Endelig fjellkonge på Juratinden! (28.08.2014)

Endelig ble det meldt knallvær i Romsdalen, og et av årets store mål kunne realiseres; topptur til Juratinden sammen med Jan-Petter, som kunne ta seg fri denne torsdagen. For min del var det en liten ulempe at jeg hadde en lang fjelltur i beina fra dagen i forveien, og at det var blitt midnatt innen jeg nådde Romsdalen, men vi løste det slik at Jan-Petter bar alt klatreutstyret. Slik fikk jeg en litt lettere reise oppover i ura. Jan-Petter hadde årskort på bomveien inn i dalen her, så jeg kjørte med han! De flotte Morgedalstindene dukket opp, og Jan-Petter snakket varmt om dem. Han bor jammen flott til, med sentrum i Isfjorden. Sekkene var i praksis ferdigpakket, så vi kunne straks legge i vei. Jeg forlangte å få gå først, slik at tempoet ble holdt litt nede. Når det er sagt, så var motivasjonen min enorm for denne toppen, og jeg ville ha krabbet opp om det skulle blitt nødvendig.

© Ole-Petter Andersen

Praten gikk løst og etter en times tid forsvant krattet rundt oss, og vi begynte å få utsikt samtidig som vi kom ut av skyggen, og fikk en varmende høstsol i ansiktene – herlig. Vi fulgte merket t-sti, som var ganske lettgått til 600 høydemeter. Her tok vi en god pause (nord for Jurafjellet), der stien delte seg ved en bekk. Ved å ta t-stien nordover her kommer man inn til Svartvassbu. Vi fulgte t-stien videre østover, og fikk nå noen reale motbakker og tiltakende ur og løsgods. På rundt 750 hm burde vi holdt sørøstover og opp den brede ryggen, men jeg hadde foreløpig ikke oppdaget at det sporet jeg hadde lasta ned var for sørryggen på Juratind – og ikke nordryggen!

© Ole-Petter Andersen

Nordryggen
Vi mista rødmerkinga en liten stund, men det gjorde visst lite i terrenget her oppe; stein og atter stein, avløst av noen sva her og der. Nede i øst lå sørgelige rester av en liten bre, og vannet fra dammen nedenfor denne hadde vi ikke våget å drikke. Vi leita derfor etter en «renere kilde», og Jan-Petter fant plutselig et herlig basseng på gps 32 V 451549 6938880 i 1170 meters høyde. Nydelig og kaldt vann, og en rett vinkel i den ene bassengkanten, som om det skulle vært konstruert av mennesker, og med Juratindens vanvittige herlige profil i bakgrunnen; en ypperlig pauseplass hvor vi lesket strupene og fylte flaskene til randen.

© Ole-Petter Andersen

Isbreen som nå fulgte i Hoemskaret (inntegnet på kartet mitt i alle fall), har forsvunnet, og fjellet var her mer «rensket» eller vasket for stein, og ganske lettgått – som svaberga ved kysten.

© Ole-Petter Andersen

Men jeg undret meg på når vi egentlig skulle ta av til nordryggen, og gransket gps-sporet mer inngående. Nei og nei, jeg hadde lasta ned sporet for sørryggen! Det krysset breen og gikk åpenbart opp til toppen fra «feil side». Vi la omgående om på kursen, mot vest nå, og fikk en massiv løs og ufyselig steinur å krysse, før vi kom opp på nordryggen like innunder bratta. Her var det også enkelte spor etter mennesker. Etter hvert nådde vi et ganske bratt punkt, og kløv opp noe på vestsida. En gul trekant kunne kanskje ha passet, men jeg tenkte ikke på å ta koordinatene for dette punktet. Jan-Petter kløv så videre 5-8 m rett opp på ryggen, mens jeg omgikk dette i vestsida; noe utsatt men helt greit.

© Ole-Petter Andersen

Nå antok ryggen mer form av en egg, som tidvis også var noe luftig og skarp – artig! Vi merket oss at det virket ganske greit å ta seg ned fra egga et punkt – og ned mot øst, med tanke på returen. (Dette punktet ligger på ca 1560 m, og breen i øst har krympet masse – og dessuten delt seg i to, og vi kunne følge moreneryggen mellom disse.) Nå økte imidlertid spenningen, da nordflanken på Juratinden reiste seg mørk, bratt og truende mot oss! Kunne dette gå uten tau?

© Ole-Petter Andersen

Vi tok en god pause på egga mens vi fortsatt satt i sola. Tror vi hadde brukt 3,5-4 timer hit, omveien/feilnavigeringen inkludert. Vi spiste og drakk, tok på seler og hjelm, og jeg satte igjen sekken og tok tauet for Jan-Petter rundt halsen. Så var vi endelig klare, med svasko!

