Kremtopp med is - Dronningkrona ved Sunndalsøra (18.03.2015)

Den som vil bestige Dronningkrona, må belage seg på å overvinne 1600 høydemeter - i noe som må kunne kalles en av Norges lengste motbakker. Derfor hadde jeg sørget for en "hviledag" i forkant, men også påvente av mindre vind og skyfri himmel. Det siste hadde yr.no lovt fra cirka kl 12.

© Ole-Petter Andersen

Derfor hadde jeg slett ikke hastverk da jeg satte av sted kl 9 fra Sanden Parkeringsplass. Den første halvtimen gikk i ganske tett skog, men jeg klarte å finne en noenlunde passende rute stort sett på snø - og prøvde ikke å tenke på returen her. Etter 1 t var de 400 høydemeterne i skog i praksis over, og jeg gledet meg samtidig over noe mindre stigning. Helfeller var et "must" i dag.

Det var tegn til opplett, så jeg tok en la-a-ang rastepause i le for vinden bak en stor stein oppe på rundt 800 m. Det var også kjekt å dele opp den heftige motbakken i litt mindre deler.

Noe bekymret for isen
Ruta svinger gradvis mot øst opp flanken på Sandvikhaugen, men det ble mer og mer is - samtidig som det bratteste partiet var i øverste delen. Etter hvert ble jeg bekymret for en eventuell utglidning, da "unnarennet" utgjorde 3-400 høydemeter ispedd noen steiner som stakk opp hist og her i isflanken. Et sted glapp stålkantene, og jeg kom så vidt på gli - en ubehagelig påminnelse om loven om manglende friksjon kombinert med tyngdekraftens virkning. Jeg klarte ikke å snu i bratta, men gikk baklengs noen meter ned til en stein, der jeg forsiktig tok ski og staver av, og fant fram stegjerna. Jeg voktet meg omhyggelig for at ikke noe skulle komme på glid her; da det ville bli en lang rusletur for eventuelt å hente det igjen. Så gikk det greit oppover, med skia i hendene og stavene hengende etter håndledda.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Oppe på ryggen skiftet jeg til ski og helfeller igjen, og jammen ble det opplett i været akkurat nå - deilig. Men føret var krevende; knallhard is rett som det var. Derfor var jeg spent på siste bratta opp til toppen.

Etter 5,5 timer - en halv time over "normert tid" - var jeg endelig oppe. Herlig utsikt og mange nye turmål ble definert. Her er utsikten mot Kongskrona:

© Ole-Petter Andersen

Her er et videopanorama fra toppen - men været var slett ikke så bra som spådd:

Mens jeg var på toppen forsvant snart sola igjen, og dette var ikke så bra vær som jeg hadde forventet ut fra værmeldingene i dag - litt skuffende. Skrev meg inn i toppboka i kassa, og så at svært mange hadde vært på toppen de siste dagene.

Returen ble krevende, da lyset ble helt flatt og alle konturer ble visket ut. Dermed var det uråd å se isfeltene - hvor man brått fikk fart. Over Søre Sandvikhaugen holdt jeg på å gå ned på helt feil side, og ble reddet av et blikk på gps-sporet mitt. Skiftet nå til stegjern igjen, og gikk ned mye av flanken. Møtte 3 karer på vei opp med rando-utstyr, og seinere 3 randojenter. (Ingen av dem nådde visst toppen.) Nå skyet det for alvor til, og det var antydning til snø/regn i lufta. Jeg skiftet så til ski igjen, og krysset meg ved et uendelig antall svinger nedover på det skarpe føret. Det var så god glid at jeg nesten lurte på om jeg egentlig kom meg nedover?

Tok en annen variant ned gjennom skogen; under høyspentlinjene (400 hm ble gjort til fots). Et par krevende partier med hogstfelt under linjene, og felte trær i alle retninger, og ganske bratt. De krevende partiene er lengst nede. Tilbake i dalbunnen, kunne jeg følge snøen i kanten av veien, og beholdt derfor skiene på helt til bilen.

Jeg er jammen usikker på om jeg vil anbefale høyspenttraseen eller skogen - både opp og ned... Randofolket mente høyspent-valget var bedre på vei ned. (Jeg snakket med ei trønderjente som satt i bilen nede på p-plassen. Hun hadde snudd på 1100 meter, og hadde mobil-kontakt med de andre.)

(Gps-en gikk strømtom på toppen, men jeg oppdaget det ganske snart og fikk skiftet batterier. Det forklarer det merkelige gps-sporet på vei ned fra toppvarden.)