En temperert godværsvillmann

Olepetter

Olepetter

Ole-Petter Andersen
(Member since: 18.06.2011)
Postal address Liagrendvegen 293
2933 REINLI
Account GSM GSM

Jeg bor i Valdres sammen med min kjære kone Anette. Jeg trives aller best i tørt og varmt solrikt vær på en utsatt fjellrygg med klatregrad 2, og er en utpreget temperert godværsvillmann.

Fjellsuget våkner

Interessen for fjell kan jeg spore helt tilbake til de årlige besøkene i 1970-80 åra i Åndalsnes hos min tante og onkel. Aller første gang kom vi kjørende ned Romsdalen så seint på kvelden at det var blitt mørkt. Da jeg våknet opp på Neshagen neste morgen, var jeg helt fasinert av utsikten og de bratte fjellene - noe slikt hadde jeg aldri sett tidligere. Nesakslas 800m bratte flanke virket truende og tiltrekkende på samme tid.

Klassisk "Åndalsnes-utsikt" - men unormalt vakkert vær! Vengetindene (t.v) og Romsdalshornet (t.h)
Klassisk "Åndalsnes-utsikt" - men unormalt vakkert vær! Vengetindene (t.v) og Romsdalshornet (t.h)

Faren min tok meg med opp mot Nesaksla, rett opp fra Åndalsnes sentrum, denne sommeren i 1976. Vi kom ikke helt opp, for det ble "fryktelig bratt" i noen heng, der også kjetting var lagt ut. Utsikten ned til sentrum, der bilene så ut som lekebilene mine, var gripende og skremmende, så vi snudde. Pappa har fortalt at beina mine påfølgende natt gikk og gikk i søvne.

Noen år seinere prøvde pappa og jeg å finne veien fra Trollstigen Kafe og inn til Bruraskaret, men uten kart og råd fra noen var vi på feil vei, da vi gikk oppover ura mot Storgrovfjellet (1629). Vi nådde ikke toppen, og snudde. Bomtur ble det også en gang vi ville gå fra Trollstigen og opp til Bispen (1462m). Pappa syntes det ble farlig bratt opp mot søreggen, og insisterte på å snu. Jeg var motvillig, og lovte meg selv at her skulle jeg komme tilbake, og da skulle jeg opp!

Første turen i Jotunheimen var sammen med pappa og en venn av ham i 1984. Vi gikk Besseggen, og midt på eggen ble vennen grepet av panikk; satte seg ned - hvit i ansiktet - og bare bannet og bannet. Jeg ble smittet av "dette skumle" og opplevde eggen denne første gangen som noe ubehagelig og litt farlig. Vi kom oss likevel over alle tre.
Fra en av mange tidlige turer til Bispen ved Trollstigen. På toppen, med fin utsikt over Storgrovfjellet og med Trolltindene bak.
Fra en av mange tidlige turer til Bispen ved Trollstigen. På toppen, med fin utsikt over Storgrovfjellet og med Trolltindene bak.

Første alpine fjelltopp

I ukene før jeg fikk sertifikatet, sommeren 1988, fikk jeg med meg en venn på sykkeltur - selvfølgelig til Åndalsnes. 5 dager brukte vi dit (fra Vestfold). Vi bodde hos tante og onkel, men denne gangen var altså ikke mine foreldre med. Vi tok buss en tidlig morgen, og tok med sykler, til Trollstigen, og klarte å finne fram til Frokostplassen i Trolltindene. Her ville vennen min heller sitte å vente, enn å prøve seg på noen topper. Jeg tok meg opp på toppen av Trollryggen, og fikk et imponerende utsyn både ned i Romsdalen og over mot Hornet og Vengetindene. Trollspiret var også imponerende herfra. Jeg kløv ned og tilbake, og klarte å finne vardene inn til Bruraskaret, der jeg skjelvende krøp ut på en overhengende helle, til kanten merket "Exit" og "Parachuters only" - dette var før fallskjermhoppinga var blitt ulovlig i Trollveggen.

En beslutning blir tatt
På perm fra militæret sommeren 1990 prøvde jeg meg på Bispen i Isterdalen igjen, og fant veien opp østeggen til topps. Nå bestemte jeg meg; dette ville jeg drive mer med. Men jeg trengte å lære litt om sikring og slikt i bratt terreng, for å kunne ferdes trygt.

