Kokvarm tur til Saudehornet i Ørsta (30.07.2019)

Videopanorama fra toppen av Saudehornet:

Dagen etter Jønshornet var jeg spent på hvordan beina ville fungere. Jeg hadde jo gått over 1000 hm i går, og det kom i tillegg til å bli svært varmt i dag. Saudehornet har jeg hørt mye om i nyhetene, etter at den polske jenta forsvant her i fjor, og med en primærfaktor på over 800 meter og god sti opp, var toppen et soleklart turmål når jeg var i Ørsta.

Klegg
Jeg hadde sovet bak i bilen på Saudehornet parkering. Det var en del klegg i området, eller så merket jeg dem altfor godt nå, da mye bar hud ble eksponert i varmen. Taktikken ble å slutte med å veive etter dem, men derimot la dem sette seg, og så klaske til før de bet. Noen rakkere på ryggen merket jeg dessverre ikke før det stakk, samt en i knehasen, som sørget for et stort kløende utslett de neste dagene.

Først på meget bratt vei, som gikk rett oppover lia en kilometers tid. Kom så til et skilt som viste stien videre, men det er også andre muligheter her. Jeg valgte stien, og passerte snart en bekk, hvor jeg drakk og fylte vannflaskene til randen. Nå var jeg klar for å svette litt.

© Ole-Petter Andersen

Noen unge gutter var i ferd med å ta meg igjen, og et visst konkurranseinstinkt våknet, så jeg giret litt opp. Heldigvis kom det et svalende trekk da jeg nærmet meg en seter eller noe, og jeg fikk ny energi, og dro sakte fra de to. Snart passerte jeg en sti som tok av opp til Vallahornet. Den hadde jeg tenkt å returnere på, da alle skriver at man må ta med seg utsikten fra Vallahornet.

Snart motbakkeløp i området!
Oppe i sadelen mellom Saudehornet og Vallahornet var det plassert en last, trolig fra et helikopter. Mon tro det hadde noe med motbakkeløpet en av de neste dagene å gjøre? De arrangerer dette hvert år, helt fra havna til topps, og de raskeste klarer de 1300 høydemeterne på under timen - imponerende! Jeg hadde gått opp snaut 600 hm i løpet av den første timen, og var meget godt fornøyd med DET.

Nå bratnet det til, og det ble etter hvert litt enkel klyving et par plasser, men aldri noe utsatt, (kanskje med unntak av de siste meterne til toppvarden.) En kvinne med hund kom i et svært høyt tempo bak meg, og kanskje trente hun til motbakkeløpet? Vi utvekslet noen ord i det hun passerte meg, og jeg fikk bekreftet mine stereotypier av sunnmøringene; det er hverdagskost for dem, både for damer og menn, og gå tusen høydemeter eller mer i løpet av dagen...

Toppen
Jeg nådde toppen på snaue to timer, og med tanke på varmen i dag og turen jeg hadde gått i går, og ikke minst med tanke på sykdomshistorien min, var det grunn til å juble! Det var også flott utsikt til lekre sunnmørsalper, og særlig utsikten mot Vassdalstinden ble gransket nøyere.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Jeg vurderte å traversere egga litt, men fant ut at jeg burde spare litt på kreftene i varmen, og dessuten var vannbeholdningen begrenset. Det var heftige stup mot nord, og jeg tenkte at det absolutt var mulig at den polske jenta kan ha ramla utfor, dersom hun rota seg vekk fra stien eller prøvde på en annen retur.

Retur
Jeg la returen om Vallahornet, og fikk fint overblikk over Ørsta:

© Ole-Petter Andersen

Det var fryktelig varmt da jeg kom ned til bilen igjen, og det passet perfekt med den lille badekulpen like ovenfor parkeringsplassen; riktig en oase på en slik varm dag.