Utforsking av østryggen på Nord for Store Skredahøin (26.07.2012)

Siste 2k-topp på Dovrefjell
Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp.

Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell!

Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja!

Meget bratt hammer
Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats.

Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her.

Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst.

Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig!

Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim.

8,5t på tur.