Tidvis vindstille mot Blægja i Askvoll - en storslått skitur (16.03.2016)

Panorama fra toppen av Blægja:

Den siste hele dagen i godværsperioden blinket jeg meg ut en kommunetopp som antageligvis hadde mobil-dekning! Første gang det har vært et kriterium, men det var fordi jeg skulle ha en telefon-konsultasjon med migrenespesialisten min kl 12.30. (Den ble gjennomført helt greit, mens jeg satt i sola på omtrent 1000 meter og nøt godværet!)

I Bygstad (SV for toppen) stakk jeg innom en butikk på morgenen, for å spørre om riktig sted å starte på. Det hadde vært kul umulig å finne info om dette på peakbook og på nettet. Jeg fikk svar fra butikksjefen, som var godt kjent med skigåing i området; følg skiltinga mot Storehesten (Kvamshesten 1209m) så langt du kommer med bilen.

Jeg passerte etter hvert en manuell bom, og kjørte et par svinger til, før veien stoppet, og helt riktig: En drøss skitråkk fulgte skogsveien innover og oppover – og snart var jeg i gang med halvfeller under skia. Det var bare sånn passe hardt i snøen, og sola varmet allerede godt, så jeg var spent på forholdene opp til Kvamsskaret, som skal være nøkkelen til Blægja vinterstid fra sørvest.

Kom med tiden inn på en rødmerket sti, og en utrolig kronglet kort passasje opp en liten bratt skrent, før det bar opp og bort til skaret i tidvis ganske råtten snø. Bare ante hvordan det kom til å bli her på returen, men valgte å fokusere på å nyte knallværet i stedet. Hadde det vært knallhard skare, ville jeg hatt bruk for stegjerna mine i sekken opp dette skaret, men i dag var det helt uproblematisk. I ettertid ser jeg at jeg tok opp for tidlig, og at Kvamsskaret ligger enda 500 m lenger mot nordøst.

Kom snart i skyggen av det lekre Kvamshesten, og tok av skiene og gikk på beina opp et isete parti her, før det flatet ut innover mot vest. Nå tok jeg meg en pause på 45 min, og gjennomførte blant annet telefonsamtalen. Observerte dagens eneste skiløper, som ikke så meg, og som forsvant opp på Kvamshesten.

Nå ble det drygt og noe kjedelig innen jeg kom opp på ryggen, og fikk litt utsikt. Først bar det over Heilevangsstaurane (1231m) og siden over en høyde til, før Blægja ventet.

Trodde en tid selve toppen måtte ligge bak den svære kuppelen, da jeg ikke kunne se noen «utsatt passasje», som jeg hadde lest om på veien opp til Blægja. Dette var merkelig, men snart dukket det opp: Jernstenger stakk så vidt opp av snøen, sikkert for å vise hvor man skal gå når snøen danner svære overhengende skavler mot nord-stupet. Under dagens forhold helt uproblematisk, men hadde det vært is, ville stegjern og kanskje også isøks vært nyttig her.

I den siste motbakken opp til Blægja kjente jeg meg litt sliten, så det var deilig å komme opp etter rundt 5,5 timer. Det blåste svakt, og underveis hadde det vært helt vindstille flere steder. Og dette fjellet som er kjent for å være et vindfullt sted! Flott utsikt med hav og hvitkledte fjell!

Returen til det jeg altså trodde var Kvamsskaret gikk ganske kjapt, men så ble det tungt og vanskelig i utrolig råtten snø, inntil jeg kom helt ned på skogsveien igjen. Nå gikk det lettere tilbake til bilen. En alle tiders flott dag og tur, men Kvamshesten kunne jeg tenke meg å besøke sommerstid!