Follseråsen, Veståsen, Lysthuskollen ... - Notodden (24.04.2024)

Etter noen turer sør i Telemark ville jeg ha en forandring, og beveget meg nordover i fylket til noen lavere åser i Notodden hvor det mest sannsynlig også var barmark nå. Det fikk jeg raskt bekreftet av brukerne "siroho" og "LivogKristen", som hadde gått en tur på Veståsen (367) bare 2 dager før meg.

Som ofte ellers, ville jeg gå en lengre rundtur med flere topper når jeg besøker et nytt område. Så sant det passer greit å utvide turen, og jeg har tid. I dette tilfellet er jeg glad jeg gjorde det, for Veståsen (367) var en av de kjedeligste toppene på dagens rundtur. Lysthuskollen (354) og Baklihova (324) var langt mer spennende å besøke.

Jeg parkerte etter hvert i en lomme like ved Folseråsvegens høyeste punkt, i en sving ovenfor Deilvika. Derfra var det ikke lange biten opp til dagens første topp, Follseråsen (361). Når jeg attpåtil kunne følge en liten sti under deler av denne oppstigningen, brukte jeg ikke lange tiden opp. Dessverre var det mye skog og lite utsikt fra Follseråsen (361), så jeg fortsatte ganske kjapt videre. Jeg hadde jo knapt blitt varm, så uansett litt tidlig med en lengre pause.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Stort sett greit å gå ned til skaret mot Veståsen (367). Noen korte partier med sti/tråkk, ellers vandring i terrenget.

Fra skaret mellom Follseråsen og Veståsen fulgte jeg traktorvei et godt stykke oppover. Men, denne traktorveien var ikke bare lett å gå i hele veien ... For her hadde en doning med store hjul nylig kjørt og etterlatt seg noen dype og ekstremt gjørmete hjulspor. En periode klarte jeg å gå mellom hjulsporene, men ganske snart gikk sporene i ett, og jeg ble nødt til å gå i skogen ved siden av.

© Nils Haugene

Med en slik sølete traktorvei var det nesten like greit å komme seg ut i terrenget igjen for å gå siste biten til topps på Veståsen (367). Toppen har noen små stup og skrenter mot vest, og jeg siktet mot noen mindre bratte drag og renner nokså rett under toppunktet. Her ble det noe mer kronglete å gå opp på grunn av trær som sto tett og ugunstig til, for ellers var det en absolutt farbar vei.

Åpen furuskog på toppen av Veståsen (367), og gløtt av utsikt. Noen meter mot øst var det enda mer åpent, og derfra kunne jeg se mot bl.a. Blefjell og Follsjå.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter Veståsen (367) ventet de to toppene jeg gledet meg mest til å besøke. Kartet avslører jo at Lysthuskollen (354) og Baklihova (324) er stupbratte mot sørvest. Det ante meg derfor at det kunne være litt mer spektakulær utsikt den retningen, i hvert fall forholdsvis spektakulært til å være blant de lavere åsene i Notodden kommune.

Og disse to sistnevnte toppene skuffet ikke. Lysthuskollen (354) har et toppområde formet som en stor rygg hvor det etter hvert også går bratt ned mot øst, i tillegg til den stupbratte sørvestsiden. Toppunktet ligger ut mot vest, og det er den veien man har best utsyn. Spredt furuskog på toppen, men enkelte furuer hadde også klamret seg fast i sørvestsiden, så det var ikke helt uhindret utsikt vestover. Men det var langt ned til Grønvollfossfjorden og fylkesveien jeg hadde kjørt på litt tidligere.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Veståsen (367) og bort til Lysthuskollen (354) hadde jeg tidvis fulgt små stier og tråkk, og ellers var det fint å gå i terrenget. Slik fortsatte det mot Baklihova (324) også, men mot denne toppen ble jeg møtt av to hinder i form av nesten loddrette skrenter som ikke uten videre var mulig å klyve opp.

Den første møtte jeg drøyt 200 meter øst for Lysthuskollen (354). Denne skrenten var ikke så lang, så jeg gikk bare en ekstra sving mot nord for å komme rundt. Her kom jeg for andre gang under kraftlinja, og i løpet av turen skulle jeg gå under denne tilsammen fire ganger.

