Med ski og stegjern (29.04.2007)

Vi var på plass ved Krossbu alt kl 8.15 – og oppdaget at Lars-Petter hadde glemt skifellene! I tillegg skyet det nå helt til – riktig nok høyt over toppene – men skulle dette bli en uflakstur? Vi håpet det beste, og la i vei langs skisporene i retning Kniven.

Kniven (2133m)
Oppover bakkene var det tydeligvis ikke nok med klister på skiene til Lars-Petter, og mens jeg ruslet lett oppover med feller på, sleit poden åpenbart mer med å holde følge. En del ventepauser seinere surret vi på noen strammeband for skiene mine rundt Lars-Petters ski – og det hjalp faktisk en god del! Motivasjonen økte ytterligere da vi svingte opp på Smørstabb-breen – og været så også ut til å lette.

Tett oppunder Kniven skiftet vi til stegjern, og gikk svært greit opp søreggen. Litt luftig var det nok på et punkt, og lite snø for stegjerna akkurat her, men helt uproblematisk. På toppen fikk vi interessant utsyn, og særlig eggen opp mot Store Smørstabbtinden lokker til sommeren, med tau og sikringsutstyr. Nordeggen ned Kniven så rimelig grei ut, og de største utfordringene var nok først, helt oppunder toppen. Her ville jeg nok hatt tau og to isøkser, om jeg skulle gått opp under rådende forhold.

Nede i skaret mellom Kniven og Sauen sleit Lars-Petter med stegjern som ikke ville sitte, så det ble til at jeg alene kløv opp på Sauen (2077) fra nord (heter Geita på mitt kart). Her var det i bratteste laget å følge eggen, men ved å søke litt bortover østsiden fant jeg en grei vei opp. Stegjern gjorde igjen susen – fatter ikke at jeg ikke har skaffet meg dette før?

Saksa (2189m)
Været ble nå helt topp, og vi rastet snart på breen rett under vestrenna opp mot Saksa. Denne så bratt ut, og forbipasserende vitnet om at det var hardt på morgenen oppe i renna. Vi tok derfor med oss både isskruer og tau, og begynte rett opp vestrenna fra breen. Med stegjern var det ingen problemer, og tauet forble kveilet pent rundt nakken min. Sola hadde stort sett fått i renna nå, og det var dype spor. Bare noen få meter var det panseris. Vi så flere som snudde i bunn av renna, men følte ingen ubehag med denne – tvert imot; dette var livet!

Oppe i skaret mellom de to hornene var det tydelig ganske luftig opp på begge. Lars-Petter var nå litt psyket, men det skulle vel bare mangle. Han ble med opp på det høyeste hornet (SØ), og jeg så raskt at østeggen neppe er noe alternativ vinterstid. Her var det styggbratt, og alt var dekket av isglasur.

Ut på dette andre hornet etterpå måtte jeg gå alene. Lars-Petter nektet. Jeg opplevde også dette som ganske greit, og sonderte terrenget i sørsiden. Her så det ut til å være mulig å gå et stykke ned, og inn i vestrenna, også vinterstid. Utsikten var eventyrlig!

Bjønnungen
Vel nede ved skiene igjen, ruslet vi bort og opp på Bjønnungen, for å ta Bjønneggen i nærmere øyensyn. Her skal vi tilbake sommertid – makan til flott egg! Ved å gå fra Veslebjørn og ned eggen mot nord, så det ut til at man kan rappellere forbi de største problemene. Dette stemmer så vidt jeg husker med klatreføreren.

Vi spiste resten av maten ved foten av Bjønnungen, rett under Bjønneggen, og nøt sola. Vi trodde vi nettopp hadde vært på en lett topp med primærfaktor 30 meter, og først seinere oppdaget vi at vi måtte stryke denne av lista. (Opererer kun med 30 meter.)

Så var det klart for å suse nedover, og selv om det gikk trått etter hvert i den mjuke snøen, klatre vi å unngå staking i særlig grad hele veien ned til bilen ved Krossbu.

Turen tok 8 timer, og vi ville ikke gått noen lengre tur til tross for superværet siden vi skulle gå i de sørlige Smørstabbtindene neste dag.