Møte med en ekte fjellveteran
Jeg besøkte også (12.aug-90) det nyopprettede Tindemuseet i Åndalsnes, og fikk hilse på Bodil Roland Heen og Arne Randers Heen, (som nettopp hadde hatt slag, og var ganske svak og gammel). Men de signerte boka om Arne (skrevet av Iver Gjelstenli), og den har blitt lest fra perm til perm mange ganger. Jeg forstod at jeg måtte lære meg å klatre, for å nå målene mine!

Beslutningen modnet i meg, og i juni 1991 deltok jeg på Aak Fjellsportsenters ukelange klatrekurs i Romsdalen, som kulminerte med en uforglemmelig godværsbestigning av Romsdalshornet. Jeg hadde med meg et videokamera på den turen, noe instruktørene aldri hadde hatt med opp i fjellet før - og syntes var spennende. Den filmen er et kjært eie og minne. (En av instruktørene husker jeg het Hagen til etternavn, og jeg tror fornavnet var Dag.)

Første 2k og dramatisk tur i Romsdalen

Første topp over 2000 m ble Galdhøpiggen fra Spiterstulen i tåke 11.aug 1991, og dagen etter Kyrkja ved Leirvassbu i noe bedre vær - og det var Kyrkja som virkelig ga mersmak! Så reiste jeg videre til Åndalsnes, og gikk normalveien til Store Trolltind, og etter en hviledag tok jeg turen over både Bispen og Dronninga i Isterdalen. Sistnevnte topp holdt på å gå riktig galt, da jeg gikk på måfå ned en annen vei enn den jeg hadde kommet opp på Dronninga. Jeg kom ut i en svært bratt flanke med små gresskledte hyller - og turte ikke stoppe å klyve av frykt for å bli stående fast.

Klatreutstyr anskaffes
Jeg tror lærepengen etter Dronninga var å se å få kjøpt seg utstyr for klatring, så det gjorde jeg. For 5000 kr ble det handlet på Skandinavisk Høyfjellsutstyr, og høsten-91 på lærerskolen i Tønsberg innebar flere treningsøkter med svaklatring med ulike medstudenter på Ula utenfor Sandefjord.

Fra sommeren 1992 og framover ble det årlige turer til Jotunheimen, mens Romsdalen kom noe mer i bakgrunnen. Og selv om jeg giftet meg i 1994, og Anette ikke er like interessert i fjellet som meg, har det blitt mange turer, og etterhvert også utenom sommerferiene. Vi flyttet til Valdres, og da ble veien til Jotunheimen langt kortere.

Et stort høydepunkt

Jeg må nevne Storen i 1995. Jeg hadde "varmet opp" med Store Austanbottinden alene dagen før, og planen var å stille seg opp ved Hjørnet med sele og regelrett haike med et taulag til toppen på Storen! Fra Bandet fikk jeg 1.aug følge med en trivelig lys kar med krøller, som viste seg å være bestyreren på Turtagrø; Ole Berge Drægni (som omkom 6 år seinere i tsunamikatastrofen - tragisk). Han gikk i forveien for et taulag, han også! Vi satte oss sammen på en hylle ved Hjørnet, og ventet på de andre. Broren hans skulle visst opp på Storen for første gang, og de hadde med seg en proff fører; Bjørn Myrer Lund, som var første nordmann på Everest (i 1985). Ole tok noen bilder av meg ved Hjørnet, for han vurderte å skrive en bok om Storen. Om det var greit at han kunne bruke bildene i boka? Selvsagt! Jeg var beæret!

Jeg fikk haiket opp, men det ble torden og ganske dramatisk på toppen, men alt gikk bra. Ole husket godt den turen der, da jeg var innom Turtagrø noen år seinere!

På Hjørnet ved Storen 1/8 1995. Ole Berge Drægni tok dette bildet.
På Hjørnet ved Storen 1/8 1995. Ole Berge Drægni tok dette bildet.

(Siden 1995 har jeg besøkt Storen 3 ganger til. Den tredje turen (over Skagastølsryggen) ble dessuten svært dramatisk (se favoritturer). Fjerde tur - i 2014 - endte opp med en solobestigning ad Andrews renne, og jeg hadde toppen for meg selv i over 3 timer i vindstille, varme og strålende sol! Denne kårer jeg til min flotteste tur noensinne!!!)

Utenlands og kommunetopper

I årene 2006-2010 ble det hele fem turer til Mellom-Europa og Alpene, og særlig fjellene rundt Garmisch-Partenkirchen ble ofte besøkt. Et par 4k ble det også, men jeg sliter mye med hodepine og migrene også i hverdagen; det blir ikke akkurat bedre over 3000 meter dessverre.

