Eikelundheia & Svartflogheia - Drangedal/Skien (18.04.2024)

Svartflogheia (260) er ingen lang gåtur dersom man har med sykkel eller elsparkesykkel, men sånne hjelpemidler gidder jeg sjelden å drasse med. Det er kun hvis det er veldig mye å spare i kilometer med vandring, og jeg må gå samme vei frem og tilbake. Det var ikke tilfelle her. Jeg fikk til en rundtur ved å inkludere et par ekstra topper, og så kunne turen avsluttes med rusling på grusveien som går inn til blant annet Vellomvannet.

Veien inn til dette vannet er stengt med bom få meter fra Gisholtvegen (fylkesvei 356), men det er plass til bilen i en lomme mellom fylkesveien og bommen.

© Nils Haugene

Turen startet med asfaltvandring vestover på fylkesveien. Etter drøyt 200 meter tok det av en traktorvei sørover som jeg fulgte til en myr. Så oppover i skogen til de to toppene på Eikelundheia (234 & 246). Lite utsikt fra disse toppene, men den laveste var kanskje nærmest det man kan kalle gløtt av utsikt. For det meste greit å gå i terrenget her. Ikke noe snø igjen nå, men ganske mye vann i søkk og der det var myr.

© Nils Haugene

Videre fra toppen av Eikelundheia (246) ruslet jeg først i lyngen, men på sørøstryggen hvor det gikk mer nedover, dukket det opp en sti som jeg kunne følge. Stien ledet ned i et smalt dalsøkk hvor det var masse tørt gress som underlag. Herfra var det også stiplet inn en sti på detaljerte kart, og denne stien hadde jeg planlagt å følge helt ned til Vellomvannet.

© Nils Haugene

Stien gikk etter hvert på østsiden av Hoveidtjenn. Her var det myrete og stedvis fuktig. Aller våtest var det langs det lille tjernet som ligger like sørøst for Hoveidtjenn. Her var jeg på nippet til å måtte gå litt opp i skråningen et par steder for ikke å plumpe. På dette lille, sørøstre tjernet lå det dessuten igjen noe is.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Stien jeg nå hadde fulgt en stund var vel egentlig en gammel traktorvei/kjerrevei. Den var bred, og noen steder der det var bakker, lå det tett med stein for å gi et mer stabilt og jevnere underlag. Dette var tydelig like etter passering det siste tjernet ved Hoveidtjenn, hvor jeg gikk gjennom en smal kløft:

© Nils Haugene

Nede ved Vellomvannet ruslet jeg på grusveien forbi Velumvannstua og bort til Velumvanndammen. Deretter noen få meter på grusveien sørover, innen jeg gikk ut i terrenget og opp mot Svartflauheia (197). Oppstigningen til denne toppen var litt kronglete i nederste del. Der var det et parti med tettere skog og litt steinete underlag. Heldigvis varte ikke det så lenge, og resten av bakken opp til Svartflauheia (197) slapp jeg å brøyte meg gjennom grankvister og annet kratt. Men det er mye koller og bergknauser på toppområdet, og ganske kupert. Litt utsikt var det også derfra.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Med god hjelp av Peakbook-kartet fant jeg greit veien gjennom skogen blant småkollene på Svartflauheia (197) og ned i dalsøkket mot Svartflogheia (260). Der siktet jeg mot en renne som viste seg å være kurant å gå oppover. Renna førte meg opp mot Eikedokkheia, og derfra kunne jeg følge en liten sti nesten hele veien til topps på Svartflogheia (260). Fin og lett vandring på ryggen mot toppen, med utsikt vestover underveis. Vestsiden av Svartflogheia og ryggen jeg fulgte er jo temmelig bratt, så i den retningen var det ganske åpent.

Fint toppområde på Svartflogheia (260), med god utsikt vestover. Dette var turens siste og samtidig høyeste topp, så her tok jeg en lang pause.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Returen ble veldig grei. Først samme vei tilbake mot Eikedokkheia. Der fortsatte jeg på samme sti nedover mot nordvest. I det bratteste partiet mistet jeg stien et lite stykke, men da det ble slakere nedi dalsøkket kom jeg inn på en traktorvei som var veldig fin å følge ned til grusveien.

Som avslutning fikk jeg drøyt 2 km med vandring på grusveien tilbake til den låste bommen, hvor bilen sto parkert. Egentlig litt behagelig å slentre avgårde på grusvei sånn på slutten av en tur etter gåing i mer ulendt terreng.