Klyvetur alene opp Normalveien (Halls renne) (01.07.2007)


Map
Ascents Romsdalshornet (1,550m) 01.07.2007
Tett oppunder Den gule flekken i vestsida.
Tett oppunder Den gule flekken i vestsida.
Hornet sett fra NV, fra Hornvatnet innerst i Vengedalen.
Hornet sett fra NV, fra Hornvatnet innerst i Vengedalen.

Egentlig skulle jeg bare rekognosere og fotografere litt fra Olaskarstinden - det endte med alenetur opp normalveien på Hornet!

I mangel på følgesvenner hadde jeg ikke så overvettes store ambisjoner på turen min til Romsdalen i år. Været i Jotunheimen var elendig, men for nordvestlandet var det bra varsel. Jeg slo leir over tregrensa i Vengedalen, og hadde fantastisk utsikt til Vengetindene og Hornet og Olaskarstinden, som alle reiste seg så å si rett opp fra teltplassen – ikke lett å få sove da! Det er en rekke fine teltplasser i denne dalen, og friskt rennende vann er alltid lett tilgjengelig. Veien opp er i god stand (bompenger kr 30,-).

Feil veivalg gir kjempetur!

Snart borte ved Halls renne. Noen bratte sva må traverseres først.
Snart borte ved Halls renne. Noen bratte sva må traverseres først.
I bunnen av Halls renne. Ser det bratner til på slutten der oppe.
I bunnen av Halls renne. Ser det bratner til på slutten der oppe.

Kl 8 neste morgen la jeg i vei fra veien helt innerst i Vengedalen på god sti forbi Hornvatnet. Her lå til min overraskelse en godt gjemt steinhytte som virket relativt ny bare 5 minutter fra veien. Alt nå begynte bratta. Jeg hadde tenkt meg nesten rett sørover og opp i den hengende dalen mellom Olaskartinden og Hornet, og gå nordeggen på Olaskartinden til topps. Herfra forventet jeg flott utsikt over på Hornet, og ikke minst Kvanndalstinden og Vengetind. Jeg drasset til og med på et fotostativ så jeg riktig kunne zoome inn og få skarpe bilder. Stien var veldig god og tydelig, men ledet mistenkelig mye mot vest og opp mot nordveggen på Hornet. Ja, ja, det var kanskje naturlig å legge en sti opp i den hengende dalen slik at den følger den mye brukte stien opp til nordveggen på Hornet, for så i passende høyde å traversere bort til Olaskarsvatnet (1128)?

Den gule flekk
Etter hvert ble det åpenbart at det ikke var noen traverserende sti bort til vannet, for jeg så ned på dette. Dette ledet heller rett opp til nordveggen, og uten tau og alene var denne ruta helt utelukket. Så jeg forlot stien og søkte sørover i ganske bratt lende. En stupbratt renne stoppet framdriften, men jeg ville ikke gå ned igjen. I stedet hadde jeg nå mulighet for å undersøke noe jeg hadde tenkt på tidligere; om det var enkelt å traversere fra nordveggen og sørøstover innunder ”Den gule flekk” og til Normalveien opp Halls renne? Jeg fortsatte derfor oppover (vestover) med lett klyving og svingte sørover, for deretter å klyve helt oppunder ”Den gule flekk.” Det var neppe mer enn lett og lite utsatt klyving a grad 1 hele veien hit.

Halls renne

Halls renne, øvre del.
Halls renne, øvre del.
Oppe i skaret mellom Hornet og Lillehornet, ser jeg tilbake og ned Halls renne.
Oppe i skaret mellom Hornet og Lillehornet, ser jeg tilbake og ned Halls renne.

Fra flekken jeg satt innunder og koste meg med matpakka mi, så jeg tydelig tråkket opp Normalveien. Det var snakk om å traversere noen svaliknende partier på 20-30 meter for å komme dit. Det var sol og tørt fjell, så jeg lot det så til. Her ble det nok klatring a grad 2, men heller ikke mer, og under de rådende forhold bare moro. Og nå kunne jeg likeså godt prøve meg på Hornet opp denne veien. Jeg satte igjen sekken, og skiftet til svasko – heldigvis hadde jeg tatt med meg dem. Det var vardet sørover og ut på en egg, som førte bratt opp og ganske snart inn i Halls renne. (Eggen var neppe mer enn grad 2). Heldigvis var det lite snø i renna, og lett klyving oppover i ”beskyttende” omgivelser. Jeg storkoste meg, men så med spenning at det bratnet betydelig til opp i toppskaret for renna. Men i dette skaret hadde jeg vært før under traversering av Hornet, og visste det var en del tak, og at graderinga var satt til 3.

