Spåtind - alle gode ting er tre (14.02.2015)

© Ole-Petter Andersen

Spåtind var en av de toppene jeg i ett år har snakket med morsor (Morten Vilbo Sørum) om, og som jeg kunne tenke meg å besøke igjen. Jeg hadde aldri gått dit på ski, og heller ikke fra SØ. Den var også faktisk eneste topp i Valdres jeg har besøkt to ganger UTEN å ha hatt noen som helst utsikt - sist for nøyaktig 4 måneder siden. Denne dagen var det imidlertid varslet vindstille og skyfritt, og Morten fikk reorganisert helgeplanene litt, og møtte meg på Dokka.

Sammen kjørte vi - under meget toppsamler-snakk - til Hugulia p-plass, der Morten generøst betalte p-avgifta på 30 kr, før vi blåswixa langrennsskia og starta på fiskebeins-motene. Etter hvert satte Morten opp et tempo som lå en tanke over min komfort-sone, med tanke på at det kunne bli en lang dag. Så viste det seg da også at han hadde trodd dette var en liten svipptur på 5 km til topps. I luftlinja, ja, Morten! Men skispora følger sjelden luftlinja til toppen av et fjell, med unntak av skitrekk. 10,7 km målte jeg ruta vår til topps.

Brå smerte
Underveis, midt i et kraftig stavtak, smalt det i den høyre skulderen min, og jeg gikk ned i knestående av smerte. Hva i alle dager var dette? Armen var helt lamma, og det gjorde gresselig vondt på utsiden av overarmen. Etter noen minutter avtok smerten helt, så vi fortsatte greit, og jeg var bare litt nummen en times tid. Det var akkurat som om en liten spent muskel plutselig hadde sklidd litt til side...???

© Ole-Petter Andersen

Det ble mye fiskebeinsgange, og jeg merket at jeg var for godt vant med å bruke skifeller, for dette var uvant. Vi nådde toppen etter 2:20, og tok en god pause i sola sammen med et dusin andre skiturister. Varmen smelta så vidt snøen på skiene mine nå, så dette bærer bud om varmere tider heldigvis. Sjekka postkassa på toppen, og akkurat som ved besøket mitt i oktober 2007 og 14. oktober 2014 lå det INGEN bok i kassa. Men det kommer vel i orden nå, antar jeg? (Ref mortenh (Morten Helgesen) og DNT Valdres' utfordring om å besøke alle Valdres' kommunetopper i løpet av året.)

© Ole-Petter Andersen

Morten hadde begrenset med mat og skift, så vi forlot nok toppen litt tidligere enn jeg ellers ville ha gjort i slikt knallvær; vindstille og skyfritt. Vi valgte en nordøstlig og lengre retur, da vi hadde blitt fortalt at det der skulle være mindre bratte bakker. Likevel startet det umiddelbart med et styggbratt nedrenn, der jeg med skulderen min friskt i minne, valgte å rusle ned på beina. Hadde vi nå bare fortsatt det sporet vi begynte på - og som jeg hadde plottet inn i form av veipunkter på in gps, så hadde vi kjapt kommet tilbake til start, men begge stoppet, gikk litt tilbake, og valgte en enda mer nordøstlig variant.

Omvei på omveien
Det ble flere bratte bakker, og jeg kjente at jeg var livredd for skulderen min, og tok det meget pent. Så flatet terrenget ut, og vi suste behagelig og passe fort nedover i gode spor. Med et dukket opp et sporkryss uten skilt, som gikk 150 grader mot vår fartsretning. Jeg hadde en vag anelse om at vi burde tatt av her, og Morten var også inne på tanken. Jeg hadde skikart på mobilen bak i sekken, og gps-en i lomma, og kunne ha sjekket. Så hva gjorde vi? Jo da, vi lot være så sjekke noe som helst og suste lett og lykkelig ned og videre i fartsretningen. Denne genistreken ga oss en omvei på rundt en time - i det vi fulgte sporene ned i retning (skiltet) Slåtten.

Sola blei etter hvert lav, og Morten var en liten tid ikke helt begeistret for denne omveien. Han skulle jo også kjøre over to timer hjem. Men terrenget var lett og været vakkert, så vi klokket inn på snaut 5t tilbake ved bilen, og drøyt 29 km rikere.
Takk for hyggelig og minneverdig tur, Morten!

I skispor den hele vei. De siste 2,5 km har gps-en skrudd seg av - batteritomt.