Solrunde på Spåtind + bindingskluss (22.02.2016)

Flott vær og nypreppa løyper i dag. Min femte tur til Spåtind, men første gang på langrennsski ski fra Lenningen-siden. Hadde med skifeller til brattbakkene opp mot toppen; ikke mange steder det kjøres opp løyper i Valdres med slike lange og heftige motbakker. Problemet var at høyre binding ikke ville gi slipp på skiskoen! Selv med omtrent 85 kg trykk på staven, ville den slasken ikke gi etter i det hele tatt. Vel, da ble det skifelle kun på venstre ski!

Ulempen, skulle det vise seg, var en merkelig gange, og når de uvante bevegelsene ble repetert nok ganger ga det selvsagt med tiden et gangsår jeg nok skal få slite med noen dager framover. Så kom jeg på den briljante ideen: Jeg bytter ski, slik at belastningen utjevnes! Stoppet opp og gledet meg over ideen, da jeg kom på at støvelen satt fast. Kinkig med høyre støvel på venstre fot, og visa versa.... :(

Nådde toppen på snaue to timer, og fikk en herlig utsikt:

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Det blåste litt, så jeg kjørte noe nedover, og la inn en omvei om Lenningen, og fant en solfylt helling noenlunde i le. Støvelen ble værende på skia, og foten ble puttet i sekken. Noe upraktisk når jeg trengte noe i sekken, selvsagt, da mine egenskaper som slangemenneske neppe vekker noen form for applaus. Men hadde folk passert, hadde de kanskje undret seg over nye norske skitradisjoner?

© Ole-Petter Andersen

Vurderte å helle varm sjampanjesaft på bindingen, for å få løs støvelen, men ble brått betenkt: Hva om det etterpå dannes ny is inni der? Å ikke få støvelen til å sitte på skia igjen, ville gi en svært komplisert retur. Riktignok kunne jeg da sett fram til sjampanje-slush i bilen hjem, og supe litt fra bindingen, men nei. Jeg lot tanken være.

Skiløyper hele veien. Etter hvert en del folk ute i sporene i dag.