Adrenalin-sjokk på RASletind (10.11.2013)

Sesongens første skitur skulle gi meg en lærepenge jeg sent vil glemme...

Helst ville jeg nok plukket flere pf>100-topper i Hemsedal, men i høyden 1000-1400 m var det verken skikkelig ski- eller fottursesong, så det fikk bli skitur på Flya i dag. På plass på den fine ekstra parkeringsstripa nær Vandrerhjemmet rundt kl 10 - en passelig start så seint på året. Vinden var merkbar, og med -10 grader i lufta var jeg spent på om dette ble en kald tur, ja... Det var masse folk som gikk rundt og rundt i skiløypa som var kjørt opp her, men bare to som gikk i min retning - mot Raslet.

Tok disse snart igjen, og så for meg brøyting resten av veien. Det ble det heldigvis ikke, for ganske snart dukket det opp fine spor i riktig retning. Skiftet til feller i motbakkene, og ruslet jevnt oppover lia. Noen kraftig vindkuler ga meg varsel om hva som var i vente der oppe...
Søkte tilflukt for vinden helt oppunder den bratte breen 800 m øst for Rasletinden. Selvsagt forsvant sola akkurat bak en sky, da jeg fikk fram matpakka. Vannet i flaska var i ferd med å bli til is, men jeg hadde en termos med varm drikk også, heldigvis. Vi er i den kjølige årstiden nå, ja…

Sterk vind
Var litt skeptisk på å gå opp breen nå, med tanke på rasfare. Visste samtidig at det var begrenset med snø som var kommet til nå, og den digre skavlen som gjerne ligger på toppen seinere i sesongen, var ikke dannet. Alternativt kunne jeg jo gå på beina opp langs fjellet i østkanten…. Det ble ski likevel, og med fellene gikk det egentlig veldig greit opp – ganske fast mange steder, og der det var litt løst, var det fast like under.

Oppe på ryggen var det på med balaklava, alpinbriller og skalljakke, for her blåste det det så det føyket. Fikk vinden inn fra siden ganske snart, og måtte bruke stavene for å holde balansen i de hardeste vindkasta. Like før toppvarden kom det jammen en kar opp fra «normalveien». Vi utvekslet noen få ord i ly av varden, før han stakk videre. Jeg tok noen kjappe bilder, og tok av fellene på skia, mens det virvlet snø rundt meg, og vinden pep. Neimen om jeg gadd å gå noe lenger innover fjellet i dette været… Dessuten var jeg fornøyd med at dette var min første 2k-topp i november noensinne, selv om jeg riktignok har vært på denne i desember også.

Raset
Skled ned på skia samme vei tilbake, og på vei ned den bratte lille breen i øst skjedde det:
Jeg var forberedt på at «noe» kunne skli ut, for såpass bratt var det her, men at «hele» fjellsida skulle komme på gli, var en sjokkartet opplevelse. I løpet av noen få sekunder rakk jeg å observere følgende:
1) Det var det øverste laget i snøen (ca 10-15 cm) som løsnet som et gigantisk flak
2) Jeg var helt øverst i bruddsonen, som strakk seg 70-100 m bortover ganske horisontalt
3) Jeg klarte ikke å holde balansen, men vippet over på sida, og prøvde å bremse farta nedover både ved å prøve å få tak med stålkantene på skia, og klore meg fast i underlaget med hanskene.
4) Jeg rakk å tenke tanken om å prøve å holde meg oppe i snømassene, og at om jeg skulle komme under snøen; å prøve å holde hendene foran ansiktet for å skape «rom.»

Heldigvis fikk jeg ikke bruk for noe i punkt 4, da jeg klarte å stoppe etter en del meter. (Gps-sporet mitt viser 14-15 m). Jeg skjønte med en gang at dette hadde gått bra fordi det ikke var så dypt snølag som var løst ut, og fordi det ikke var brattere enn at jeg klarte å stanse rutsjeturen.

Lett skjelven kjørte jeg på kryss og tvers ned oppå raset, så folk kunne se at ingen var forsvunnet i snømassene nedenfor. Tok et par bilder også, før jeg satte kursen hjemover – en nyttig erfaring rikere!

© Ole-Petter Andersen

Var tilbake ved bilen etter 4,5 t på tur, og regnet i hodet underveis: Raset var på ca 80 x 60 m, om jeg slår av litt på øyemålet. Selv med et gjennomsnitt på bare 10 cm snø som raste, utgjør det fort nær 500 kubikk løssnø – ikke småting, om en hadde fått det over seg i alle fall.