Fordi Jotunheimen ikke er like tilgjengelig året rundt, ble jakten på kommunetopper en slags erstatning når fjellsuget ble for sterkt, og fylkestoppene - som ble komplettert i 2010 - viste meg områder i eget land med flotte fjell også utenfor Jotunheimen og Romsdalen. Så dukket Peakbook opp, og med Valdres pf 100 ble jeg igjen bitt av "liste-basillen", og fullførte denne lista på under et år, etterfulgt av Hemsedal-lista, som ble fullført i 2014.

På tross av listesamlingen tok jeg sommeren 2013 en langtur (til sammen 3 uker) til Italia, Dolomittene, og gikk en rekke via ferrata-turer i Sella-området, i de østlige Dolomittene. Avslutningsturen til Marmolada ble likevel en påminnelse om migrenevanskene som jeg har, og la en demper på bestigningen - og i alle fall en demper på å bevege meg over 3000 m i framtiden. Det fungerer visst ikke for meg, dessverre.

2k-lista fullført i 2014

2014 ble året da 2k-toppene ble komplett, og jammen kan jeg også smykke meg med tittelen "Fjellkonge" i Romsdalen, etter å ha fått tatt de to siste av de 7 toppene sammen med JPV100 (Jan Petter Vad); Gjuratinden og Kvanndalstinden - to eventyrlige turer. På Peakbooktreffet på Leirvassbu fikk jeg knallvær og stort turfølge til siste 2k-topp (pf 30-lista); Skarddalseggje. Dermed var en æra avsluttet!

Skarddalseggje, siste 2k-topp ble tatt under peakbook-treffet på Leirvassbu høsten 2014.
Skarddalseggje, siste 2k-topp ble tatt under peakbook-treffet på Leirvassbu høsten 2014.

I 2015 var målet å fullføre Jotunheimen pf>100m lista som førstemann. Det holdt nesten helt inn, men Mannen ble litt for tøff alene, og blir stående inn i 2016. Årets flotteste tur ble nok likevel i Romsdalen, Trollspiret i Trolltindane med JPV100 (Jan Petter Vad). Videre ble et tre og en halv ukers opphold i Spania en rekordmåned med tanke på turer - også i november, da gitt! Spania ble brått det landet utenfor Norge hvor jeg har vært på flest fjelltopper!

I 2016 ble kommunetoppene i Sogn og Fjordane prioritert og fullført tidlig på våren, før jeg reiste til Nord-Norge i til sammen 5 uker denne sommeren. Det ble mange flotte turer og en landsdel jeg gjerne returnerer til.
På ettersommeren ble Jotunheimen pf>100m-lista endelig fullført, med en minneverdig solotur opp på Mannen. Jeg var glad jeg tok med tau på denne! Høsten ble viet pf>100m-toppene i Nordre Land, som ble fullført. En drøy to ukers tur til Spania endte i brå hjemreise; diagnosen var akutt borreliose, etter flåttbitt i Norge samme høst.

Flåttbårne sykdommer
Jeg trodde sykdommen forsvant, da jeg over jul ble mye bedre, etter tre uker på doxycyklin. Dessverre tok jeg feil. 2017 ble et merkelig år, med stadig mer mystiske og tiltakende helseproblemer, som norske leger ikke klarte å finne ut av. De avskrev totalt borrelia, da jeg hadde fått adekvat behandling, men jeg hadde mine store tvil om dette. Jeg søkte derfor hjelp i Tyskland og Polen, hvor det ble konstatert spor av bakterier etter flåttbitt: Borrelia, bartonella, babesia, for å nevne de tre farligste. I Gdansk fikk jeg kvalifisert hjelp - jeg var nå havnet i rullestol! Utover våren 2018 begynte langtidsmedisineringen for alvor å gi resultater, men jeg er fortsatt under sterk medisinering (ett år med 3-4 typer antibiotika mm). Håpet er å bli HELT FRISK, men det kan fortsatt ta måneder og år!

Jeg har også et mål - på ubestemt tid - om å skrive en bok med fortellinger fra en del av de merkeligste og mest spennende turene mine:
https://www.facebook.com/tinderangler/

User comments

  • -
    avatar

    Interessant biografi!

    Written by 500fjell 14.08.2011 18:49

    Veldig godt skrevet! Kjenner meg igjen når du skildrer det suget du fikk ved synet av kvasse romsdalstinder. Mye er gjort ser jeg, men dette er bare begynnelsen... :-)

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.