Flatt lys og brøyting i løssnø (22.12.2012)

Jammen ble det ikke tid til en skitur til før jul - hvis opplevelse ble en skarp kontrast til forrige deilige tur; Abstinens, pudder og vindstille på Flya.

Værvarselet var dårlig, det var ganske kaldt (-13 grader), og jeg måtte regne med dårlig sikt. Skisporet i området var heller ikke kjørt opp i det siste. Hvorfor skulle jeg ut på tur? Jeg ante ikke, men dro likevel.

Kjørte opp mot Yddin og forbi fjellstua, helt inn dit veien stopper om vinteren - i en stor p-plass. Snø i lufta og svak kald vind ønsket meg velkommen, sammen med 5 cm pudderdryss over skisporet.

Det gikk lett å brøyte, for underlaget var fast og fint, men oppe ved Huldretjernet var det slutt på luksusen. På med fellene og tråkk, tråkk, tråkk; opptil 30 cm løssnø gjorde et hvert forsøk på framdrift til et lite stykke jobb, som å gå i en kolossal lang trapp. Men det var derfor jeg var her; å nyte den friske lufta og det urørte terrenget, selv om entusiasmen var noe mer dempet i dag enn for to dager siden på Flya i knallsol.

Sikten var også en prøvelse i dag; flatt lys så det holdt, og flere små snodige feilvurderinger og nesten-fall som aldri ville ha funnet sted i solskinn. Blant annet gikk jeg rett på en høy snøskavel på vei opp ryggen mot Kjølafjellet. Svingte derfor til siden, for å gå på skrå opp bratta, men snøen bare skled av på isen under, og så ramla jeg.

Tok lite bilder, da det var lite å se bortsett fra konturer. Her opp mot Kjølafjellet fra Huldretjernet:

© Ole-Petter Andersen

Etter toppen gikk det overraskende bratt ned, og jeg beholdt fellene på for å ha kontroll - det var helt umulig å bedømme brattheten noen meter framover; vurderingen måtte gjøres i skiens lengde akkurat der jeg sto. Gps-en ble brukt flittig, for jeg ville ikke risikere å gå rett utfor noe stup.

© Ole-Petter Andersen

Etter Heime (1211m) skled jeg prøvende rett sørover, og gikk meg fast på en skrent nede på 1120 moh. Det ble ikke store omveien heldigvis, for terrenget er ganske greit her. MEN de 100 meterne med skog nord for Raudtjern var et mareritt å komme seg igjennom - enda godt jeg skulle nedover her, og ikke opp.

Jeg krysset så skisporet og labbet oppover i snøen mot Gravfjellet. Snøen virket ekstra dyp her, og vinden økte litt på. Det var bare å ta skritt for skritt, og jeg var forberedt på mer vind og null sikt, om så skulle være.

Sikten holdt seg, og toppen ble greit nådd. I ly av varden drakk jeg varm solbærtoddy, og lurte litt på hvorfor jeg egentlig hadde dratt på tur i dag. Fellene, som var teipet godt for anledningen (i kald vær med puddersnø er det ofte vanskelig å få dem til å sitte skikkelig. Jeg har alltid med meg teiprull på skiturer om vinteren i fjellet) ble tatt av, og så var det bare å suse nedover.

Sa jeg "suse"? Det var så vidt det gled, og stort sett så jeg ikke skituppene mine i det hele tatt. Derfor var det greit å komme ned til skisporet igjen - og enda greiere var det at noen hadde gått opp sporet like før meg bortover her. Slik ble returen ganske behagelig, mens skumringen så vidt satte inn. Jammen er dagene korte nå - gleder meg til lysere tider igjen!

Skitur 22.des-12