© Ole-Petter Andersen

Nordflanken til topps
Et bratt sva stengte først veien i nordflanken, men dette var lett, men noe utsatt å omgå i renne på venstresida (øst). Så på høyre side (vest) tett innunder en bratt hammer. Utsatt her også, og noe fuktig, men gode undertak for hendene. Vi var i skyggen nå, men fjellet var stort sett veldig tørt. Varder viste vei på kryss og tvers oppover langs smale hyller og stort sett noe utsatt hele tiden, men enkelte bratte klyveopptak. Gule trekanter var det nok flere av, og jeg vil tro mange ville foretrukket tausikring enkelte steder her – og i alle fall på vått føre! Teknisk sett var det likevel ikke mer enn grad 2 på noen steder, så vidt jeg kan bedømme. Vi fulgte varding som skrånet oppover mot høyre (sørvest) og kom til slutt opp på en skarp egg mellom hovedtoppen og nord(øst)-toppen.

Jan-Petter hadde hele tiden ligget noe i forkant, og ventet nå borte på en bred skjermet hylle innunder toppen. Jeg kløv egga forsiktig bort mot sørvest, og deretter opp 5-8 m til ham. Ingen tvil om at dette var standplassen for de siste 10 meterne til toppen! Kikket rundt kanten i sørvest, og fikk sola i øynene. Et rappellfeste her vitnet om «normalveien» opp hit; sørryggen. Vi var ikke avskrekket av den hammeren som nå ventet, selv om tauet ble tatt fram for første gang i dag. Den skal være 3+, men jeg opplevde den ikke som mer enn grad 3. Jan-Petter klatret først, satte en kamkile etter 2,5 meter, mens jeg spøkte med at om han strakk seg litt til, så ville han rekke opp til toppen og kunne legge en slynge rundt denne som sikring. Han forsvant så kjapt rundt et hjørne og ropte at det var lett videre, og at han gikk helt opp.

Med tau ovenfra kom jeg så etter. Cruxet er umiddelbart; et tremeters sva med kun små lister for føttene, men med gode undertak for armene i en sprekk til venstre om man går «layback» opp. Jeg opplevde dette punktet som et klassisk treerpunkt, men ikke noe mer. Det var heller ikke så utsatt som forventet. Deretter var det lett klyving i sola opp noen få meter til toppen, som er luftig, men med plass til flere personer. Kasse med bok på toppen. Vi hadde brukt 5,5 t opp, rundt normaltid visstnok.

Fjellkonge! Og nordtoppen
Endelig var jeg «fjellkonge i Rauma!» Det føltes godt, og ekstra artig var det at Jan-Petter var blitt det samme nå. Han har da også daglig utsikt rett opp til denne toppen, så det skulle bare mangle at han fikk besøkt den nå!

© Ole-Petter Andersen

Vi koste oss i sola, filmet og tok bilder, snakket og mimret, men en begrensning i topp-oppholdet meldte seg snart, og jeg måtte ta det opp med Jan-Petter: Jeg måtte urimelig snart komme meg på do! Ikke enkelt på en slik luftig topp å utføre et slikt ærend med tilstrekkelig diskresjon, så vi ble enige om at jeg rappellerte først de få meterne ned, gjorde mitt fornødne, og ropte så at det var klart for Jan-Petter. Fant meg en luftig hylle i nordflanken, og aldri har jeg hatt en slik luftig utedo før!

© Ole-Petter Andersen

Etterpå kløv vi den horisontale 20-30-meters sylskarpe egga ut til nordtoppen. Grad to også her, og svært luftig, faktisk noe av den skarpeste egga jeg har vært borti! Vi måtte litt ned i nordsida på ett punkt. Tror nordtoppen maks har 10 m i pf, men det var verdt klyveturen i et slikt strålende vær. Deretter klyveklatret vi ganske direkte nedover, utsatt og løst, og flere punkter av grad 2, helt ned til sekkene. Her ble det en god pause, før vi fortsatte litt nedover nordryggen, og tok greit ned til høyre og ut i østflanken. Sva med løsgods her, før ura overtok og vi kunne sette opp farta nedover – delvis innom blåisen som lå ganske horisontal her.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Jan ville oppom en sær 100-pf-topp, mens jeg sparte beina med tanke på neste dag, og fulgte t-stien tilbake. Underveis utbedret jeg stien og merkinga her og der, mens jeg «ventet» på Jan. Tilbake ved bilen etter rundt 11 t i knallvær, etter en tur jeg neppe glemmer så fort.

Et galt gps-spor ga en merkelig variant av nordegga til topps.