Klyveklatring opp søreggen (25.07.2006)

25.juli skulle Lars-Petter (11) få sin første skikkelige klatretur i høyfjellet, og far gledet seg ikke så rent lite han heller: Søreggen på Uranostind skulle være en passe utfordring, med noe toerklatring og noen punkter med grad 3. Jeg hadde stått på Uranostinden for over ti år siden og med respekt sett nedover den kvasse søreggen, og lurt på om det var mulig å ta seg opp denne alene. Den gangen hadde vi gått normalveien over Urdanosbreen, som er et lengre alternativ.

Vi kjørte på anleggsveien helt inn til nordenden av Koldedalsvannet, og fikk minimal anmarsj. Veien var ikke mye å skryte av, men ved å ta det med ro (en del punkter 1.gir) slapp vi å skade understellet på bilen. Så lastet vi sekkene fulle av utstyr, så ingenting skulle stoppe oss. Dette skulle vise seg å være helt unødvendig…Snart var vi oppe ved sti-skillet like sør for Uradalsvannet, og svingte østover, for litt seinere svinge nordover i retning sørryggen. Det var små varder og i blant tydelige spor etter folk før oss. Jeg konstaterte at det var rett, det som jeg hadde lest et sted, at det rett øst for høyde 1450 på kartet finnes gode campingmuligheter.

Søreggen – overraskende greit syntes vi
Fra 1500 meter var det stort sett jevn steinur oppover den brede ryggen, som på snaut 1800 meter flatet ut. Nå så vi det smalnet skikkelig av, og måtte etter hvert så smått ta hendene i bruk. Litt overrasket kom vi med tiden opp på et tydelig toppunkt over 2000 meter. Dette måtte være sørtoppen, for nå gikk det minst 30 meter ned igjen. Samtidig så vi for første gang søreggen opp mot hovedtoppen: Det stemte med et bilde jeg hadde med, og den så ganske avskrekkende ut. Vi bestemte oss for å sette igjen sekkene nede på det laveste punktet på eggen, og bare ta med tau og sikringsutstyr, hjelm og …kamera! (Kameraet hadde jeg glemt igjen hjemme sist gang, for ti år siden.)

Vi trippet deretter på svasko oppover, og over en liten høyde (S-1?) med svært lav primærfaktor, og gledet oss vilt til klyvinga. Fra nå av stemte ingenting med rutebeskrivelsen, antakelig fordi vi straks omgikk eggen ved å holde litt ut i vestsiden, og det gjorde vi stort sett oppover hele veien. Bare innimellom svingte vi oppom eggen og kikket ned den langt brattere østsiden. Verken jeg eller Lars-Petter følte noe behov for sikring så langt, og noen treerpunkter (nevnt i føreren) så vi aldri snurten av. Forklaringen må være at vi i liten grad fulgte selve skarpeggen.

Først langt oppe ”stemte kartet med terrenget”: En ruglete, avrundet kam på eggen, men enkel å gå opp på venstre side, bratt, men nesten som en trapp. Her ville jeg at Lars-Petter skulle ha tau, siden han ikke hadde så mye erfaring. Det var noe utsatt, men personlig følte jeg overhodet ikke noe sikringsbehov. Forholdene var da også optimale, med tørt fjell og lite vind. Skyene var også i stor grad drevet bort, som værmeldinga hadde varslet.

Litt overrasket var vi så oppe på toppen (2157m). Dette var jo lett! Helt mulig å gå uten tau hvis man er en erfaren tinderangler, eller hvis man er rimelig høydesterk.

Fryktelig retur i vestsida
Tilbake og nedover igjen, fulgte vi eggen i langt større grad enn opp. For sikkerhets skyld fikk Lars-Petter tau ovenfra om lag to lengder, mens jeg fulgte etter uten tau. Så fikk han en rappell i meget løst lende, og var nede. Jeg kløv rolig og greit etter. Følte aldri noe taubehov, men vet av erfaring at dette til og med kan variere med dagsformen.

Vel nede ved sekkene skiftet vi om til fjellstøvler igjen, og tok en svært dum bestemmelse: I turrapporten sto det at det antakelig var mulig å gå ned fjellsida i vest for dette laveste punktet på eggen mellom S-2 og S-1/hovedtoppen. Dette måtte vi prøve, og la i vei. Det var konstant svært løs ur, og vi måtte til stadighet krysse nord- og sørover for å unngå svaparti med løsgrus. (I tett tåke hadde det vært en sann labyrint å finne fram i!) Lars-Petter var ikke vant med ferdsel i slikt terreng, og vi brukte 2 timer på de 700 høydemeterne ned til Uradalsvannet. Konklusjon: Aldri mer gå ned denne ura!

Til slutt kan jeg jo legge til at det opplevdes noe langt å gå rundt Urdadalsvannet på turiststien med tunge sekker, så jeg uten tvil heller ville valgt en retur over søreggen neste gang, ja.