Heftig via ferrata - og langtur i våt snø (02.07.2013)

© Ole-Petter Andersen

Parkerte i Sellapasset, nøyaktig der rute 649 (den sørligste av de to) startet. Horisontal og lettgått sti, men dessverre mest i skyggen. Passerte Sella-tårnene i nord, som jeg hadde vært på dagen før, og like før en stor bekk, møttes de to 649-stiene, og svingte til høyre (øst) og rett opp brattveggen! Her var det tjukke wirer, og ruta regnes som den eldste VF-ruta i Dolomittene, men er ikke spesielt bra sikra. Den har nest høyeste vanskelighetsgrad, er utsatt, ikke-solvendt og ble en seriøs utfordring - i alle fall med stor stor sekk på ryggen.

Tøff klatring
Først rett opp steile veggen ca 40-50 hm, og jeg skal innrømme at jeg for det meste brukte rå hal-og-dra-i-wiren-teknikk her. Måtte ha noen pustepauser hengende i sikringsslyngene også. Egentlig greit at dette var i skyggen, så ble det ikke altfor varmt. Videre kom et kort parti uten wire, men her var jeg i alle fall ikke så veldig eksponert for høyden: Opp på innsida av en pillar av noe slag. Trangt, vått og med stigetrinn her og der. Under og rundt en eksponert toppblokk, før wiren tok til igjen. Dette var kanskje rutas "crux"? En stige i meget eksponert terreng ble også forsert, før det etter hvert ble noe enklere, selv om det fortsatt var en del utsatte punkt. Det var derfor deilig å runde nordeggen her, og komme inn i solfylt terreng, som var mindre utsatt, og hvor det stort sett heller ikke var wire.

Etter hvert ble det mer og mer snø, og slett ikke lett å følge merkinga (sørover), selv om noen varder stakk opp her og der. Jeg hadde imidlertid lastet ned et gps-spor på forhånd, hadde kart, men aller best; det var noen som hadde tråkket opp snøen noen dager tidligere! Det sparte meg for mye slit ettersom tiden gikk.

Snørenner opp til Piz Selva
Tråkkene svingte østover i tråd med rute 649, og det var behagelig å gå i mer horisontalt lende. Jeg så tydelig at man snart skulle opp SV-ryggen på Piz Selva. Først noe utsatt travers på bred hylle, før det gikk bratt oppover i delvis snøfylte renner. Noen steder var det wire, andre steder var den kanskje under snøen? Heldigvis hadde jeg spor å følge, som også gjorde det litt tryggere alene i slikt bratt terreng. En utglidning burde jeg klart unngå her. På de bratteste punktene puttet jeg hendene (med hansker på) i neste fotspor som "sikring", da stavene ikke fungerte så godt i så bratt terreng.

På klippe mot slutten, og brått var jeg oppe på søregga. Kun kort igjen, og så kunne jeg notere meg Piz Selva 2941m! En simpel liten varde, og stort sett ganske flatt videre, gjør at toppen neppe har mer enn 30-50 m i primærfaktor. Jeg var litt skuffet, og var ikke riktig sikker på om dette var rett topp. Jeg droppet derfor pausa, og gikk på videre mot en topp lenger inne på platået med et gigantisk krusifiks på toppen.

Lang tråkketur i råtten snø
Det tok litt tid å tråkke seg bort og opp på denne, siden snøen var råtten en del steder, til tross for at jeg hadde fotspor å følge. En høyde underveis ble passert, uten at jeg var helt sikker på hva dette var. Ser etterpå at det var Piz Gralba 2972m. Så kunne jeg ved foten av det digre korset, (minst 5 m høyt), lese av skiltet at dette var Piz Miara 2964m.

Jeg fortsatte min berg-og-dalbane-gange i våt snø, med gjennomslag her og der, over Piz Beguz 2974m og Piz Rotic 2973m. Så svingte jeg sørøstover og ned, og over høyde 2957, før jeg satte fra meg sekken. Plukket nå med meg Sas dai Ciamorces 2999m, og konstaterte at været klart var i endring til det verre, som også var spådd. Jeg var nå søkkvåt på beina, og satte kursen mot sørøst igjen. Noen hadde gått opp på en kjedelig snøtopp her, men jeg plukket med meg denne også, siden jeg var like ved. Jeg fantaserte litt om å få med meg Cima Pisciadu også, men tok heldigvis til fatning. Selv om toppen så flott ut, betød det minst 200 hm ned og opp, og ned og opp til dit jeg sto igjen. Væromslaget var klart i gang, og jeg hadde fortsatt et langt stykke igjen til bilen i Sellapasset.

Lang retur i dårligere vær
Derfor ble det retur på snø, som heldigvis er ganske lett, ned til rute 647, som gikk mot vest. Nå ble det en liten regnbyge, og jeg tok på skalljakka. Der ruta etter hvert vender sørover og ned, tok jeg snarveien like ved siden av; ned en lang snørenne, og sparte mye krefter og tid.

Så var det lettgått terreng over Plan de Roces, og ned i Plan de Sela. Her delte stien seg, og jeg valgte 656 i retning Sella-passet. Snart stjal store grantrær noe av utsikten, men en azurblå bekk akkompagnerte nedgangen, som gikk på kryss og tvers ned bratta. Sola skinte igjen, og jeg tok en god rast og nøt stunden, som neppe kom til å vare lenge. Et tordenvær lot til å være i anmarsj. Fronten var ikke langt unna, men kom den i min retning?

Etter å ha rundet et veldig klippeframspring, begynte stien å gå oppover igjen. Det var slitsomt nå! Deretter nådde jeg sving nr 5 på SS242 mot Passo de Sella. Her gjemte jeg sekken, og tok bare regnjakke, lommebok, kamera og mobiltelefon med meg videre oppover. Jeg holdt så stor fart som jeg orket, for jeg ville unngå å bli våt!

En umerket sti tok av fra veien, og jeg tok sjansen på at denne til slutt ville gå mot passet. Det gjorde den heldigvis, og jeg kjente meg snart igjen fra dagen før; rett under første og andre Sella-tårn. Nå kom et par regndråper og et tordenskrall. Skulle jeg da likevel bli søkkvåt? Nei, uværet holdt seg unna, og jeg nådde bilen svært så andpusten uten å bli våt!

8 t på tur, og for første gang på en uke mer enn guiden antydet. Snøen på platået får skylda! Pluss at jeg plukket med meg en del småtopper underveis, og ikke minst Sas dai Ciamorces. Litt ergerlig at denne mangler bare en meter på å være en 3k-topp!

Spiste middag ute i det fri nede på "min lille camp" på Pian de Schiavaneis, før jeg kjørte ned til Marmolada camping, og tok en dusj. Først nå oppdaget jeg at flybilletten hjem ikke var torsdag morgen, men fredag! Jeg hadde en dag lenger enn jeg trodde...

Vassing i snø i høyden.

© Ole-Petter Andersen