I tåka til Halti (24.07.2009)

Fredag 24.juli:

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Tok av fra E6 i Kåfjord/Birtavarre, og kjørte så inn Kåfjorddalen – etter hvert på grus. Ingen bomvei, men etter om lag 2 mil svingte veien brått til venstre, skiltet "Halti 6 km" på et treskilt, og veien ble markert dårligere - faktisk så dårlig at det til tider var så vidt vi turte prøve oss i vår lille Toyota Yaris – men det gikk heldigvis bra. Nær 50 minutter hadde vi brukt fra E6 til vi kunne parkere på ca 750 meters høyde inne ved innsjøen Guolasjavri.

Vi ville plukke med oss kommunetoppen i Nordreisa, Raisduottarhaldi, før Finlands høyeste, så vi gikk rett sørover og snart ganske bratt opp løs steinur i sørøstlig retning. Her lå en klissvåt beige caps, som jeg plukket med meg i et innfall (og har brukt i flere år siden!) Nå gikk vi inn i skydekket, og gps-en var uunnværlig. Det var våt og fuktig ur hele veien, men ikke så løst, heldigvis. Det blåste friskt hele tiden, og vi fulgte ryggen noenlunde til topps. Varde og bok her, men altså null utsikt. Det var synd, for dette er visst høyeste punkt regnet til Finnmarksvidda, og ville sikkert gitt stor utsikt.

Finlands høyeste

© Ole-Petter Andersen

Så gikk vi rett sørover, og fikk vinden rett i fjeset. Vi kom snart til den gule varden for finskegrensa, som vi fulgte noen hundre meter mot sørvest. Stakkars finnene har ikke det absolutte toppunktet på denne høyden engang som sitt høyeste fjell! Vi fant varden på rett gps-referanse, og hadde brukt snaut 2,5 t hit totalt. Fortsatt null utsikt og sterk vind, men bok i en boks på stang. Vi skrev oss inn som nr 95-tusen-og-noe! Jammen hadde det vært 3-4 finner før oss på toppen i dag også!

Returen ville vi prøve å gjøre litt annerledes, for om mulig å unngå så mye steinur. Vi holdt NNV et par hundre meter i tåka, før vi fulgte bekken som renner i vestlig retning. Her var store fine snøfelter å rusle nedover på, til rundt 1100-meterskoten. Da var det til gjengjeld også lettere terreng å gå i, og vi kjørte på i NV-lig retning, forbi vannet på ca 940 meter på høyre (øst) side, og fulgte bekken/elva Lagosjohka et stykke ned et gjel, på digre snøfonner. På ca. 880 høydemeter klatret vi ut/opp fra gjelet mot øst (artig!), og gikk i NØ-lig retning tilbake til p-plassen.

Kamikaze-mygg
Underveis her klarnet det opp, vinden avtok, og myggen tiltok! Disse blodtørstige krypa hadde gener som kunne gjort dem til utmerkete kamikaze-flygere, der de satte seg direkte i ansiktet, på nesa, på øyelokket, på hånda, på leppene, eller overalt hvor det var bar hud! En og to og tre slike klarer man greit å hanskes med, dvs slå ihjel, men i titall blir det verre! Oppskriften var å pakke seg inn, puste ut på høydedrag underveis, der det var litt vind, og komme seg ned i en fei.

Totalt 4,5 timer på tur, med en kort matpause underveis.

Med tanke på myggens aggressivitet og mengde her oppe, var det kanskje ikke så dumt å gå opp i sterk vind? Men tåka kunne vi gjerne ha vært foruten…

Vår rute til Finlands nasjonstopp. Returen på snø var ikke noe dumt valg, og en fin variasjon.