Andre loddrette skrent var mye lengre, og den møtte jeg i starten av oppstigningen mot Baklihova (324). Denne skrenten hadde heldigvis et "svakt punkt" ... Et hakk i bergveggen sørget for grei passasje opp. Opp gjennom dette hakket var det attpåtil en ganske tydelig sti som var merket med rødt bånd. Stien fortsatte i tillegg oppover mot toppen av Baklihova (324).

© Nils Haugene

Kraftlinja gikk rett over toppen av Baklihova (324). Faktisk var det ene betongfundamentet praktisk talt plassert på selve toppunktet. Var vel snakk om en drøy meter unna ...

På grunn av kraftledningene var det også lite trær ved toppen, i tillegg til at det stupte bratt ned mot Grønvollfossfjorden. Så her var det god sikt i flere retninger. En veldig fin utsiktstopp, hvor jeg tok en litt lengre pause.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter besøket på Baklihova (324) gikk ferden mot nord. Nedover til Åstjønndalen vekslet jeg mellom å følge stier/tråkk, og å gå i terrenget. Nede i dalen var det et stort og åpent område grunnet hogst, så her fikk jeg god oversikt over landskapet. Plutselig knaker det i kvister et stykke nedenfor meg, og to store hjorter sprinter elegant bortover. Skulle ønske jeg beveget meg like lett gjennom terrenget ...

Begge Mørkufs-toppene har lange og stedvis loddrette skrenter på vestsiden av toppunktene, hvor den østre toppen (324) har den lengste og høyeste skrenten. Men nå skulle jeg først opp på den vestre toppen (331), og under oppstigningen mot den sørget jeg for at jeg kom på "rett side" av skrenten for å slippe unødvendige omveier. Jeg gikk opp et sted hvor det bare var bratt bakke, og kunne følge en bred rygg opp til Mørkufs Vest (331). På denne toppen var det et stort hogstfelt, noe som sørget for at dette ble turens beste utsiktstopp. Her så jeg langt i de fleste retninger.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det hadde vært mye bygevær på Østlandet denne ettermiddagen, mest i form av sludd og snø på grunn av kjølig luft. Lengre sør som regn. Heldigvis hadde området jeg beveget meg i blitt spart for nedbør, så jeg kunne nesten ikke klage over mangelen på sol. Det var det så lite av uansett.

Turens siste topp skulle bli Mørkufs Øst (324), som ikke var langt å gå fra den vestre (331) toppen. Men her var det ikke bare å spasere rett på, for bergveggen på vestsiden av Mørkufs Øst (324) så ikke enkel ut da jeg sto nedi Morkdalen. Detaljerte kart viste heldigvis at fjellveggen var todelt lengst nord, med en passasje opp mellom disse to bergveggene og en mulig oppgang i den øverste slik at jeg kom opp like nordvest for toppunktet. Det var greit opp passasjen, og jeg fant oppgangen som ville vært fint mulig å klyve opp, hadde det ikke vært for et stort tre som selvfølgelig hadde lagt seg midt i oppgangen. Treet var så fullt av kvister at jeg ikke orket å bakse meg opp der, og fortsatte i stedet videre nordover for å gå rundt bergveggen.

Heldigvis måtte jeg ikke gå så langt nordover innen jeg kunne runde enden på fjellskrenten, og gå bratt opp på Mørkufs Øst (324) fra nord. Her var det et par jevnhøye toppunkt. Jeg tok pausen på den søndre bergknausen (hvor det står 324.8 på kartet), for den var mest markert. Da jeg nærmet meg denne og hadde igjen få meter, flakset et storfugl opp fra andre siden av bergknausen. Jeg skvatt nok litt da, kan man si...

© Nils Haugene

Fra toppen av Mørkufs Øst (324) gikk jeg ned i et smalt dalsøkk, og fortsatte nordover i et hogstfelt. Litt opp og ned i hogstfeltet, innen det bikket nedover til grusveien, som jeg fulgte oppover forbi Follserås og tilbake til bilen.

Jeg kunne nok ha rukket en liten tur til, men droppet den ideen da jeg heller hadde lyst til å komme hjem i rimelig tid.

Under bilturen hjemover, hvor jeg kjørte på nordsiden av Follsjå og til Kongsberg via Jondalen, havnet jeg i en kraftig snøbyge i østenden av Jondalen. Det la seg aldri i veibanen, men jeg fryktet uansett ikke det siden jeg fortsatt hadde piggfrie vinterdekk på bilen. Neste dag ble det imidlertid bytte til sommerhjul på denne bilen også.