Raudbergnuten, Nordre Årnotra ... - Tokke/Kviteseid (31.05.2025)

Tidlig opp hjemme i Lier for å kjøre til Kviteseid denne strålende morgenen siste dag i mai. Fra Kviteseid ble veiene snart mer svingete og smale, og særlig gjaldt dette første del av Tveitgrendvegen. Videre opp gjennom selve Tveitgrendi rettet veien seg mer ut. Like etter Breiddalen gård møtte jeg bommen, som kun de med tilgang får åpnet. Jeg parkerte på den forholdsvis romslige plassen rett før bommen.

© Nils Haugene

Meget behagelig og lettgått start på turen. Jeg hadde lagt opp til en rundtur så jeg slapp mest mulig av samme vei tilbake. Siden jeg da ikke skulle gå denne grusveien tilbake, droppet jeg elsparkesykkelen. Det var uansett like greit, da grusveien hadde en del grov pukk, noe som ikke er så gunstig for de små hjulene som en elsparkesykkel har.

Grusveien kunne følges ganske langt mot Raudbergnuten. Det gikk ganske radig innover, selv om jeg bevisst ikke prøvde å lange ut heller. Jeg gikk og nøt den fine morgenstemningen, og hadde det overhodet ikke travelt. Snart dukket dagens hovedmål fram rett i mot, og det så litt bratt ut egentlig:

© Nils Haugene

Litt etter at jeg hadde passert Byggstaultjønni og Bekkjekrokan, var det på tide å forlate grusveien. Der siktet jeg mot en sti som var stiplet inn på kartet. Stien skulle gå slakt opp mot østryggen på Raudbergnuten. Tidlig så jeg at denne "stien" var en gjengrodd traktorvei, som ble svært gjengrodd da det begynte å stige oppover. Flere ganger måtte gå ved siden av traktorveien, da det var lettere å gå utenfor. Tidvis meget tett buskas i selve traktorveien. Der det ble flatere var det også vanskelig å se hvor traktorveien gikk, noe GPS-sporet mitt viser. Til slutt nådde jeg et søkk hvor jeg gikk opp mot Svarttjønnoksli.

© Nils Haugene

Ved Svarttjønnoksli møtte jeg straks den bratteste kneika under oppstigningen til Raudbergnuten. Heldigvis fant jeg et tråkk opp her, som viste vei og gjorde det rimelig greit å komme opp.

Deretter ble ryggen slakere et stykke, før siste bakke som ble litt brattere igjen. Mot slutten ble skogen langt mer åpen og mindre, og det var lettere å få oversikt.

Under store deler av turen opp østryggen kunne jeg følge en liten sti, som attpåtil var svakt merket i øverste del. Jeg så blant annet et par trepinner som var hengt opp i trærne omtrent der skogen sluttet. Så det ble altså lettere å gå opp østryggen enn forventet. Hvis man ser bort fra baksingen på den gjengrodde traktorveien helt nederst før jeg kom opp på selve ryggen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Oppå Raudbergnuten (949) var det veldig fint! Åpent terreng med kun noen små, spredte trær og busker som ikke hindret utsynet. Her var det super utsikt i alle retninger. En del kjente fjell i horisonten, men også mange ukjente, særlig vestover. Fikk også litt fjordfølelse oppå der, med innsjøene Bandak og Kviteseidvatnet beliggende langt der nede og nærmest lignet noen fjordarmer.

Selve toppvarden på Raudbergnuten sto ikke på høyeste punkt, men var plassert 70-80 meter lengre øst/sørøst.

Mye fascinerende natur her i Telemark. Blant annet var det spennende med alle stupene som skjærer gjennom landskapet på andre siden av Bandak, sørøst for Raudbergnuten. Donstadskredin, med Kassen (884) og St. Olavsskip (832), var virkelig et forrevent terreng som fristet å besøke en gang. Og bak alt dette ruvet Roholtfjellet med sine blankskurte fjellsider.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra toppen av Raudbergnuten gikk jeg først stien tilbake mot øst, der jeg hadde kommet opp. Jeg hadde tenkt å følge østryggen litt lengre enn jeg endte opp med å gjøre, men da jeg var tilbake i det lille skaret på ca 850 meters høyde, fikk jeg lyst til å prøve en nedstigning rett mot nord der. Det så jo fryktelig bratt ut ned den veien. Høydekotene på 1 meter lå nesten oppå hverandre flere plasser. Jeg visste omtrent hvor bratt det da ville bli ...

Og omtrent så bratt ble det også! I øvre del, på ca 825 meters høyde, var det brattest. Der var det på grensen, men ved å holde meg fast i små trær kom jeg rimelig greit forbi det partiet. Videre nedover var det helt kurant, i stor granskog. Jeg vil for øvrig ikke anbefale denne veien så sant man ikke er komfortabel med svært bratt skogsterreng.

Etter den bratte nordflanken kom jeg ned på østenden av Langmyr, og fortsatte derfra bort til Svarttjønn. Trivelig å komme bort til et tjern etter å ha svettet gjennom skogen en periode. Det er alltids noe beroligende ved å se et vann midt i skogen. Og på fjellet for den saks skyld ...

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Like etter at jeg forlot Svarttjønn dukket det opp en liten sti som jeg fulgte bort til stedet med det mindre flatterende navnet Drithol. "Navnet skjemmer ingen ...", heter det, og det stemmer her også.

Det var ikke lenge jeg ble gående på grusvei her, for ved Raudberg nordre gikk jeg ut til høyre og oppover et svakt drag eller senkning i terrenget. Her var skogen ganske åpen et stykke oppover. Så svingte søkket mot øst, og ble litt brattere, samtidig som trærne vokste noe tettere. Men stort sett greit å gå opp her. Plutselig ble det langt mer åpent, og toppen på Nordre Årnotra (846) dukket opp like etter.

På denne toppen var det bare noen små, pistrete trær som vokste spredt, så god utsikt herfra også. En fin topp dette, som bl.a. ga flott utsikt tilbake mot Raudbergnuten (949).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Videre bort til den nesten like høye Nordre Årnotra Sørøst (844) var det ikke langt å gå. Noe mer busker og trær her, men fremdeles greit utsyn, som i grunnen var ganske likt som det jeg hadde fra Nordre Årnotra (846).

Deretter fortsatte jeg østover oppå åsen. Opp og ned over flere mindre høyder, og bare i skogen nå. Et par myrer sørget for åpning i skogen, men generelt var det greit å ta seg fram.

Like vest for toppen av Bjørgulvstaulnuten (837) var det en kort, bratt kneik, men denne var overraskende lett å komme opp. Var et lite tråkk der. Skrenten jeg måtte gå ned omtrent der det står Stikkhøl på kartet, nord for Bjørgulvstaul, var brattere og litt mer utfordrende. Men det var kun få meter, og jeg fant en forholdsvis lett vei ned den skrenten også.

Ved en høyde nordvest for setra Bjørgulvstaul hørte jeg voldsom knasing i skogen av kvister som knakk. Tenkte at det måtte ha vært elg, hjort eller lignende. Litt senere oppå åsen der så jeg en elg sprinte bortover 30-40 meter nedenfor meg. Det var vel mest sannsynlig samme dyr som lagde knasingen litt før.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Heimre Årnotra (839) var en trivelig og fin topp hvor jeg tok en litt lengre pause igjen. Her var det glissen skog oppå, og jeg fikk på ny utsyn i flere retninger. Jeg kunne blant annet se tilbake mot Raudbergnuten (949) og de andre toppene jeg nettopp hadde vært på.

© Nils Haugene

Jeg fortsatte videre østover fra Heimre Årnotra (839). Litt øst for toppen passerte jeg en flott hytte som lå utrolig fint til oppå en liten høyde, og like ved et lite tjern. I tillegg til god utsikt, hadde hytta også bademuligheter.

Litt lengre øst krysset jeg et myrområde, og ruslet lett opp på turens siste topp, Transtaulhøgdi (781).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Mens jeg sto på Transtaulhøgdi (781) hørte jeg noen skravle like sør for toppen. Skulle jeg møte folk oppi her også da...? Det hadde jeg i så fall ikke ventet.

Jeg ruslet videre, men stemmene var hele tiden like langt unna, så det virket som de gikk foran meg og i samme retning. Da jeg ruslet slakt oppover den siste myra før jeg kom inn på ATV-veien som går til hytta øst for Heimre Årnotra (839), så jeg 3 personer stå å skravle. De sto ved en ATV der jeg møtte denne veien, og virket noe forundret over at det kom en vandrende i dette området. Jeg vekslet noen ord med de, og fortsatte så nedover ATV-veien. De så ut til å være på en befaring eller noe.

© Nils Haugene

Like ovenfor Jonsli møtte ATV-veien en dårlig grusvei, som kun egnet seg for biler som er høye oppunder. Lengre nede ble grusveien etter hvert bedre.

I tillegg til Jonsli passerte jeg en annen hytte, og nede ved Røyrtjønnmyran var det flere biler og en del folk som holdt på med noe arbeid. Jeg vandret bare stille forbi, og var litt senere ved bommen hvor bilen min sto parkert.

Dette ble en varm tur hvor jeg følte meg litt sliten etterpå. Var sannelig fortjent med en is og en kald brus på Rema i Seljord før jeg kjørte videre mot Lier.