Store Latås & Åletjennkollen m/flere - Skien (10.04.2024)

Mye vind denne dagen, men også veldig mye sol, så en tur på noen skogstopper passet utmerket da. Å vandre rundt i skogen når det blåser er bare koselig. Vindsuset i trærne skaper stemning og liv.

Etter kjøreturen fra Oslo parkerte jeg på en ganske stor plass ved Saga, på andre siden av fylkesveien (Kilebygdvegen). Halve parkeringsplassen var nå dekket av snø og noen kvister.

© Nils Haugene

Lett start på turen, med vandring på grusvei til Hauglandtjenn, og videre på traktorvei derfra mot Svarttjennheia (127). For det meste bart i terrenget og på veien. Kun et kort parti med snø og is på veien i en skyggefull sving litt før Hauglandtjenn.

Mot slutten ble traktorveien mer gjenngrodd og utydelig, og nesten borte der den krysset et hogstfelt under kraftlinja. I dalsøkket ved nordenden av Svarttjenn var det tett med lave grantrær i traktorveien. Her måtte jeg brøyte meg gjennom en vegg av kvister. Noe mer framkommelig igjen siste biten til topps på Svarttjennheia (127), hvor det for øvrig hadde vært en skogbrann for en stund siden. Her var det mange svarte trestammer.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Svarttjennheia (127) og ned i dalen mot Store Latås (241) fant jeg en liten sti nedover det bratteste partiet. Men nede i dette dalsøkket var hele det flate området på 100x50 meter oversvømt av smeltevann. Ikke bare å krysse rett over her gitt ... Måtte gå en liten sving mot sørøst for å komme tørrskodd over. Deretter bratt opp det første stykket fra "innsjøen", og så ganske slakt og fint videre opp mot Store Latås (241). Generelt lettere å gå jo høyere jeg kom, og oppå det store og flate toppområdet var det fint å gå i lyngen.

© Nils Haugene

Det er temmelig flatt på Store Latås (241), og ikke lett å se hva som er høyeste punkt. Men den lille varden er plassert ved jernbolten i fjellet, og dette er nok sannsynligvis selve toppunktet. Spredt furuskog og en del svaberg preger toppområdet. Til å være en så flat topp var det trivelig og fint her. Og med et varierende vindsus i trærne storkoste jeg meg i sola.

© Nils Haugene

Nedstigningen fra Store Latås (241) endte opp litt lengre mot vest enn der jeg hadde gått opp, og dermed på andre siden av det oversvømte søkket. Borte ved den sørøstre enden på Oterkilfjorden var det veldig vått å krysse bekken fra det oversvømte området.

Heldigvis gikk det en sti videre vestover forbi den isdekte fjordarmen. Kupert og bratt terreng her, med mye høy skog, så den lille stien var kjekk å ha.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg stakk oppom Øst for Skottjennkollane (128), og deretter gikk jeg over selve Skottjennkollane (170) på veien mot Åletjennkollen (180).

På denne distansen gikk jeg innimellom i terrenget, men også på små stier og tråkk. Det er kupert landskap her, med mange skrenter og stup, og stedvis høy og mørk skog. Der jeg kunne følge sti slapp jeg å nistirre på Pb-appen da stiene viste vei gjennom det uveisomme terrenget.

Skottjennkollane (170) hadde to markerte koller som virket like høye, så her gikk jeg over begge toppunktene.

© Nils Haugene

Starten på oppstigningen mot Åletjennkollen (180) gikk bratt opp fra en smal myr som kom fra Åletjenn. Sti til å begynne med i bratta, senere i terrenget bort til toppen.

Lite markert og nokså kjedelig toppunkt på Åletjennkollen (180). Men nå måtte jeg ha litt mat og drikke, så jeg tok en pause her.

© Nils Haugene

For å unngå de bratteste områdene i sørsiden på Åletjennkollen (180), gikk jeg litt mot vest før jeg tok meg ned i skaret mot Krekfjell (165). Nedi dette skaret var bekken ganske stor, men jeg kom meg over uten å bli våt.

Åpen furuskog også på toppen av Krekfjell (165), men ingen utsikt. Toppunktet lå på en avlang bergknaus, med et nesten like høyt punkt 25 meter lengre mot sørvest.

© Nils Haugene

Fra Krekfjell (165) gikk jeg ned mot et langstrakt myrsøkk. Siste meterne ned i søkket/skaret var brattest. Deretter opp igjen på andre siden, hvor jeg fulgte en traktorvei under kraftlinja. Denne veien gikk snart over til sti, som senere ble borte for meg. Så da ble det lyngvassing i kraftgata noen meter innen jeg dreide noe mer mot sørøst for å sikte mot Sauholsheia (159).

På den brede og slake ryggen oppover mot Sauholsheia (159) var det hogd, så her fikk jeg litt utsyn i flere retninger mens jeg nærmet meg toppen.

© Nils Haugene

Under nedstigningen fra Sauholsheia (159) dukket det opp en sti som jeg fulgte ned til skaret vest for Hauglandtjenn. Der så stien ut til å forsvinne for mye ned mot sørøst, så jeg gikk ut i terrenget igjen sørover en slak høyde. Da jeg var på vei ned fra denne høyden kom jeg inn på en ny sti som ble fulgt en lite stykke mot sørøst. Denne stien fortsatte også nedover mot sørøst, og jeg ble nødt til å traske ut i lyngen igjen sånn at jeg holdt høyden jeg var på. For en stund siden var det stedvis hogd over høydedraget mellom Sauholsheia (159) og Høgås (152), så det var ganske oversiktelig å gå der. Hogd var det også langt opp mot Høgås (152), noe som ga utsyn tilbake mot blant annet Store Latås (241).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Høgås (152) hadde det mest tydelige toppunktet av dagens topper. Her var det ingen jevnhøye hauger eller koller. Dette var toppen, og den var markert med en liten, sammenrast varde og en temmelig sliten trigonometrisk trestolpe.

© Nils Haugene

Fra toppen av Høgås (152) var det kun 260 meter i luftlinje til bilen, men å gå i luftlinje var vrient. Litt på grunn av en bratt skrent lengre nede, men kanskje mest fordi jeg da måtte ha gått gjennom en av bygningene på Saga. Så da gikk nedstigningen noe mer mot vest hvor det var mindre bratt, og jeg kom inn på Rennesundvegen like vest for Saga. Siste meterne ned mot vegen var litt kronglete på grunn av masse kvister på bakken, og noe buskas.