Cerro Nicolas - min verste tur i Spania til nå (30.11.2015)

Etter en liten og middelmådig tur på formiddagen, syntes jeg Cerro Nicolas virket som et lett og fristende mål. Men det jeg ikke visste var at det var den litt lavere sørtoppen jeg hadde gått og beskuet fra dalen:

© Ole-Petter Andersen

Igjen var wikiloc.com min kilde, men det var bare ett eneste gps-track å laste ned til denne toppen - og det burde vakt min mistanke...

Jeg hadde fylt opp den lille sekken med drikke fra bilen igjen, men sleit med å finne stistart, enda jeg hadde gps-track å gå etter. Noen djevelske slyngplanter med digre torner hang forræderrisk ned fra busker og trær i starten, og de var nesten uråd å rive over. Jeg brukte stavene som kutteredskap, men disse stikkende plantene var som reineste ståltråden. Heldigvis varte de ikke lenge, men stien var bare for et dyretråkk å regne, og svært, svært tilgrodd med alle mulige planter som alle hadde ett eneste formål: Å stoppe meg! Selv om jeg hadde langbukser, så var disse for tynne til å verne meg tilstrekkelig mot svineriet. Her burde jeg ha snudd, men fortsatte på bare trass opp lia.

Det gikk smått, og selv om jeg tok alle forsiktighets-hensyn ble det stikk på stikk, spesielt under hoftehøyde. Verre var det at tråkket åpenbart ikke ledet opp mot den tøffe knatten jeg egentlig ville opp til. Oppe på ryggen var det helt klart for meg; å komme seg bort til den tøffe knatten krevde enten en krattrydder, eller langt mer solide benklær.

Det var derfor begrenset toppglede å spore da høyeste punkt ble inntatt, og samtidig så jeg en flott sti gå opp i terrenget i vest, og tøffe knatter der borte ved Sierra Blanca. I stedet gikk jeg altså her og brøytet vei i tornebusker og alskens penetrerende nåler forankret i et solid utvalg av kaktusplanter og stikkende kratt. Tåpelig valg, Andersen!

© Ole-Petter Andersen

Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg øynet mulighet for en tur til i dag, om jeg bare kom meg kjapt ned. I iveren på vei ned mistet jeg sporet mitt fra turen opp, og gikk meg fast i et kratt. Jeg gadd ikke gå opp igjen, og bestemte meg for å brøyte meg vei ned til gps-sporet bare 10-20 meter lenger nede. Ved å tråkke fanteriet ned ovenfra, var det mulig å ta seg fram, og stavene var til uvurderlig hjelp: Hadde jeg kommet ut av balanse her, og falt framover, ville jeg blitt balsamert til piggsvin på et øyeblikk. Det var en ytterst frastøtende tanke, som opprettholdt sterkt fokus på det jeg drev med.

Det ble med denne ene rå krattkrigen, for jeg gjorde det ikke igjen seinere. Derimot kom jeg på tanken om at noen av plantene kanskje sprøytet noen farlige stoffer inn i meg. Ufarlige i små doser, men nå som det stakk overalt på beina helt opp til hoftene, ble det i sum en viss mengde. Jeg svei egentlig overalt på beina, og bare tankene om noe giftig ga meg tilløp til kvalme. Jeg stoppet nå brått i en liten lysning, og trakk opp buksebeina. Var det spor etter hevelser? Jeg gransket beina nøye, men nei; jeg så bare en mengde røde små punkter. Men jeg blødde fra et stikk i underarmen, som var bar. Jeg blåste tankespinnet bort, og fortsatte bestemt videre ned.

© Ole-Petter Andersen

Vel nede etter en drøy time på tur, følte jeg virkelig denne timen som noe av det mest bortkasta de siste tre ukene, ja, selvplaging i en morbid form var det jeg hadde drevet med. Jeg fylte på med nye drikkeflasker i bilen, og la umiddelbart ut på dagens tredje og siste tur, bare for å glemme Cerro Nicolas.

Ligg unna krattet her! Turen frarådes!