Nok årets siste FOTTUR til denne toppen. (24.11.2007)

Etter å ha vært på både Fjellsjøkampen og Lushaugen på formiddagen (24.nov) – og et skikkelig snøvær satte inn, var jeg noe i tvil om jeg skulle prøve å få med meg kommunetoppen i Østre Toten før mørket kom denne dagen. Kjørte likevel til Skreia, og her var det jammen hvitt skilt ved hovedveien, som opplyste at det var 10 km til Torsætra. Jeg kjørte hit i snø og til dels fokk!

Vel framme lå skyene 100 meter oppe i fjellsida, og det blåste friskt – og snødde. Hadde nå maks 2 timer før det ble mørkt. Skulle jeg prøve meg? Jeg la inn koordinatene for toppen på GPS-en, tok på tøy som passet forholdene, la igjen sekken for å kunne holde større fart, tok med meg stavene, og la i vei til fots på veien sørover. (Her var det forresten bompenger for å kjøre videre.)

Stien var fortsatt mulig å finne pga tidligere tråkk i snøen og blåmerking, som riktignok tidvis var litt vanskelig å se oppover i den mørke granskogen. Der det var store trær var det isete og glatt, mens på mer åpne steder lå det opp mot 25 cm snø – og sporene avtok gradvis med høyden. Jeg kjørte på i snøværet, fullt vitende om at jeg måtte være tilbake seinest kl 16, for da ble det mørkt for alvor.

GPS-en fant ikke signalene i den tette skogen, men stien dreide som inntegnet på kartet etter hvert i nordlig retning til topps. Her oppe var det reneste snøstormen, og da GPS-en endelig viste 500 meter igjen var jeg fristet til å snu. Men det gikk jo stort sett bortover, og jeg hadde slett ikke passert timen enda – så da måtte jeg jo prøve litt lenger.

Det ble mer snø og mer pes fra nå. Et punkt ganske tidlig måtte da hatt fin utsikt ned til Torsætra hvis sikten hadde vært til stede? Snart skimtet jeg en høy mast opp til høyre, men den blåmerka stien jeg fulgte så ikke ut til å gå opp hit. Litt nordvest for masta tok jeg derfor av fra stien, og bakset i snøen rett øst- og oppover om lag 50 meter – de tyngste til nå. Jeg sank nedi i blant, nesten helt til knærne, og bjørkekratt, lyng under snøen, og motbakke fikk pulsen opp i uante høyder. Travelt hadde jeg det også – 1 time og 5 minutter til nå.

Det ulte stygt i masta, og vinden dannet noe fokk – ikke noe blivende sted. Jeg klarte å fiske fram kameraet og tok et bilde av masta, og småløp i snøen nedover igjen – det var mye lettere! Bare å følge sporene nå. Det begynte tydelig å mørkne, så jeg kjørte på det jeg orket og turte – under trærne var det lite snø og isete – og et stykke nede var det mye stein under isen, og ikke lettest å bevege seg raskt nedover i dårlig lys.

Ganske lettet nådde jeg ned til veien, og ruslet tilbake til bilen i det tusmørket for alvor nærmet seg. 1t 45 min. Neppe noen flere som går denne turen til fots på denne siden av jul i år!