Vindfullt på Djuptjernkampen (20.02.2015)

© Ole-Petter Andersen

Fulgte oppkjørte løyper mot vest i pent og relativt varmt vinterferievær fra Lenningen, og hadde sagt til meg selv at jeg skulle passe meg for å havne i det sørligste skisporet. Og hva skjedde? Akkurat, jeg kom godt på vei i det sørligste skisporet! Svingte da rett nord og gjennom et ikke altfor tett bjørkekratt, heldigvis, før jeg kom inn på det rette skisporet, som runder Greteknatten i vest, før det går nordover.

Tok så av fra sporet, la på kortfeller, tok en matbit i sola, og fulgte delvis et scooterspor i retning toppen. Det var ofte like greit å gå utenom sporet, da det var hard skare og relativt isete. Ved Nedre Djuptjernet la jeg om til helfeller, og nå kjente jeg den varsla vinden for alvor - heldigvis i ryggen foreløpig.

Å runde øst for toppen og etter hvert ta seg opp, ble litt ubehagelig, da det var bratt og panseris. Jeg stolte på balansen og stålkantene, men vinden var litt uberegnelig og turbulent her, og jeg ville nødig komme på glid. Lettelsen var derfor stor da jeg var vel oppe i nordflanken; mindre bratt/utsatt og i le for vinden.

Etter ca 2,5 t var jeg oppe - og vinden rusket skikkelig, ja! Tok et kjapt bilde, og prøvde å åpne postkassa ved varden, men den var frosset fast.

© Ole-Petter Andersen

Valgte en smartere rute ned, som likevel bød på noen problemer: En diger reinsdyrflokk må ha tråkket opp hele vestflanken, og det var svært utfordrende å skli nedover. På grunn av vinden, og fordi jeg hadde avtalt tur med Morten H. i morgen, droppet jeg å plukke med meg noen flere topper i dag.

Snart var jeg tilbake i skisporet, og smurte godt med blå Swix igjen. Et scooterspor over vannet ga meg en liten snarvei i forhold til skiløypa, så jeg var tilbake ved bilen etter akkurat 4 timer på tur.