Litt på grensa
Som forventet ble det ganske bratt på slutten, og på grensa av det jeg syntes var komfortabelt uten tau og helt alene, men tørt fjell, fint vær, svasko og solide tak ga den sikkerhetsmarginen jeg ønsket å ha. Vel oppe i skaret så jeg plutselig rett ned i Romsdalen, og Trollveggen Camping lå om lag 1500 meter lenger ned ”et par steinkast unna”. Herfra og opp var det punkter med 3-klatring, som noen steder opplevdes svært luftige og eksponerte. Jeg merket meg tydelig hvilke tak jeg brukte, med tanke på veien ned. Sist gang hadde vi rappellert ned fra Hornet til dette skaret…

Klassisk utsyn mot Åndalsnes.
Klassisk utsyn mot Åndalsnes.

En liten avsats dukket opp, og det opplevdes noe mindre eksponert de siste meterne til topps. Følelsene var sterke; min fjerde gang på Hornet, men første gang alene – og opp en ny vei. Jeg mintes med et smil første gang opp nordveggen; det var på Aak Fjellsportsenters ukes-kurs i klatring 1991. Det var dette som ga meg kicket til å starte med tinderangling og klatring – før min første 2k topp. Jeg fikk nesten tårer i øynene av å tenke på alle gode turminner fra fjellet, som en følge av det kurset i 1991.

Etter å ha skrevet meg inn i toppboka inne i ”hytta”, fotografering og rekognosering mot nordveggen (ingen folk på vei opp som jeg kunne se eller høre), la jeg merke til et kraftig regnvær lenger inn i landet. Skyene kom hitover, og jeg visste hvor mange som var omkommet på glatte Romsdalsfjell, så det var bare å komme seg ned i god tid før et eventuelt regnvær slo til.

Ned normalveien – og ny overraskelse
Jeg kløv meget konsentrert og forsiktig ned i skaret mellom de to hornene igjen. Alle tak ble prøve-belastet, og en stein som var litt løs ble unngått. Jeg følte meg ganske sikker, med steinsprang som den eneste objektive faren. Pussig nok virket det som om ingen skulle opp på Hornet denne søndagen.

Hornet og Lillehornet fra vest. Halls renne skiller de to.
Hornet og Lillehornet fra vest. Halls renne skiller de to.

Øverst i Halls renne valgte jeg å holde noen meter lenger sør enn da jeg gikk opp, og fant dette noe lettere. Herfra var det lett klyving ned og tilbake til sekken min. Jeg skiftet så til fjellsko igjen, tok på sekken, og fortsatte nedover. Det var grei klyving og rusling helt til jeg kom ned til en faststøpt krok – et opplagt rappellfeste. Her kom visst en taulengde jeg så vidt erindret å ha lest om, med mer sva og utoverhellende hyller. Jeg gadd ikke skifte til svasko, men med fjellstøvler og sekk viste det seg at disse 20-30 meterne ble turens største psykiske påkjenning. Jeg følte jeg lå litt for tett oppunder grensa av det som var forsvarlig, uten tau og uten hjelm, og helt alene.

Snart ble det bare brattbakke ned til Olaskarvannet, hvor jeg la meg litt nedpå det solvarme berget. Så brått kom en ørliten skur. Fjellet rakk ikke bli glatt eller særlig vått, men jeg var likevel glad for at jeg var nede fra Hornet.

Hadde nok funnet førstebestigernes rute
Etter 3 turer opp nordveggen på Hornet, og etter å ha prøvd traversen fra nordryggen under Den gule flekk, og videre opp Normalveien, er jeg ikke i tvil: Jeg gir Arne Randers Heen helt rett i at det nok var denne veien, som jeg i dag hadde gått, som førstebestigerne måtte ha valgt opp på Hornet tidlig på 1800-tallet.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.