Spåtind i snø, vind, tåke og null sikt! (14.10.2014)

Etter oppvarminga i Etnedal med krattkrig opp på Liaberget, måtte jeg ha en større opptur. Det var varslet opplett, og et videopanorama fra Spåtind kunne vært trivelig - tenkte optimisten i meg...

Allerede på veien opp mot Lenningen begynte pessimisten i meg å preke; yr tar feil; for regnet dusjet frontruta og skyene lå tungt over toppen. En god del snø kunne jeg også ane lå oppi høyden. Jeg holdt på å snu og gjøre vendereis til peisekroken hjemme, da sola forrædersk lyste opp et øyeblikk, og ga optimisten i meg ny tro på opplettet som var varslet.

Parkerte ved skiltet som viste "Spåtind 6.2 km 1414 m" og la i vei i gløtt av sol. Det varte 2,5 minutter. Pessimisten sa: Snu, dette går i dass. Optimisten sa: Det er fortsatt sikt.

På rundt 1100 meter ble det sammenhengende snødekke og tyngre å gå. En grå vegg kom imot meg fra øst, sammen med noen vindkast. Vindjakka måtte på, og lua. Pessimisten sa: Snu, dette går definitivt i dass. Optimisten sa: Det er fortsatt mulig å ane stien og noen tråkk i snøen her og der. Og du har alt kommet nær halvveis til toppen!

På rundt 1300 meter ble alt hvitt, men nå var det så kort igjen at pessimisten ikke slapp til. Ved en tilfeldighet støtte jeg på noen rødmerka steiner, men ellers fulgte jeg stien på gps-en. Tror likevel jeg holdt stien sånn noenlunde til topps. Tårnet så jeg ikke før jeg var 30 m unna, og heldigvis var hytta åpen, så jeg kunne spise og drikke litt inni denne. Ca 2 t opp. Kjente det litt i beina nå, og det må være at det var uvant å tråkke så mye i snøen.

Så stakk jeg oppom toppvarden, hvor en sikteskive sto like ved. Jeg var helt retningsvill i hvit-tåka.

© Ole-Petter Andersen

I postkassa ved hytta var det heller ikke denne gangen noen bok. Forrige gang (oktober 2007 - da jeg nettopp hadde startet å samle på kommunetoppene i Valdres) hadde jeg heller ikke sikt! Så jeg må vel opp igjen enda en gang...

Durte på i egne fotspor tilbake igjen, og lurte oppriktig på hvorfor jeg egentlig drev med dette, også til en topp jeg hadde vært på tidligere. Dessuten ryker snart mitt image om godværsvillmann, da det har blitt mange turer i det siste i regelrett dårlig vær. Hva står jeg igjen med da? Jo; kun villmann...

3:15 på tur. Dette var en klart kortere rute enn den jeg fulgte i 2007, som startet ved Lenningen.

Fulgte rødmerka sti så og si helt til topps - tror jeg...