Heimdalshø på Valdresflya, gleder og skuffelser (04.04.2019)

© Ole-Petter Andersen

Endelig var Valdresflya åpnet for sesongen og værmeldingen kjempebra; hele solskiver i symbolvarslene time for time hele dagen, og null prosent skydekke. Formen har dessuten tatt seg noe opp de siste ukene, og borreliaen er klart på retur, så jeg våget en skitur utover den vante "timen" og noen flere høydemetre enn det jeg er komfortabel med; Heimdalshøe var et passende turmål. Men værprognosene skulle vise seg å stemme dårlig, og borreliaen ER fortsatt aktiv i skrotten, og kombinasjonen av disse to faktorene skulle gi en noe ubehagelig situasjon etter hvert...

Jeg hadde egentlig tenkt å starte ved Heimdalsmunnen, for derved å få sammenhengende motbakke/nedrenn, men snøforholdene her var svært dårlige, så jeg kjørte heller 1,5 km lenger nord, hvor det var større sammenhengende snøfelt. Jeg spiste mat før avmarsj, mens vindkastene, som jeg ikke kunne ha husket å lest noe om, ristet i bilen. Sola var på vei igjennom, og da Tjørnholstind kom til syne, var det en vitamininnsprøytning til å komme seg av sted.

© Ole-Petter Andersen

Med brede kortfeller gikk det radig opp til sadelen mellom Brurskardknappene. Det var lettgått; hard skare med litt tørr snø her og der. Men det begynte så vidt å kladde nå som sola var litt framme, og kladdinga var et varsel på det som skulle komme.

© Ole-Petter Andersen

Sikten forsvinner
Litt bekymret oppdaget jeg at det tettet seg med tåke/skyer i høyden akkurat der jeg skulle opp, og jeg kom på at jeg hadde GLEMT å ta med meg gps-en. Nok et varsel om trøbbel, men jeg var jo overbevist om at knallværet var underveis.

Oppi hellinga på rundt 1500 m begynte det å kladde noe aldeles forferdelig, og det ble mye tyngre å gå. Et velkjent symptom på borreliaen meldte seg; skjelving i lår og legger; ubehagelig, men jeg visste at de ville gå over etter en times tid. Samtidig var det et signal på at jeg nærmet meg noen grenser for hva jeg orker.

Snøen limte seg til skiene, og det endte med at jeg tok av kortfellene og gikk på blanke ski et stykke. Nå forsvant også all sikt, og jeg vurderte sterkt å snu, da jeg nå kun hadde kartet og trackinga på pb-appen å navigere etter, samt hellinga på underlaget. Jeg tok på de SMALE kortfellene, og her oppe på snaue 1700 m var det noe kaldere, og kladdinga forsvant heldigvis. Jeg vågde meg derfor opp på høyde 1732.

Jeg fortsatte litt lenger i det jeg trodde var østlig retning, men en sjekk med pb-appen viste at jeg var på vei rett sørover! Så fort kommer en ut av kurs under slike forhold. Å skli ned mot øst var heller ikke bare moro, da jeg bare skimtet omriss av terrenget 3-4 m rundt meg, når det ikke var stein. Små skavler var umulig å se, og et utall ganger holdt jeg på å gå overende. Var dette egentlig trygt å drive med? Gå slik "i blinde"? Tenk om mobilen hang seg opp eller noe? Samtidig var jeg SÅ nær toppen...

Jeg møtte etter hvert på oppoverbakker, og etter noe som føltes en evighet, der jeg sjekket appen hvert annet minutt, sto jeg ved varden - endelig! Følelsen var blandet; glede over å ha klart å nå målet, og at jeg er i fysisk bedring, men skuffelse over været, og en sterk bekymring for å rote seg bort i tåka. Jeg hadde med mye drikke, men bare et minimum av mat, så jeg begynte straks på returen. Da jeg tok av kortfellene oppdaget jeg at en del av stålkanten på venstre ski var forsvunnet, æsj og æsj. Skia er bare to sesonger gamle!

Forsiktig retur i blinde
Nedturen hadde sikkert gått 3-4 ganger raskere under gode siktforhold, men nå måtte jeg nærmest "føle meg frem" med skia på beina. Nede ved kulpen på kartet 900 m vest for toppen, pustet jeg litt ut, med dirrende bein etter anstrengelsene, og sliten i øynene etter all mysinga for å se kontorer i terrenget/snøen. Det var dog en lettelse å se at det fungerte med kartet og trackinga på appen, som ble sjekket i ett kjør, og at veien videre var ganske grei.

Nede på rundt 1500 m fikk jeg sikten tilbake, og kunne skli nedover langt raskere. Nede ved Brurskardstjønne kom også sola og varmet, og stemningen steg raskt. Det ble et behagelig nedrenn etter dette. Jeg var oppstemt, for kroppen virket fortsatt greit, og var fristet til noe mere tur. Men erfaringen vant; jeg måtte komme meg hjem før UTMATTELSEN satte inn. Sidedøra på bilen ville ikke lukke seg skikkelig, og heller ikke fikk jeg den opp igjen, etter å ha lagt inn ski og staver. Jeg ble stående å fikle en stund med dette, men ga opp. Jeg fikk ikke skiftet til tørt tøy, men maten var tatt fram i førerkupeen i alle fall.

Det var moro å klare denne "storturen", men været var en gedigen skuffelse. Den nevnte utmattelsen kom rundt kl 18, og innebar at jeg ikke orket noe som helst resten av kvelden. Men nytt er det at ikke migrenen lenger kommer etter slike fysiske utskeielser, det er fantastisk og bærer bud om nye tider!

© Ole-Petter Andersen