Stormen - Ole 1-0 (02.02.2014)

Det var varslet liten storm på Sunndalsøra i dag, med vind på 24 m/s. Likevel ville jeg prøve meg på kommunetoppen i Tingvoll, som er en av fem som står igjen i fylket. Hadde rekognosert dagen før, og var klar til avgang fra bilen kl 10.15. Denne p-lomma, der skiltet Smisetnibba står, ligger 80 m nord for der pbe-et for p-plassen er markert her på peakbook. Se gps-tracket mitt.

Kom straks inn på traktorveien mot vest, og over den islagte bekken på en liten bro. Tørt og fint føre, og ikke så verst med vind til nå, men jeg hørte det suste som en foss oppi høyden, så det skulle nok bli verre.

© Ole-Petter Andersen

Et overraskende møte
Etter en times tid, og på rundt 500 hm, var det passende å skifte til stegjern. Vinden var økt kraftig på, og jammen blåste brillene av ansiktet mitt! På med balaklava, alpinbriller, vindjakke, vindvotter og stegjern. Var akkurat klart til å gå videre, da jeg ble oppmerksom på en skygge i sidesynet. En hund! Og en blid dame på tur oppover! Vi snakket kort, og var begge overrasket over å møte andre med samme turmål på en slik vindfull dag.

Hun valgte en litt annen rute enn meg oppover, for jeg ville helst gå på snø, nå som stegjerna var på plass. Etter hvert ble det virkelig en kamp mot vinden, som var svært lunefull: Det kunne nesten være helt stille, og så kom det noen kuler som nær slo meg ut av balanse, enda jeg hadde staver. Noen ganger kom kulene bakfra og blåste meg nærmest oppover; da var det ganske lett å gå. Jeg prøvde å utnytte vinden best mulig, men det ble fort slitsomt.

Naturen vinner
På rundt 700 meter bratnet det litt til, og jeg så at damen så ut til å snu. Selv presset jeg på, men måtte flere ganger småløpe med vinden, eller gå ned i knestående for å stå imot den.

På 900 meter føyket det en del, og toppen minnet om Mount Everest med jetvindene som blåser snøen langt utover kanten. Det var kjekt å holde øye med is og snø som kom imot meg, for da skjønte jeg at en skikkelig kule kom, og var forberedt. Rett under 1000 m ble jeg regelrett blåst ned, og begynte å skli litt nedover. Jeg ble betenkt, og tenkte det var best å sjekke hvordan det artet seg å gå nedover i vinden. Kanskje jeg skulle snu? Etter 10 m roet vinden seg, og jeg snudde igjen og gikk oppover. Jeg ville gjøre ett forsøk til!

Jeg kom like over 1000 m, da jeg bare måtte legge meg ned i 10-15 sekunder. Føyka sto heftig lenger opp. Dette var helt vilt, og det verste jeg noensinne har opplevd av sterk vind - definitivt! Var det 25 m/s tilsvarer det trykket du kjenner i ansiktet når du stikker hodet ut av en bil i 90 km/t. Kastevindene kom ovenfra, fra siden og i blant nedenfra, og varierte voldsomt. Etter en ny 10 sekunder sittende på knærne, og fortsatt bare så vidt i balanse, tok jeg til vettet, og returnerte. Den smale ryggen høyere oppe ville nok være livsfarlig under slike forhold; for jeg kunne regelrett bli feid utfor nordstupet.

Tok det svært med ro nedover også, og var svært obs på føyker som varslet kraftige vindkast. Merket at jeg var ganske sliten. En kort tur, men det er tungt å gå i isete motbakker med stegjern, og særlig under slike forhold. Men jeg var overhodet ikke kald; klærne holdt fint. Slo meg til ro med at dette var en fornuftig avgjørelse; å returnere. Toppen ligger da her til seinere, og jeg vil ikke risikere liv og lemmer heller.
4 timer på tur totalt.

Fra ca 500 hm på stegjern opp og ned.