Store Veotinden mm (11.08.2012)

I flott vær skulle endelig Veotinden til pers!

Sykla fra p-plassen ved Grønbu inn mot Glitterheim, før jeg tok beina fatt. På bro over Veo, og så fulgte jeg t-stien mot Memurubu en halv kilometer, før jeg fortsatte i lettgått terreng 4-5 km mot SV, og etter hvert opp bratta med kurs for Nordre Veotinden. Breen ved denne er mye avsmeltet, og jeg fulgte snøen rett ved en morene et stykke, før jeg i løs ur tok meg opp på ryggen.

Nordre Veotind og Nordre Styggehøbretind
Som forventet var det en bratt hammer her, og jeg søkte ned mot venstre (sør) og fant en renne. Litt klyving her, (et punkt svak toer-klyving) og så var jeg oppe. Egentlig hadde jeg lest turbeskrivelsen litt for overfladisk, for jeg trodde renna var den gule trekanten i "Helgesens bibel" - og utforsket ikke egga engang!

Veotinden dominerte utsikten herfra i godværet, og jeg gledet meg til den litt seinere. Samme vei tilbake, og ned på den nordvestre delen av Styggehøbreen, som nå stort sett var blåis, og flat og fin og sprekkfri. Det gikk kjapt over denne, før jeg startet på den bratte og til dels løse ura opp nordflanken på Nordre Styggehøbretind.

Veotind
Etter dagens andre 2k var i boks, var det greit ned egga mot vest, og over noen få meter snødekket bre, der en bregleppe var tydelig på høyre (nordre) hånd. Likte ikke helt å gå alene her, men fotspor i snøen hjalp på følelsen av trygghet. Krysset snøfeltet i Veotinds sørflanke, til jeg greit kunne klyve opp søreggen på Veotind.

Endelig var denne nådd – overraskende greit i grunn! Jeg kikket ned nordveggen, og konstaterte meget bratt terreng, ja. Men planen videre – over Søre – virket å ryke: Snøen dekket mye av egga fortsatt, og et punkt virket meget bratt. Dessuten kom jeg til å komme opp i skyggen, og det virket både vått og ufyselig oppi der. Nei, med gårsdagens ekle opplevelse friskt i minne ville jeg ikke rote oppi der i dag.

Lang vei til Sørøstre Styggehøbretind
Jeg fulgte samme vei tilbake, men rundet Nordre Styggehøbretinden på sørsida, og ruslet på snøen like innved steinrøysa og krysset etter hvert blåisen over Styggehøbreen. Ingen store åpne sprekker å se her heller, men derimot en reinkalv og mora som kjølte seg ned på isen. Kjappeste vei nå hadde vært å gå opp NØ-ryggen, for jeg ville opp på Sørøstre Styggehøbretinden, men da måtte jeg krysse en bre som ikke var helt avsmeltet ennå – og igjen spøkte gårsdagens drama i tankene mine, og jeg besluttet å gå den lange brefrie veien helt nede om Blåtjønnin.

Været var jo perfekt, så det var bare å kose seg ute. Tok meg lett sørover vest for Blåtjønnin, men så at fjellet her stupte bratt i vannet. Skulle det by på problemer å gå her da? Rundt et nes ble mine antakelser mer enn styrket; her var et kort bratt parti med et glatt sva nede i vannkanten. Det ble litt klyving og heldigvis var friksjonen god på svaet, som var tørt, så jeg ikke risikerte å havne i vannet her – det kunne blitt et kjølig bad.

Jeg visste at ruta egentlig gikk sør for 1714-haugen også, men gikk sørvestover rett opp den løse flanken. Her satte jeg igjen sekken, tok med meg rompetaska, og tok meg opp bratta mot nord, og kom opp på den brede østryggen som var grei å følge til topps.

Et stykke opp mot toppen gikk jeg fullstendig tom for energi. Gårsdagens tur hadde vært lang og hard, og jeg hadde mange timer i beina i dag også. Jeg hadde vært smart nok til å ta med en energikjeks sammen med isotonisk drikke i rumpetaska – begge deler gikk ned på høykant nå, og ga heldigvis ønsket effekt; med ny energi kviknet jeg kjapt til, og dagens fjerde nye 2k-topp ble erobret i ettermiddagssola. Jeg betraktet særlig den utsatte egga over til vesttoppen. Det må nok rappeller til på flere steder om en kommer derfra og skal over dit jeg sto, ja!

Lang retur
Samme vei tilbake til sekken, men nå mest mulig på snøfelt, og jammen var et fint snøfelt ned mot det sørlige Blåtjernet også. Det gikk nå i lett terreng nordøstover, og jeg kom meg svært greit over elva som kom fra det nordlige Blåtjernet også – hadde fryktet tullball her. Så da var det bare å koble inn «autopiloten» i retning t-stien, som gikk noen kilometer lenger øst.

Vel framme på denne, svingte jeg oppover og nordover, og så ned langs Hestbekken i nydelig kveldssol. Et langt stykke her gikk jeg langs elva på snøen, og undret meg over at så få andre så ut til å ha gått der – en fin avveksling fra ura, som dominerer i området. Som i går kom også myggen nå, og sørget for fint driv det siste stykket tilbake til sykkelen. Det var en fin avveksling å sykle litt også.

13 timer på tur.