Retrett ved Kvanndalstinden (25.06.2012)

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

At det skulle bli andre gang på eggen før Kvanndalstinden at jeg måtte snu pga været, er forsmedelig å tenke på, og gjør meg vilt oppsatt på å komme tilbake "å reise kjerringa." Slik gikk det til:

Jeg og Lars-Petter (17) slo leir på utmerket plass i Vengedalen. Vi håpet på skikkelig opplett neste dag. Varselet var i alle fall bra for formiddagen, men det lunefulle romsdalsværet skulle vise seg å slå til, og det ble lite gløtt av sol, men derimot svært så oppfylte værprofetier med tanke på ettermiddagen; regnbyger.

Fra teltet gikk vi neste morgen noen meter tilbake på veien, over broa, og krysset slik enkelt elva, og satte en ganske direkte sørøstlig kurs opp fjellsida på Vengetindene. Litt kratt, men vesentlig på store snøfelter opp mot en elv og en skulder vi kunne klyve opp på bart fjell. Noen punkter med grad 1, men et fint alternativ til snøen. Små glimt av sol ga oss motivasjon til å fortsette, selv om det var foruroligende mye skyer rundt oss. Dette er ikke normalruta opp, men samme som vi valgte for noen år siden, da vi starta altfor seint og møtte kuling oppe på eggen, og snudde.

På rundt 1300 moh flatet det ut, og vi rundet søreggen på Vengetindene i 1500 meters høyde, noe som var passe med tanke på innsteget på breen som ventet. Her gikk det fotspor, men vi tok på tau, stegjern og tok også fram isøksene i tilfelle fall i sprekk. Så ikke snurten av noen sprekker, men jeg hadde sett bilder fra denne breen seinere på sommeren…

Noe bratt i bløt snø opp de siste meterne til vesteggen på Kvanndalstind, men helt uproblematisk. Toppen kunne vi imidlertid ikke se på grunn av skyer, og vi var spente på om snøen kom til å gi oss vanskeligheter lenger opp på eggen. Stegjerna mine løsnet etter tur, og neste gang skal jeg prøve å surre dem med en kraftig strikk! Opp en meget bratt snøbakke, og et noe luftig punkt, før eggen flatet litt ut.

Klatringen starter - men neida!
Herfra så vi at det opplagt ble en klatrelengde, så jeg skiftet til svasko og tok fram alt klatrejernet jeg hadde båret opp. Akkurat i det jeg sto ved starten av taulengden og la inn punktet på gps; 32 V 440703 6929854 på 1625m, kjente jeg et drypp. Jeg tok et godt tak i første nabben, så ut til å være 3er klatring opp her, da det kom noen drypp til. All sikt forsvant, og skalljakka ble plukket fram av sekken, mens regnet økte på i intensitet. Var det mulig?! Jeg har respekt for – og erfaring med – våte romsdalsfjell, og skjønte at dette betød retrett – igjen! Vi skjønte at dette bare var første skuren av en rekke på flere som ventet, og varselet sa at regnet skulle øke på i intensitet utover ettermiddagen, så vi var ikke i tvil om at vi skulle snu.

Nede på breen igjen lettet det, sola kikket litt fram, og jammen kom ikke toppen til syne også! Et øyeblikk lurte jeg på om vi hadde valgt feil, og tok noen fine bilder av Kvanndalstinden og Torshammeren. Skyene lå imidlertid tett rundt overalt, og sola forsvant like brått som den hadde dukket fram. Vi fulgte nå normalveien ned breen og like nord for Olaskarsvannet – snø hele veien, og lett og behagelig retur.

Over Åndalsnes var det nå en mørk vegg av regn som nærmet seg, og idet vi hadde rundet nordeggen på Olaskarstind forsvant all sikt fullstendig! Heldigvis var det spor å følge i snøen ned mot Hornvatnet, for nå pøste det ned, og jeg så 3-5 meter foran meg. Lars-Petter, som gikk bak, mistet meg en stund av syne, og ble litt stresset. Jammen bra vi ikke drev med 3er-klatring oppe på eggen nå!

Snøforholdene var imidlertid ypperlige, så vi tok en artig glissade ned til Hornvatnet. Vi gikk innom steinhytta som ligger her nede. Den var trang og lav, men har jammen to avdelinger, med peis i den ene, og noen smale trebenker. Neppe noe særlig å overnatte her, men en artig liten hytte. Vi ville imidlertid tilbake til bilen, rev teltet lynkjapt ned, og forlot Romsdalen for denne gangen med «uforrettet sak.»

Vi fulgte "normalveien" tilbake igjen.