Skrehelle m/Øyvind en fin maikveld - Skien (03.05.2024)

Øyvind hadde lyst på tur, og da jeg samtidig vurderte en kveldstur ved Skien, var han mer enn gjerne med på den ideen selv om han kanskje aller helst ville dratt til fjells for en vårskitur. Siden vi ikke hadde mulighet til noe spesielt tidlig avreise fra Drammen, ble Skrehelle (553) et passende turmål denne solrike og nokså varme kvelden tidlig i mai. En rundtur over denne åsen visste jeg ville inneholde nydelig utsikt, og jeg hadde derfor spart denne turen til en gang jeg kunne få turfølge.

Jeg plukket opp Øyvind i Drammen, og sammen kjørte vi videre til Skrehelle parkering i Fjelldalen. Der er det god plass til en del biler, så godt tilrettelagt for turgåere som kommer hit med bil. Ved stistart var det stort infoskilt med kart, og en stolpe med flere navneskilt til noen av turmålene.

© Nils Haugene

Det går mange stier oppå åsen her, og flere av de går til toppen av Skrehelle (553). Vi valgte den korteste stien til topps. Ingen tvil om at det er bra med trafikk i dette området, for flere av stiene var brede og tydelige, i tillegg til noe blåmerking.

Godt og varmt under oppstigningen, og veldig trivelig å være i skogen på denne tiden. Masse fuglekvitter, løv som er i ferd med å sprette ut, utrolig mye hvitveis, og litt blåveis. Og ikke minst, foreløpig lite insekter og ingen mygg.

© Nils Haugene

På toppen av Skrehelle (553) tok vi bare en kort pause. Litt utsikt var det, blant annet sørover mot Skien, men det var ikke her vi hadde tenkt å ha den lange pausen. Den var tiltenkt vestsiden av Vestre Skrehelle.

Vi stakk bortom det jevnhøye punktet ca 70 meter mot nordøst, og så tilbake til varden på toppen av Skrehelle. Derfra vandret vi straks videre på stien som går nordover.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

I den første nedoverbakken nord for toppen av Skrehelle (553) møtte vi på noen snøflekker, og en litt sølete sti. Dette var for øvrig det eneste stedet på hele turen hvor det lå igjen rester av snø. Også her tydelig sti, hvor det attpåtil var lagt ut klopper over et flatt parti der det tydeligvis kan være ekstra vått i perioder.

© Nils Haugene

Der stien svingte nedover mot vest/sørvest i retning Olaugtjenn, gikk vi rett fram for å ta omveien over Olaugtjennskollen (543). Over denne høyden var det lite stier å se, så her ble vi gående mest i lyngen og terrenget. Ned fra denne toppen fulgte vi en tydelig rygg med mye urørt og gammel skog, noe vi begge trives veldig godt i.

Like sør for Olaugtjenn kom vi inn på stien igjen. Her var det myrete, men ingen problem å komme tørrskodd over da det lå fine og solide klopper på det mest fuktige partiet.

© Nils Haugene

Videre fulgte vi den blåmerkede stien som går over Vestre Skrehelle (536). Oppover var det ikke lett å se hvor selve stien egentlig går, men det var heller ikke så viktig. For sørryggen på Vestre Skrehelle (536) består av mye nakent berg med noe lyng og spredte trær der det har samlet seg jord. Lettgått og fin oppstigning her.

© Nils Haugene

Begrenset utsikt på selve toppen av Vestre Skrehelle (536), men ved å rusle noen få meter mot øst/nordøst fikk vi en flott og nesten litt spektakulær utsikt da det stupte bratt ned mot Olaugtjenn. Her var det også god sikt mot nordøst, mot åsene i Siljan kommune.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Men turens beste utsikt forventet jeg at vi ville få litt etter besøket på Vestre Skrehelle (536). Fra denne toppen fulgte vi nemlig den tydelige stien mot vest/sørvest til det som på Peakbook kalles "Vestre Skrehelle utsiktspunkt". Her er det et stort svaområde hvor det er et flatere parti, og så skråner det bratt nedover. Dette gjør at ingen trær er til hinder, og man får en vidstrakt utsikt i flere retninger. Plassen skuffet definitivt ikke, så her ble vi sittende i over en time og nyte solen mens vi skravlet og nøt medbrakt mat og drikke.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Helt herlig med lange og lyse maikvelder, men til slutt måtte vi bryte opp og vandre siste etappen tilbake til bilen. Og da fulgte vi stien ned i Gampedalen, og så videre bortover vestsiden av Skrehelle. Deler av stien her på slutten av turen var av svært god standard, og meget behagelig å gå på. Spesielt i det slake partiet i vestsiden av Skrehelle var det fint å rusle. Her var i tillegg skogbunnen dekket av enormt mye hvitveis. Det var rett og slett idyllisk å gå her mens fuglene kvitret nesten konstant rundt oss.

© Nils Haugene