Trimfjellet mitt (19.08.2007)

De lengre trimturene mine om sommeren legges opp hit (da jogger jeg helt hjemmefra - det blir fort noen timers joggetur).

Letteste vei opp er å kjøre bil opp Norddalen (fra Stavedalen; følg skilting mot Liaåsen), og ta til venstre og opp bratte bakker. Man kan på denne måten parkere på ca 1000 meter, omlag 2 km NØ for toppen, og rusle på sti til topps - uten for store motbakker. (Ca 40 min)

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Her er en tidligere turrapport fra en vintertur i mørke til topps:
Nattlig skitur til Makalaus

Som avkobling etter en lang og travel dag på jobb, kom ideen om å gå på ski til Makalaus i mørket. GPS-en ble tatt med, sammen med en liten hodelykt, og skifeller og kamerautstyr ble lagt i sekken. Ekstra batterier både til GPS og hodelykt husket jeg også på, for jeg ville ikke risikere å bli værende på Makalaus til neste morgen.

De åtte kuldegradene gjorde veigrepet utmerket, og jeg kjørte enkelt opp fra Stavedalen og i Norddalen, hvor jeg tok av til venstre og til topps i hyttefeltet 2 km øst for toppen. Som vanlig blåste det litt her oppe, og jeg gikk for balaklava’n med en gang. Skifellene tok jeg likeså godt på med en gang, for her var det ikke mye til skispor; det betydde baksing i til dels dyp snø. Det viste seg å være et kupp å benytte skifeller, for skare som holdt var det bare enkelte steder.

”Ukjent” vinterlandskap
Allerede etter ett minutt måtte jeg sjekke retningen til toppen med GPS-en – utrolig hvor annerledes fjellet er kledd i snø og i nattemørke. Her har jeg gått et utall ganger sommerstid, men kjente meg ikke igjen nå.

Det var tungt å gå, for jeg sank stadig ganske langt nedi snøen, og enkelte drønn nå og da fortalte meg om luftrom under. Lyskjeglen fra hodelykta strakk seg rundt 5 m framfor meg, og gjorde det vanskelig å vurdere hvor bratt en bakke egentlig var. Særlig spennende var det i nedoverbakker, og da la jeg klokelig GPS-en i lomma.

Nattsyn og harepus

Etter hvert ble nattsynet bedre og det var lettere å skimte konturene i landskapet omkring. Stjernehimmelen over meg ble langt rikere, og stillheten påtagelig. Det var i grunnen ganske koselig å rusle slik rundt i mørket i jomfrulig snø, men det var ikke mulig å unngå å bli svett, og jeg fryktet for et kaldt opphold ved toppvarden.

Jeg fant et lite harespor som i noen meter ledet i samme retning som jeg gikk i. Mon harepus også hadde hatt ærend ved varden? Eller hadde han flyktet fra rovdyr? Denne siste tanken var en smule ubehagelig der jeg gikk mutters alene, men jeg trøstet meg med at jeg hadde stavene å forsvare meg med, og la deretter rasjonelt til side slike forestillinger og tankespinn. Nå gjaldt det heller å nyte roen, stillheten, duften av rå vinter; sanseinntrykkene blir langt sterkere under slike forhold. Flere burde prøve det, egentlig!

Kaldt ved varden

400 meter igjen til varden ante jeg bare et mørkt høydedrag foran meg, og selve varden var ikke mulig å skimte før det var igjen rundt 20 meter. Det var lys å se i mange retninger, og Aurdal var lett å finne, samt rødlysene på masta på Kjelleknatten. Postkassa var full av snø, men jammen var boka lagt ut i en isboks! Jeg tømte kassa for snø, og skrev meg inn som eneste registrerte besøkende til nå i desember, og la en stor stein på lokket på kassa.

Så var det klart for fotoseansen, men nå begynte det virkelig å bli kjølig. Vinden trakk kaldt, og jeg fikk raskt opp stativet av sekken. Selvutløseren ville imidlertid ikke samarbeide, trolig fordi det var så mørkt, og jeg kunne tydeligvis ikke innstillingene godt nok, så det ble med et bilde av varden alene. Batteriet gikk også ut i kulda, og det ga meg påskuddet til å pakke sammen – egentlig helt i orden.

Grei retur

Sporene mine gjorde det atskillig lettere å gå tilbake igjen. For moro skyld prøvde jeg en stund uten lys, for hva hadde jeg gjort om pæra hadde gått? Jeg hadde i alle fall ikke klart å følge sporene, for uten måneskinn var det for mørkt. Men retningen mot de røde lysene på Kjelleknatten hadde vært en hjelp i navigeringen, i klarvær vel å merke. Og stjernene kunne vel også vært brukt?

Det var nesten litt trist å komme tilbake til bilen igjen, og bryte stemningen med lys og motordur. 1 time og 50 minutter hadde jeg brukt – langt mer enn sommerstid!