Årets største mysterium på Haldorpiggen - skjønner ingenting (01.06.2020)

At jeg egentlig havnet på Haldorpiggen denne morgenen, var litt tilfeldig. Jeg hadde kjørt opp fra Sel til Sagdalen på kvelden, med tanke på å gå Tolstadkampen neste morgen. Så hadde jeg oppdaget at det gikk en vei innover helt mot Haldorpiggen, og denne så ikke ut til å være avgiftsbelagt. Jeg måtte sjekke ut, og det stemte. Jeg kom meg helt opp til Høgsætertjønne med bil, men her lå det fortsatt snøfonner i veien som jeg ikke vågde å trosse med bilen. Nå parkerte jeg for kvelden, og campet like så godt her.

Tidlig neste morgen, som var en vakker dag, tok jeg sykkelen videre til Guttormstjønne, der snødekket var massivt på veien. Jeg måtte ta beina fatt - i terrenget. Avstanden til toppen var kort, men det var tungt å gå i krattet her.

© Ole-Petter Andersen

Mystiske lyder
I myrområdet ved tjernet her, opplevde jeg noe som jeg aldri har opplevd før på tur. Og med tanke på at jeg har flerfoldige hundre turer bak meg, er det i grunnen oppsiktsvekkende i seg selv. Det er mye rart naturen kan by på! Kan noen som leser dette noen gang kaste lys over saken, ville jeg svært gjerne høre fra dem!

Jeg ble oppmerksom på en regelmessig lyd her på myra. Det var 10-14 korte støt i serie, med stigende tonehøyde i begynnelsen av hver serie, og likeså noe akselererende i starten av hver serie. Mellom seriene var det stille i 15-20 sekunder, før det gjentok seg. Det første jeg tenkte på var noe froskeliknende, da lyden kom fra bakken like i nærheten. Men da jeg beveget meg i retning av lyden, hadde den forflyttet seg. Så, med ett, var lyden over meg! Jeg så opp, men ingenting var å se, og nå oppdaqet jeg at lyden forflyttet seg tilsynelatende helt vilkårlig fra sted til sted, nede ved bakken, med ett i lufta igjen, så brått bak meg et stykke, så like foran meg.

Pausene lot alltid til å være like lange, så jeg utelukket at det var snakk om flere dyr eller insekter. Var det en slags drone? Hadde noen moro med meg? Utenkelig; ikke så jeg noe eller noen, og ingen befant seg i området her så tidlig på morgenen. Og hvorfor skulle de gi lyd fra seg i slike serier? Var det noe interferens mellom mobilen og garmin-gpsen min, som skapte akustiske fenomener? Hvordan kunne det bevege seg så kjapt i alle retninger og i lufta uten at jeg så noe?

Etter kanskje 10 minutter kjente jeg på en sjelden følelse; jeg ble litt utrygg! Hva kunne dette være? Aliens? Tøv. Putins hemmelige etterretningssystemer? Tøys. Etter å ha travet rundt på kryss og tvers i området uten å klare å lokalisere de(n) åpenbart meget mobile og tydelige lydkilden(e), gav jeg simpelthen opp. Like greit å forsvinne. Tankene kvernet imidlertid lenge omkring denne merkelige opplevelsen. Hvis det hadde vært frosker eller fugler eller insekter; hvorfor så jeg aldri noe som helst? Og hvis det var flere ulike lydkilder, hvordan kunne det ha seg at de aldri inntraff samtidig, og at det var fullstendig regelmessige like lange pauser?

Jeg gikk mot øst, og kom inn på et sauetråkk som ledet til toppen. Flott utsikt mot Rondane!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Tilbake ved sykkelen, på retur mot bilen, ble jeg var en sti opp til Åsårhø, som jeg ville ta med meg. Det ble en fin liten avstikker til en liten rygg, som ga overblikk i området. Toppens navn, Gauklihaugen, levde opp til navnet sitt i dag: Det gol i lia i et bankende kjør. Avstikkeren anbefales om man er i området!

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen