Høy spenning på Skagastølsryggen (30.07.2006)

Sondre fylte 19 denne dagen, og presangen vi (Ole-Petter og Lars-Petter) ville gi ham var et forsøk på å klatre Halls hammer på Skagastølsryggen. Vanskelighetsgraden var 6, noe som burde gi ham en god utfordring, og som han gladelig tok i mot.

Lørdag kveld ankom vi Turtagrø. Vi fant en flott teltplass ved veien over til Årdal. Plassen var stor nok, flat – og uten busker, med gode fester for teltpluggene, nær veien og nær drikkevann, og best av alt; utsikt rett opp på Skagastølstindene. Kort sagt en fantastisk plass å campe på! (Omkring 25-30 meter NV for den første brua på veien mot Årdal. Ca kartref: 6819272N 436077Ø. NB! Er nok ikke mer enn 400 m fra hotellet.) På kvelden var det stort sett skyfritt rundt tindene, og varselet var godt for neste dag, men med tiltykning til regn på kvelden.

Nordre Skagastølstind
Vi startet selvsagt tidlig, kl 5 var vi i gang, bare for å se at minst to taulag var startet før oss (men disse gikk videre innover mot Bandet, skulle det vise seg). Dessverre hadde det nå lagt seg skyer rundt noen av toppene, men vi regnet med at disse ville forsvinne utpå formiddagen. Etter en time ganske frisk gange var vi ved Tindeklubbhytta, og svingte så vestover opp i ura til vann 1584. Her spiste vi frokost og fylte vannflaskene, for det ble nok ikke mange bekker fra nå av. Så begynte vi på den lange ura sørover, opp mot Nordre Skagastølstind.

Mot slutten bratnet det til, og vi var nysgjerrige på hva som lå i graderingen 1. Det var et klyveparti på kanskje 5 meter, men ikke særlig utsatt. Halv ni sto vi på toppen (2167) - etter 3,5 timer - og gledet oss umiddelbart til å ta fatt på klyvinga ned og deretter opp til Skagastølsnebbet. Skyene hadde trukket seg litt tilbake, så vi så toppen av Midtre bak Nebbet. Jeg visste at det mellom disse to toppene skulle ligge et dypt skar, V-skaret, der tauet nok kom til å bli tatt i bruk. Særlig gledet dette Lars-Petter. Min eldste sønn (11) slapp ikke helt unna bæring på denne turen, og måtte ta sekken med tauet – et nyinnkjøpt fullimpregnert 60-meters klatretau vi kjøpte billig i Chamonix/Frankrike. Sondre gikk faktisk og håpte på regn, slik at investeringen kom skikkelig til sin rett. (Han kunne ikke ane hvor oppfylt dette ønsket skulle bli.)

V-skaret
Det gikk noen meter ned fra Nordre, og vi fulgte den bratte kanten mot Styggedalsbreen. Stemningen var steget betraktelig, for vi likte luft under vingene. Mot vest var ikke ura brattere enn at jeg neste gang kanskje vil prøve å gå rett opp her som en variasjon.

Følelsen av å gå på en egg ble stadig tydeligere opp mot Skagastølsnebbet (2222), men nå kom dessverre skyene og innhyllet alt i fuktig kald skodde. Lite hadde vi trodd at dette skulle vare resten av turen! Heldigvis var foreløpig ikke sikten dårligere enn at vi på toppen av Nebbet tydelig kunne se klatreruta opp mot Berges stol. Det stemte helt klart med føreren; lettest først på venstre side (øst) av en hammer, deretter over på vestsiden av eggen opp til Berges stol. Videre opp til Midtre skulle det være grei toerklatring.

Så kløyv vi greit ned i V-skaret. Selv om fjellet var noe vått følte vi aldri behov for noen rappell, og dessuten gikk det mye raskere slik. Sondre var alt klatret opp ved siden av hammeren, men jeg ropte ”stans!” og beordret at tauet skulle fram – det fikk da være måte på.

Midtre Skagastølstind
Endelig skulle moroa begynne. Vi kløyv opp 5 meter og etablerte standplass. Sondre ble sendt i vei først, med klare instruksjoner om å velge letteste vei til neste standplass, som lå like over hammeren vi sto under. Det tok ikke lange tiden før han var oppe, og Lars-Petter kunne følge tauet ved hjelp av tauklemme. Han samlet også inn mellomforankringene. Jeg filmet de første meterne siden jeg ikke trengte å sikre nå – kjekt. Snart forsvant også han ut av syne, og jeg sto alene igjen i tåka. Det gikk ganske lang tid, men så var det da også Lars-Petters første skikkelige taulengde med klatring i høyfjellet, en ganske tøff debut i tåka.

Endelig var det min tur, og med sikring ovenfra var det bare å nyte taulengden, selv om jeg gjerne hadde unnvært tåka. De første meterne opp på venstresiden av hammeren var greie, men så var det tre meter der jeg var glad for svaskoene jeg hadde skiftet til. Det var gode bøttetak, men ganske loddrett og med et tåkelagt bunnløst sluk under meg. Aldri i livet om jeg hadde gått opp her uten tausikring! Tankene mine går ofte til pionerene i slike situasjoner, som gikk med tau rundt livet, og da særlig til førstemann på den tiden, som ikke måtte falle. Til forskjell fra pionerene visste jo vi nøyaktig hva som lå foran oss (med tanke på tekniske utfordringer, men ikke været…)

Hylla med standplass lå rett over hammeren, og var bred og fin. Et sett med slynger viste at vi var på rett sted. Etter den korte taulengden med 3+ var neste betraktelig lettere, men noe lengre. Først gikk vi noen greie metre opp og mot høyre side av eggen, toerklatring, før vi svingte opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen var noe mer utsatt, 2+. Berges stol var en overraskende stor horisontal brei flate, men eggen videre lå dekket i tåka. Mens Sondre ordnet med tauet ruslet jeg og Lars-Petter i forveien oppover. Det var grei toerklatring, relativt ueksponert, opp eggen til Midtre. Sondre tok oss snart igjen med tauet, men dette følte vi ikke behov for.

Det var en utrolig deilig følelse å komme opp på toppen (2284), for denne hadde lenge stått på ønskelista mi – bare synd utsikten var null. Vi satte oss ned og slappet litt av, før jeg kikket på veien videre. Jeg var litt forvirret i tåka, og fant ikke riktig eggen videre, før de andre to gjorde meg oppmerksom på at det var omtrent der vi hadde kommet opp! Jeg holdt på å ta opp kompasset for å sjekke, for dette har aldri hendt meg før, men det viste oss hvor fort det er å gjøre feil når man beveger seg i skyene.

Halls hammer
Eggen videre var ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse toerklatring – akkurat passe for oss. Det fantes ikke rester av snø, og vi følte ikke behov for tau. Uten å kunne se mer enn noen få meter framfor oss, føltes eggen ganske lang – og fra bilder visste jeg at det var et stykke å klyve.

Brått stoppet det opp med en 12-15 meters horisontal slett vegg, som jeg umiddelbart kjente igjen fra bilder: Halls hammer. Ikke rart dansken i sin tid regnet denne som ubestigelig. Vi satte i gang med å synge Happy birthday for Sondre, som smilte fornøyd og la om til svasko. Risset som ledet opp til toppen er gradert 6+, og var nå fuktig og rått. Sondre kom seg 4-5 meter opp, men hadde for store kamkiler i forhold til det loddrette risset. Han fikk derfor ikke sikret seg tilstrekkelig, og vi (jeg) brøt av etter tre kvarter. Jeg ville ikke ha noen skader her oppe!

Vesle Skagastølstind
I stedet rundet vi det noe luftige, men greie, hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp her virket det ganske vrient, men ved å traversere over et meget eksponert og utsatt sva, og deretter skrå oppover, virket det overkommelig. Jeg sikret nå Sondre, som i fjellstøvler hoppet over hele svaet til et brukbart tak på andre siden, og fant en rute opp. Lars-Petter fulgte, før tauet ble dratt inn, og det ble min tur. Jeg benyttet taustumpen festet i bolten over svaet, og holdt meg i denne mens jeg svingte meg over. Fysj, så ubehagelig og utsatt. Kunne dette virkelig være Patchells sva?

Videre noen meter opp på skrå var det ganske greit, anslagsvis 3+, men så kom et kinkig punkt kloss ved standplassen til Sondre, der jeg benyttet tauet ovenfra til hjelp. Her var det minst en ren firer, kanskje 4+, og jeg mistenker at vi ikke helt fant letteste veien opp. Mistanken styrkes ved at vi i stor grad beveget oss ganske på skrå hele tiden.

Et lite spørsmål er om vi virkelig krysset Patchells sva, hvilket jeg tror. Neste spørsmål er om vi ikke skulle traversert litt lenger før vi tok opp i en renne (3) som leder opp på eggen. Jeg tror vi skrådde fra Patchells sva og kom inn i toppen av denne treer-renna.

Vel oppe på eggen igjen, i tåkehavet, ante vi toppen av Vesle Skagastølstind. Samtidig begynte det så smått å duskregne, og vi hørte mystisk rumling. De andre mente det var lyden av ras, men i mitt stille tenkte jeg straks: Torden! Det var noe bratt toerklatring til toppen (2340), som ikke ble noen nytelse, for nå begynte det å blåse mer. Samtidig kom det et klart tordenbrak, ikke like ved, men likevel illevarslende. Hva skulle vi gjøre?

Mohns skar
Klokka var om lag to, og fra et tidligere besøk visste vi det tok 6-7 timer over Storen og tilbake til Turtagrø. Vi hadde brukt 9 timer hit, og var altså kommet noe over halvveis på vår tur. Vi bestemte oss for å peise på, og komme oss over Storen og ned på Bandet så fort som råd var.

Det er et fint, men noe utsatt, rappellfeste like ved toppen på Vesle, og vi visste fra tidligere om en bra standplass omtrent halvveis nede på eggen mot Mohns skard, så vi slang ut tauet. Vinden tok godt tak i det, og den ene halvdelen måtte jeg kaste ut på nytt, for å få det noenlunde i vertikal retning! Sondre la i vei ut som førstemann, og turens siste bilde ble tatt. Han fant lett standplassen og Lars-Petter fulgte på med en ekstra sikring. Han kom seg nesten ikke nedover på grunn av friksjonen. Dette var hans første virkelig luftige rappell, i sterk vind og tåke, og jeg var imponert over hvor kaldt og rolig han gikk ut i rappellen. Likevel måtte jeg mase litt på ham, for det kom flere tordenskrell, og jeg begynte å fryse der jeg sto på toppen og ventet.

Endelig kunne jeg høre at Sondre ropte at det var klart. Jeg ba ham sjekke at han klarte å dra ned tauet, for sist gang satte det seg fast akkurat her. Så svingte jeg meg ut i rappell, mens tåka blåste oppetter fjellveggen. Øverst var det tendens til ising og rim, og jeg var glad jeg kunne fire meg nedover akkurat her! Det ville ikke vært mye moro med 3-4er-klatring under disse forholdene.

Det var en flott standplass halvveis bak en solid stor stein, men å komme ut i ny rappell her var ganske utsatt. Likevel gikk det greit ned, og mens Sondre dro ned - og samlet sammen - tauet, gikk jeg og Lars-Petter i forveien. Det var enkel klyving og etter hvert vanlig gange i Mohns skar. Kanskje like greit at Lars-Petter ikke så hva vi var på vei opp? Jeg visste at nordøsteggen på Storen ser fryktinngytende ut herfra i klarvær.

Over Storen i et forrykende uvær
Det var nesten underlig, men akkurat på vei opp fra Mohns skar, der det sist gang (for et år siden) begynte å regne, startet det også denne gangen for alvor! Det var grei toerklyving oppover, og egentlig ikke så veldig utsatt, men tordenbrakene smalt rett som det var nå, mye nærmere. Jeg begynte å nøle: Skulle vi ikke vente? Å krysse Norges tredje høyeste punkt i tordenvær var vel neppe lurt? Men hva var alternativet? Nå gikk regnet over i hagl og pisket ned – og det var ingen opplagte steder å søke tilflukt her. Dette var intet blivende sted, og vi bestemte oss for å fortsette.

Dette uværet var ikke meldt, og jeg hadde mistanke om at det var forbigående. Likevel var det lite moro å klyve oppover Storen under slike forhold, og Sondre - som gikk først - festet tau på Lars-Petter. Det roet en engstelig far lite grann. Fjellet var nå blitt merkbart sleipere og glattere, men heldigvis gikk regnet over til lett nedbør ganske fort. Etter hvert stilnet også tordenbrakene noe av, og vi kom oss greit helt opp.

På det første toppunktet sa Sondre at han hørte en merkelig summing i ørene. Lars-Petter sa så at han hørte det samme. Vi gikk straks ned og litt til høyre for dette toppunktet. Det var helt tydelig: Når Sondre stakk hodet opp over en viss høyde på toppen, startet summingen. Det måtte ha noe med tordenværet å gjøre, og vi krøp lavt videre over en hammer, der det var godt med en hjelpende hånd ovenfra fra Sondre på grunn av det glatte fjellet.

Selve toppen (2405) var det korteste toppbesøket jeg noensinne har hatt, men vi gratulerte Lars-Petter med innsatsen og hastet videre. For tredje gang opplevde jeg å stå på Storen uten utsikt. Kamera ble ikke engang vurdert tatt opp i uværet. Vi ville ned – fort ned. Heldigvis er ikke svaet helt på toppen så glatt, og vi listet oss greit ned i toppskaret. Videre var vi litt usikre på retningen, særlig siden helikopterslynga var fjernet, og vi rettet en syrlig stor takk til alle ivrige naturvernere eller hva de nå er…

Det begynte å regne mer igjen, og jeg listet meg på katteføtter nedover så langt jeg kunne i tåka. Her var det et rappellfeste, ja, men var det rett? I et lite øyeblikk gled noe av skyene bort, og jeg så rett ned på det som måtte være Hjørnet. Det kunne umulig være stort mer enn 30 meter ned her, og vi kastet ut tauet og sendte Sondre ned. Han nådde fram - akkurat! Det regnet jevnt og trutt nå, og fjellet var såpeglatt. Takk og lov for at det var nedover vi skulle! Et 60-meters tau holdt altså ned fra toppen.

Ikke ferdig med spenningen
Snart var vi i godt driv og i lett regn nedover steinrøysa på Storens sørflanke. Jeg visste det ventet mer spenning på glatte sva lenger ned, men nøt å ha fjellstøvler på beina igjen og ur under føttene. Selv om jeg visste hovedretningen; at man stort sett skal holde mye mot vest, kom vi et lite øyeblikk bort fra vardingen og ut på noen glatte sva. Heldigvis så vi at tråkket tydelig gikk diagonalt 15 m under oss. Vi ville prøve å følge et hjørne langs dette svaet ned, men det rant en liten bekk her og det var styggelig vått og glatt overalt. Vi delvis akte oss noen få meter ned, da det satte inn en voldsom regnbyge igjen, og nye tordenskrell viste med overdøvende styrke at uværet slett ikke var over.

Jeg var ikke lenger så engstelig med tanke på lyn, men så brått et nytt faremoment: Bekkene vokste umiddelbart, og løsgrus og småstein kom sprettende nedover. Selv mellom beina mine kom det sigende grus og stein. Snart kom det stein i ett sett, og vi kløv raskt noen meter oppover, innunder en lav hammer. Her var det egentlig plass til oss alle tre, men to vannsig var blitt til bekker som slett ikke var så deilige å få i nakken. Vi plasserte Lars-Petter innerst, og mens vi omgrupperte slik traff en stein Sondre i skulderen så han merket det skikkelig. Jeg fikk flere treff både i ryggsekken og i hjelmen. Det ble til at jeg sto ytterst på vakt og skottet oppover, og ropte når det kom steiner i vår retning, slik at vi klemte oss sammen under hammeren (og bekken) bare når det trengtes.

Det sprutet ned nå, og lyden av rennende vann ble helt overdøvende, mens steiner og grus haglet nedover fjellsida. Det lynte og braket og blinket, og det var overhodet ikke noe trivelig sted å være. Vi hadde imidlertid ingen valg, da enhver bevegelse utenfor vårt lille skjul ville vært den reneste gamblingen med liv og helse. Jeg var svært glad for at jeg ikke hadde tatt av hjelmen etter forrige rappell, for jeg fikk totalt minst 4 småstein som traff den skikkelig, i tillegg til de som traff sekken eller snittet meg.

Etter snaut 10 minutter roet regnet seg noe, og steinsprangene avtok i hyppighet. Vi akte nærmest på rumpa nedover langs bekken, og jeg glapp taket de siste 2-3 metrene – det gikk heldigvis ganske bra. Så var vi igjen i rask gange langs vardinga, inntil Svaene. Her var det fram med tauet igjen, og en rappell på glatt underlag. Heldigvis stoppet regnet nå, skjønt vi alle var dyvåte.

Videre fulgte vi vardinga, som tidvis var reine labyrinten, og traverserer ganske mye i sørsida. Nøkkelen er å holde mot vest, tidvis helt ut mot stupet ned til Skarstølsbreen. Det var virkelig en lettelse å komme ned på Bandet, og ny lettelse over at det var enkelt å komme inn på breen her. En dyp sprekk etter 20-30 meter var ikke bredere enn at man kunne hoppe over, eventuelt omgå denne.

Vi småløp videre på snøen, før denne gikk over til blåis. Da ble det brått slutt på løpinga, for både Sondre og Lars-Petter falt og slo seg. Vannet som rislet oppå gjorde isen såpeglatt, og vi måtte liste oss steg for steg den siste halvdelen av breen. Det tok sin tid, så stegjern anbefales fra nå av og ut sesongen!

Klokka 20.30 var vi tilbake ved Turtagrø, etter 15,5 timer på tur. Jeg var glad for at det gikk bra med oss alle sammen, for det hadde vært kritisk flere ganger. Likevel frister turen til gjentakelse, men da i skikkelig godvær!