Isdans i september (13.09.2008)

Lå en kjølig fredagsnatt i bilen på Spranget, og så skyene lette tidlig på morgenen mens sola kom opp kl 07.00. Fantastisk! Nysnø på toppene. Sprang ut med mitt nye kamera og fikk noen pene bilder sammen med et par andre ivrige fotografer som alle sto vendt samme vei, før en simpel frokost hutrende ble inntatt foran panseret på bilen. Motivasjonen var nå - av flere grunner - blitt stor for å tråkke innover på sykkel til Rondvassbu – 40 min tok det.

Nå var det varmt nok til å kaste jakke og lue, og bare nyte turen i godværet innover mot nordvest. Den bratte Svarthammeren ble rundet langs t-stien, som etter hvert ble mindre og mindre sti og mer og mer stein, skjønt røde t-er holdt stø kurs i ura. Storsmeden tok seg fantastisk ut herfra, med nysnø på toppen, men jeg lurte spent på om det kom til å smelte snart i høyden – hvis ikke skulle det bli spennende på eggen inn til Trolltinden…

Spennende ble det, eller mer presist; glatt. Fra bandet vest for Storsmeden (snaut 2 timer inn hit), tok jeg rett vest opp mot en høyde dekket av 2-3 cm isglasur, og vurderte alt å snu, alene som jeg var. Heldigvis var det ikke bratt her, men tiden gikk fort, da jeg måtte gå ekstremt sakte oppom toppen og forsiktig nordover og ned i det første lille skaret. Det så bedre ut bortover eggen nordvestover mot høyde 1896 meter – hvis ikke hadde jeg snudd. Skyer kom og gikk, og gjorde sitt til å hindre sola i å leke og kjæle med isen, samtidig som de dekket de fleste av stortoppene i området. Ble det bra vær – eller ikke?

Heldigvis var det virkelig noe bedre føre opp søreggen på 1896, men årvåkenhet krevdes hele tiden, da til og med samme stein kunne være både tørr og glatt av rim samtidig – ikke alltid lett å se heller! Framdriften var likevel grei nok og klyvinga lett, også ned i skaret før Trolltinden. Her var det solvendt og helt tørt, og jeg koste meg bortover i bratta forbi de tre rennene nevnt i turbeskrivelser. Ved GPS-punkt 32 V 537264 6864665 på 1755 meter viste spredt varding at kursen endelig kunne settes rett oppover, og jeg holdt innimellom litt ekstra mot høyre (øst) for å få litt klyving og småklatring på tørre klipper. Litt luftig (og ekstra moro) på punkter nær stupet mot øst, men hele tiden lett ”å regulere” etter ferdigheter og ”behov”. Vel oppe var det steinur omtrent til topps. Nær 4,5 time opp hit, og etter ”skjema” – jeg kunne nok bare glemme Smedeggen seinere på dagen. Det var for mye is og rim.

Utsikten var litt skuffende fordi et dekke av skyer lå over alle toppene i øst, men i vest var store deler av Jotunheimen åpen – og Glittertiden og Galdhøpiggen var begge lette å identifisere. Så fikk jeg da litt bruk for den nyinnkjøpte telelinsa, og et fotostativ hadde jeg også drasset med meg i sekken – innpå 2 kg ekstra har blitt standard på tur nå!

Et dumt valg
Etter en lang og solid foto- og matpause på toppen, ville jeg fortsette ned nordeggen – det ble dagens dummeste valg: 500 høydemeter fordeler seg på 1,2 km, men ura er løs og svært grov. Verre var det at føret var aldeles forrædersk, og de følgende 2,5 timer ned denne nordeggen, helt uten pause, dypt konsentrert hele tiden, skriver seg inn i historien som en av de verste nedstigninger jeg har hatt. Godt det gikk bra, men jammen var jeg forsiktig også. Jeg ville ikke skade så mye som en finger, alene som jeg var i denne forholdsvis lite brukte delen av Rondane. Tre trøndere forsiktig på vei opp møtte jeg likevel. Det var nok verre å gå nedover her i dag!

Vel nede ved nordvestenden av Langholvatnet var jeg godt fornøyd med stein, ur og rim, og bestemte meg for å knalle på tilbake over bandet ved Storsmeden og ned til Rondvassbu. Inkludert sykkelturen tilbake til Spranget tok dette snaut 3 timer. Fælt å reise fra Rondane når neste dag (søndag) var meldt like fin, men sånn er det å bli ”mett.” Allerede i dag angrer jeg litt… Men en haiker fra Sunnmøre ble i alle fall glad, og kom seg ned fra Spranget til Otta Skysstasjon…Og hele familien fikk en fin tur på Bitihorn dagen etter…