Leirungskampen (19.04.2008)

Vi startet fra Flya på 1250 moh, og jeg som trodde sola (og kalde netter) hadde rukket å lage et ypperlig lag skare, tok feil. Gamasjene fikk vi jammen bruk for! Vi tråkket oss vei 2,5 km til sadelen nord for Raudhamran (1437m), og så fram til noen skispor som gikk her. Når en synker 10-15 cm ned i snøen for hvert steg, blir det omtrent null glid og dårlig framdrift. Skisporene her var svært kortvarig glede, da de stoppet etter 100 meter ved et telt, der en kar tydeligvis akkurat hadde stått opp.
Nå gikk det nær 100 meter nedover (og vestover), og det var mulig å gli lite grann. Vi gledet oss til å nå fram til skisporet som gikk nedi dalen, og vel nede her gikk det betraktelig raskere å ta se innover. Skisporet fulgte vi helt til Leirungstjønnin, hvor vi atter måtte tråkke i retning Leirungskampen. At det nå så smått begynte å kladde gjorde denne siste etappen ganske så tung. Men for all del, vi klaget ikke: Drømmevær og deilige Jotuntopper på alle kanter vakte gode minner og ekstatiske følelser. Men tidsskjemaet sprakk. Jeg hadde håpet å nå Svartdalsbandet på om lag tre timer, men nå var det gått 4,5 t, en halvtimes rast inkludert.
Tungt opp nordvesteggen
Vi satte igjen sekkene og skiene her, tok med stavene, tok stegjern på, og begynte oppstigningen. Det var bare snakk om 400 høydemeter, og ved gode snøforhold burde en time holde. Det gjorde det ikke! Halvparten av tiden sank jeg nedi løssnøen, nesten opp til knærne enkelte steder. Vi krysset fram og tilbake oppover eggen på jakt etter skarelag som kunne bære. Det ble etter hvert klart at når jeg holdt meg i brattene til høyre (vest) for eggen, var det i gjennomsnitt best å gå med stegjern, men her var det også brattest og mest utsatt.
De siste par hundre horisontale meterne var det lite stigning, men til gjengjeld håpløse forhold for fottur. Det fantes ikke skare, det kladdet noe forskrekkelig, og jeg sank nedi nesten til knærne for hvert steg. Med 10 cm kladdesnø under stegjerna, og 20 cm oppå skoene, var det som å gå med blylodd på beina. Samtidig stekte sola fra skyfri himmel, og det var helt vindstille! Svetten drev, men utsikten var upåklagelig. Slik vil vi ha det! Spenningen rundt forholdene i skaret og videre til hovedtoppen var så absolutt også til stede.
Etter 1,5 time var vi framme ved det første toppunktet. GPSen viste 2069m, og vi så rett over på hovedtoppen, som nok kan være drøyt 10 meter høyere, ja. Vi måtte ned i et skar til høyre, opp over en liten knatt, ned i et nytt skar, og så opp til topps. Under tørre forhold så det ganske greit ut egentlig, men i løs og dyp kladdesnø uten tau…???

Jeg ruslet nedover i retning det første skaret, og gjorde relativt raskt en beslutning om å stå over dette. I en slags snørenne på vei ned mot skaret var det svært våt snø, og stegjerna ble til to store snøklumper på beina. Den opplagte veien opp mot den midtre toppen så også ganske så utsatt ut. Videre virket det noe lettere, men nei takk; vi gambler ikke.

Det leieste med å snu var at jeg hadde håpet å rekognosere veien videre mot Vestre Kalvehøgda med tanke på en sommertur med tau i sekken. Den får vi ta usett, seinere.

Nedover til Svartdalsbandet igjen var det var selvsagt lettere, men det gikk ikke så fort som forventet. Der det var skare med hold gikk det jo greit å gå på stegjernshælene, men brått kom partier med løssnø eller skare som brast, som fort fikk en ut av balanse.

Skituren fra bandet til bilen var derimot et behagelig høydepunkt på turen vår; svak helling nedover og skispor å følge hele veien – ikke minst våre egne. Sola hadde ikke rukket å lage våt snø i dag heller, så vi skled lett og uanstrengt helt tilbake til rv 51.