Snytt for godværet på Elgspiggen (29.05.2012)

Overnattet i bilen på p-plassen ved Bekkely, og våknet til overskyet og snø i lufta(!) Det skulle jo vært lettskyet og sol? Dobbeltsjekket værmeldinga på ipaden, som gav meg rett, men det var varslet to timer overskyet på formiddagen. Det hjalp lite å ha rett…

Jeg la i vei opp gjennom hyttefeltet, og hadde valgt denne ruta istedenfor Orvdalen, siden alle bekker og elver var preget av flom. Med denne ruta skulle jeg ikke behøve å krysse noe som helst av betydning, og det viste seg å være riktig. En snøbyge var i anmarsj, så jeg tok en kjapp frokost bak en diger stein ovenfor hyttefeltet.

Veien var lettgått, men rett nord for Gråhøgda, i det kjerreveien begynte å gå ned til Heggeråa, så jeg at det lå mye snø innover der. Samtidig var det noenlunde bar rygg opp mot Gråhøgda, så da svingte jeg rett sør, og opp på denne. Noen snøflekker underveis viste meg at skaren stort sett var knallhard; altså var det greit å gå på denne. Men kunne det skape noen vansker om det ble svært bratt?

© Ole-Petter Andersen

Gråhøgda
Etter rundt 1,5 t var jeg på toppen av Gråhøgda, der jeg fikk se at Elgspiggen hadde en hatt av skyer. Jeg håpet at de ville forsvinne, skjønt ved å se meg rundt, var det ikke akkurat et oppløftende syn: Overalt lå skydekket på ca 14-1500 meter. Men det så ut til å være mulig å gå opp de bratteste partiene uten å måtte gå på snø – det var betryggende.

Elgspiggen

Jeg måtte nå ned drøyt 200 meter, og støtte på en bratt fjellskrent helt nederst sør for Gråhøgda. Lett å omgå denne, men kjekt å vite om dersom man kjører ned på ski i tåke!

Jeg fulgte nå snøflekker i størst mulig grad oppover nordvestflanken på Elgspiggen; lettgått med slik asfalthard skare. Da det bratnet til for alvor, søkte jeg ut i ura. Her lå det nysnø, men jeg kom meg greit opp. På toppen hadde heldigvis skyene forsvunnet nå (for en gangs skyld litt flaks), så jeg hadde brukbar utsikt (se bildene.) Mest spent var jeg på Nordre Sålekinna, som jeg ville besøke i ettermiddag. Hadde lest om en som ønsket seg stegjern her på vinteren, men slo fast at vestflanken til topps umulig kunne være så bratt. I postkassa var det fortsatt ingen bok (i likhet med det «uglefisk» rapporterte fra 2009). 3t 15min hadde jeg brukt nå.

Fulgte samme vei ned, men la veien vest for Gråhøgda, på harde snøfelter. Noen steder var også stien her kommet til syne. Var nedom Heggeråbrua og tok gps-koordinatene for denne, med tanke på peakbook. Fulgte så kjerreveien til hyttefeltet, og tilbake til bilen.

5,5 t totalt på tur, og fortsatt var det helt overskyet. Hvor ble det av finværet?

© Ole-Petter Andersen