Kremtur til kongen av Molladalen (Jønshorn) (29.07.2019)
Ascents | Jønshornet (1,419m) | 29.07.2019 10:25 |
---|---|---|
Rametinden (1,198m) | 29.07.2019 12:08 | |
Visits of other PBEs | Jønshornet - rute fra Vollane i NV (100m) | 29.07.2019 07:45 |
Jønshornet fra Molladalen (210m) | 29.07.2019 07:45 | |
Melbøsætra parkering (210m) | 29.07.2019 07:45 | |
Oksegylelva bru (245m) | 29.07.2019 07:51 | |
Molladalen - utsatt sti (625m) | 29.07.2019 08:33 | |
Jønshornet vestegga - utsatt klyving (1,295m) | 29.07.2019 10:08 | |
Vollane parkering (100m) | 29.07.2019 14:01 | |
Melbøsetra bomvei (160m) | 29.07.2019 14:24 |
Videopanorama fra toppen:
Helt siden jeg og Chris (Christian König) besøkte Jønshorn i tåka i 2012, har jeg ønsket å repetere denne i godvær, og i dag var endelig dagen kommet. Den siste uka i Jotunheimen sammen med Lars-Petter hadde vist at formen er god nok til 1000 høydemeter og mer, og det fungerer nå å sove i bilen igjen. Jeg gledet meg vilt, og hadde overnatta i bilen på Melbøsætra parkering. Det kom til å bli en pesevarm dag, så jeg forberedte meg på dette, og la ganske tidlig i vei.
Meget drøye timen brukte jeg opp til Storevatnet i Molladalen, der de forrevne tindene denne gangen kunne beskues i klarvær. Et klatrernes eldorado, dette - og mitt!
Jeg fylte mine to vannflasker i vannet, og observerte at telterne i området så smått begynte å våkne. Hallo, klokka var alt ni, og det var en nydelig dag. (Kanskje de hadde klatret om natta, for å unngå varmen?)
Det var et tydelig tråkk samt varding opp skråningen mot Jønshornrenna, og som sist var det egentlig greit hele veien opp. Bratt sti, hele tiden på venstre side av renna. Nå kom jeg en del i skyggen, og det var egentlig helt greit når man går bratt oppover. Jeg mimret om forrige tur med Chris i tåka, og hvordan ruta og omgivelsene fortonet seg noe mer skremmende den gangen.
Noen lyder, og det var ikke sauer, gjorde meg snart oppmerksom på at det var noen som hadde vært oppe før meg i dag; noen klatrere i brattveggen oppi her. De klatret nok ruta "Sørvestegga på Jønshornet." Snart hørte jeg også rop om standplass og andre kjente klatre-fraser.
Vestegga og toppen
Gps-en i mobilen gikk amok, som sist gang, opp ved renna her. Jeg har derfor korrigert høydemeter og distanse i ettertid, da dette først ble helt feil. I bratte nordvendte omgivelser er ikke dette første gangen at gps-en sliter.
Rundt 2:20 brukte jeg opp til vestryggen, og som sist la jeg straks merke til pinakkelen like ved; Molladalsgubben. Uten tausikring utforsket jeg ikke denne videre en gang, men betraktet like ivrig egga oppover mot toppen. I sol og tørt vær virket det slett ikke så ille som sist.
Det var litt varder her og der, og bare et gulgrønt klyvepunkt, fordi jeg ellers fulgte vardinga. Denne omgikk de mest eksponerte stedene ved å holde litt nedi nordflanken. Jeg kan tenke meg at det er enda lettere tidlig i sesongen, da snøen ligger høyere her, og man heller kan følge den.
Jeg fulgte varding og tråkk opp flanken mot toppen også, der det ble ganske bratt mot slutten og fast fjell, men kom likevel opp litt feil i forhold til høyeste punkt.
Noen ankom høyeste punkt akkurat da, så vi tok bilder av hverandre og utvekslet disse etterpå. Litt klyving ned og rundt (vest for) høyeste punkt, og så noen meter bratt klyving opp til egga igjen, og jeg var på rett sted! Rundet et lite utsatt punkt for å nå fram til sitteplassen ved varden, samtidig som de to på toppen gjorde plass til meg, og påpekte at jeg også kunne ha krøpet gjennom et hull, om jeg ville ha unngått den litt eksponerte manøveren. "Men det ser ikke ut til at det var noe problem for deg," la han til. De to var lokalkjente, og hadde vært her mange ganger, så det ble en del tinde-snakk den neste halvtimen. Siden jeg skriver en fadderartikkel om Jønshornet, var det kjekt med litt lokalkunnskaper.
Returrute via Vollane
Det var først nå jeg bestemte meg for en annen retur, bl.a. for å fordele høydemeterne bedre med tanke på knærne de neste dagene. Returen ned mot nordvest er regnet som lettere. Jeg tok farvel med mine nye venner, og fulgte varding og spredt merking her og der bortover og nedover ryggen.
Det var veldig greit ned til ca 1250 meter, der en bratt hammer må forseres. Kjetting var lagt ut her, og jeg tok bilder for å dokumentere dette i fadderartikkelen min. Man er da "på jobb!" ha, ha.
Nedi sadelen før Rametinden, skrår varde-ruta ut i sørflanken og omgår toppen. Noe slik ville ikke jeg i dag, men tok heller turen oppom, og fikk et fint tilbakeblikk på Jønshornet:
Her dukket det opp en ung mann og kvinne, som jeg ble sittende å snakke med ganske lenge i sola. Det pussige er at jeg møtte dem også neste dag på Saudehornet, og jammen på Ørsta camping den kvelden også! De hadde gått Store Dyrhaugstinden i Jotunheimen bare et par dager før jeg og Lars-Petter gjorde det(!), og damen var spent på om Jønshornet var verre. Hun kunne senke skuldrene da jeg sa at ruta opp NV-ryggen var langt enklere enn den siste halvtimen med klyving på storvarden på Dyrhaugsryggen.
De to tipset meg om å gjøre en god sving ut mot vest på veien ned fra Rametinden, da ura her var bedre. Det var da også her vardinga viste vei, og ned Breidaksla, hvor stien ble tydeligere.
Jeg tok en god rast like ved Gamlestøylen, før det gikk bra ned og inn i mørk og dyster granskog. Passerte en bro over Tverrelva, hvor det sto skilt om at dette var drikkevann. Nå ble det kjerrevei et lite stykke, før et lite skilt merket "parkering" viste tråkket ned til veien. Jeg var spent på hvor jeg kom ut, for dagen før hadde jeg ikke klart å se stistarten her fra bilvinduet. Et lite gammelt kvernhus like ved elva, en liten port, og så over autovernet, ja! Ingen skilt eller markering av starten på den antakelig letteste ruta til Jønshorn, utrolig!
Så fulgte nesten 3 km pesevarm og kjedelig veitrasking tilbake til bilen, og jeg gikk med nesa i mobiltelefonen og skrev inn notater om bilder og om turen. Jeg kunne jo ha satt igjen en sykkel ved Vollane i går, dumme meg!
User comments