! Det var nesten så jeg returnerte til nordflanken og snøbakken, men tørt fjell, bra vær og lite vind, samt solide tak ga nødvendig sikkerhet, følte jeg. Så fulgte lettere partier, før jeg kom opp til østtoppen. Endelig! Jeg var kun på vesttoppen sist gang, så nå var i alle fall Styggedalstind i boks! «Samvittigheten er ren». Da hadde alle de andre gått videre, så tidsmessig hadde det lønt seg å gå snøbakken, ja. Jeg la igjen fille-stegjerna på østtoppen, og fortsatte bare med isøksa videre.
Styggedalsryggen
Jeg nådde de andre snart igjen nede i et skar, foran en hammer på drøye fem meter. Her ventet de på tauet; vær så god! Raymond var raskt oppe med randostøvler på, ikke verst! Selv kløv jeg opp før tausikringa var klar, men det var helt på grensa til hva jeg var komfortabel med. De første 3 meterne var enkle og med gode tak (antar grad 2), men så måtte jeg opp til en meget utsatt hylle: Her var det ingen fottak, og heller ikke noe å holde seg si. Men hylla er 30-40 cm brei, og ved å hoppe til og få armene under seg, og overkroppen med tyngdepunktet inn mot fjellet, kunne jeg presse meg opp på armene og få et kne inn på hylla. Dette føltes som et punkt med grad 3, særlig fordi det er så utsatt.
Mens de andre dreiv på med tau og sikring, ruslet jeg spent videre, og kom snart til et litt kinkig punkt. Da kom snart Morten, som med to isøkser tok seg uanstrengt ned og forbi punktet i nordflanken, med mange hundre meter stupbratt snøbakke under seg. Det hadde ikke jeg villet gjort! Men han sjekket at øverste del av isflaket var solid, og da kunne jeg slippe meg kontrollert utfor svaet, stå på iskanten, og svinge med inn på tryggere grunn i sørflanken igjen. Ikke noe problem egentlig, så lenge den iskanten var der – og holdt. Vi la igjen en liten slynge rundt en nabb her, så de andre fikk noe mer å holde seg i, for det var tross alt et noe kinkig punkt. Jeg vil gi det en 2+ under de gjeldende forholdene, særlig på grunn av grad av utsatthet.
Nå var det grei skuring videre til vesttoppen, som Jørn i sær var lykkelig over å ha besteget. Øyvind var også lettere euforisk, ikke minst over at ingen skyer dukket opp og ødela utsikten! Jeg hadde vært på denne før, og mintes klyvinga videre ned skaret mot Sentraltind, som vi den gangen hadde gått usikra. Med snøen som nå lå her, virket det mindre forlokkende.
Etter et gruppebilde på vesttoppen, gikk jeg i forveien tilbake, og gikk ganske uanstrengt opp det kinkige punktet, men da jeg kom til 5-metershammeren, valgte jeg å vente på tau. Å gjøre bevegelsen i omvendt rekkefølge her syntes mer utsatt og krevende enn å klatre opp. Etter den korte rappellen var det grei skuring opp til østtoppen igjen.
Denne gangen valgte jeg snøbakken ned til Jervasskaret, men tok det svært pent og forsiktig – særlig fordi jeg ikke stolte på stegjerna. Jammen løsna det ene igjen! Jeg fikk derfor knapt med meg at Øyvind og Raymond satte utfor ned til Jervasskaret på randoski, men var fullt fokusert på balanse, sportråkk og sikring med isøks. Elendige møkka-stegjern, dette er siste turen med dem på beina! Amen!
Pause i Jervasskaret
Ikke mange har vel tatt matpause på morgenen i Jervasskaret og kost seg i varmen fra sola, som de reneste påsketuristene? Vi følte oss helt døgnville! Morten, Øyvind og Lars-Petter ville ha med seg den skyggefulle isete flanken mot Jervvasstind også. Jeg lånte min isøks til Lars-Petter, så han fikk to. Det var en nødvendighet! Selv turte jeg ikke å klatre denne flanken med tanke på de dårlige erfaringene med stegjerna til nå, og «dessuten hadde jeg vært der oppe tidligere». En ypperlig unnskyldning! Vi andre satt derfor i sola og betraktet de tre som møysommelig hogg seg vei oppover i bratta. Jeg var ikke helt komfortabel med å se sønnen min oppover der, da en utglidning ville ha vært fatal.
Men så fikk jeg låne skikkelige stegjern av Raymond, som skulle stå på rando videre, og fikk også låne to isøkser. Dermed måtte jeg prøve meg litt. Gikk vel 1/3 av distansen opp mot Jervasstind. Dette var en annen dans med stegjern, ja – faktisk en helt ny opplevelse! Så så jeg at de andre kom ned. Is og snøklumper haglet, og det var like greit å snu og gå ned igjen med vissheten om at «dette hadde jeg også klart med slike gode stegjern og to isøkser». Men det var opplagt mer tidkrevende å ta seg ned enn opp i flanken her! Jeg ble nå også litt mer beroliget med tanke på Lars-Petters bevegelser der oppe, da jeg merket hvordan fire gode kontaktpunkter med snøen øker komfortsona betraktelig!
Returen ned til skia er det mindre å skrive hjem om, nå som høydepunktet var over, og likeså med skikjøringa tilbake. Kan bare legge til at jeg gikk med skia i hendene et stykke ned brattbakken mot Styggedalsbreen, og at det var dårlig glid nå som varmen hadde fått tak. Derfor var det deilig å nå sykkelen, og trille de siste 2,5 km tilbake til bilen. Det var uvant å være tilbake etter en 12-timers tur kl 12 på dagen! Og jeg forundret meg KRAFTIG over at ikke migrenen hadde meldt sin ankomst! Skjønner egentlig ingenting av dette i ettertid!
Takk til alle for en eventyrlig tur!
User comments